Helga Estby

Helga Estby
Helga Estby (til venstre) med datteren Clara, 1897.
Født		30. mai 1860 Oslo
Død		20. apr. 1942 (81 år)
Beskjeftigelse		Stemmerettsforkjemper
Nasjonalitet		USA

Helga Estby (opprinnelig Helga Avilda Ida Marie Johanssen; født 30. mai 1860 i Kristiania i Norge, død 30. april 1942 i Spokane i USA), og hennes 17-årige datter, Clara, var norske innvandrere til USA som ble kjente for at de i 1896 fotvandet tvers over hele det amerikanske kontinent. Helga var også suffragist, som man kalte aktivistiske forkjempere for kvinners stemmerett.

Liv og virke

Bakgrunn

Helga var bare to år gammel da faren døde. Moren hennes, Karen Hendriksdatter Johanssen, giftet seg til slutt på nytt, denne gangen med en kjøpmann med etternavnet Haug. Han hadde penger til å sende Helga på privatskole, hvor hun lærte engelsk, naturvitenskap og religion.

Helga reiste ut fra Norge til USA med sin mor og stefar i 1870, og de ankom Manistee i Michigan i løpet av 1871. Manistee var en blomstrende småby, med en stor befolkning av skandinaver. Selv om brann ødela byen året de ankom, ble den raskt gjenoppbygd. Det er sannsynlig at Helga først lærte om stemmerett for kvinner mens hun bodde der. I 1874 fikk menn i Michigan sjansen til å stemme over en utvidlse av stemmeretten også til kvinner. Selv om tiltaket mislyktes på delstatsnivå, ble det sterkt støttet i Manistee.

Den 12. oktober 1876 - etter at hun var blitt gravid og foreldre hennes fikk ting til å skje raskt - giftet hun seg med Ole Estby, en innvandrer fra Grue i Hedmark, som var skoghugger og snekker. De startet sitt nye liv med et landpatent i Yellow Medicine County nær Canby i Minnesota. Familien flyttet deretter igjen, og slo seg ned på en gård i Mica Creek nær Spokane Falls i i delstaten Washington. Hun fødte ni barn - Clara var den førstefødte av dem. Den første av guttene, Ole, døde som spebarn.

Historien om Helga og Clara Estbys vandring gjennom USA

Grunnet den økonomiske kriesen i 1892 og at ektemannen ble utsatt for uhell, gikk det kraftig nedover med familiens kår. Dermed foretok Helga et spektakulært redningsforsøk sammen med sin datter Clara.

Kvinnene deltok i en konkurranse om en pris utlovet gjennom avisen New York World. Premien besto av 10.000 dollar, såfremt hun klarte det på syv måneder. Dette var noe de trengte for å beholde familiegården, som var truet med tvangsauksjon. Gården lå i den østlige delen av delstaten Washington.

Premien skulle utbetales til den første kvinnen som gikk til fots over det amerikanske kontinent, og deltakeren fikk bare ta med seg 5 dollar ved starten og de skulle gå i fasjonable og praktiske kjoler. Drakten ble kalt «reform dress» og den gikk bare på halve leggen. De la ut på vandringen den 5. mai 1896.

Etter å ha gått 5630 kilometer fra byen Spokane (Washington), ankom de New York på julaften i 1896. Reisen ble lagt opp slik at de besøkte alle hovedstedene i delstatene de vandret gjennom. Ettersom veinettet var dårlig gikk de lange strekk på jernbanefyllingene, og personalet i jernbaneselskapene satte ut mat og vann på eget initiativ langs banens trasé.

Helga håndterte dyktig en reklamekampanje, og besøkte avisredaksjoner langs ruten. Inspirert av journalisten Nelly Bly (1864-1922) håpet Helga en dag å publisere historien om turen. [Nellie Bly hadde fått i oppdrag å prøve å slå Phileas Foggs «litterære» rekord på 80 dager for en jorden rundt-reise. Dette klarte hun på litt over 72 dager.

Mor og datter arbeide for mat, losji og andre nødvendigheter underveis – tigget aldri – og ble nådig hjulpet av støttende og gjestfrie mennesker, av kjente politikere, indianere, journalister og suffragister. Men reisen var krevende. De besteg fjell; overlevde kraftige stormer, flom, bitter kulde og hetebølger; konfrontert ville dyr; og rømte landeveifolk. Tilsammen slet de ut 32 par sko.

Mor og datter var bevæpnet med en Smith & Wesson-revolver og pepperspraypistol. De ble tvunget til å avfyre varselskudd ved en anledning, og ved en annen anledning skjøt Helga en truende mann i leggen uten at det ble noen politisak ut av det.

De vandret omlag 25-35 miles på en normal dagsetappe, og ble tilbudt husly underveis, slik at det var bare ni netter under ferden de tilbragte uten tak over hodet.

Mange kritiserte Helga for å ha lagt ut på en så farlig reise, og hun ble senere også utsatt for kritikk fra norskfødte nybyggerne i hjembyen. Noen følte at hun ikke hadde vært ansvarsfull over sin familien, og utsatt seg selv og datteren for grunnløs risiko. Under hennes årelange fravær hjemmefra døde to av hennes barn.

Ved ankomst til New York nektet sponsoren av konkurransen å betale, og ville heller ikke hjelpe dem med hjemreisen, og uttalte at kvinnene hadde bommet på fristen som var satt. De fikk ingen pris. Det er fortsatt ukjent den dag i dag hvem sponsoren var, men det antas å ha vært en frengangssrik kvinne i moteindustrien i New York. Det er også ukjent om Helga selv visste hvem som hadde satt opp prisen. Helga klarte først etter store vanskeligheter å returnere til familiens gård. bare for å oppdage at to av barna hennes hadde dødd av difteri i hennes fravær.

Gården ble senere tvangssolgt, i 1901. Ole Estby klarte så å starte et byggefrima i Spokane. Flere norsk-amerikanere var negative til Helga for hennes vendring, og ville ikke ha noe med henne å gjøre.Men etter hennes død ble hun ihukommet med oppkallinger.

Senere liv, død i 1942

Helga Estby var senere aktiv suffragist. I Spokane støttet hun delstaten Washingtons vellykkede stemmerettskampanje for kvinner i 1910.

Hun fortsatte å drømme om å gi ut en bok om den store reisen. Ettersom reisedagbokene hrnnrd var gått tapt, begynte hun en gang i 1920-årene å skrive etter hukommelsen.

Imidlertid ble hennes etterlatte nedtegnelser og manus brent av to av hennes døtre etter hennes død den 30. april 1942, men historien hennes ble fortsatt delvis bevart i familien gjennom muntlig tradisjon og gjennom avisutklipp fra lokalavisene som ble berget og bevart av svigerdatteren hennes.

I Spokane var hun aktiv i Bethany Lutheran Free Churh'og var første president av menighetens Ladies' Aid Society der. Hun var også medlem av Sons and Daughters of Norway. Hennes begravelse ble forrettet av pastor A.L. Hokonson. Hun ble begravet på Mica Creek Cemetery nær Spokane.

• Helga Estby Lodge #47 i Daughters of Norway i Mountain Home i Idaho er oppkalt etter henne.
• Helga Estby Bold Spirited Scholarship Award ble etablert av Women Helping Women Fund i Spokane.

Berømmelse hundre år etter

I 2004 ga professor Linda Lawrence Hunt ut en bok («Bold Spirit»: Helga Estby's Forgotten Walk Across Victorian America, 2005) som vakte stor oppmerksomhet og mottok flere priser. Den var en tid på bestselgerlister i USA. Boken er basert på familiens historie og avisartikler som omtalt i lokalpressen under mor og datters ferd fra delstat til delstat. Konkurransen (veddemålet) innebar at de besøkte hovedstaden i hver delstat de reiste gjennom. Boken gir imidlertid ingen informasjon om hva som skjedde med datteren Clara i etterkant. Byen Spokane ligger ikke på vestkysten, men i den østlige delen av delstaten Washington. Avstanden til Stillehavet i vest er 643 kilometer.

Litteratur

• Hunt, Linda Lawrence (2005): Bold Spirit: Helga Estby's Forgotten Walk Across Victorian America (Random House) ISBN 978-1-4000-7993-3
• Dagg, Carole Estby (2011) : The Year We Were Famous (Houghton Mifflin Harcourt Publishing Company) ISBN 978-0-618-99983-5
• Kirkpatrick, Jane (2011): The Daughter's Walk (WaterBrook Press) ISBN 978-1400074297

Eksterne lenker

• Biografi hos HistoryLink
• “Canby, MN Museum Website” Arkivert 2. mars 2021 hos Wayback Machine.
• “Mica Creek Cemetery. Coey, Spokane County, Washington”