Heinrich Ruhfus

^{[trenger referanse]}

Heinrich Ruhfus
Født		14. apr. 1895 Charlottenburg
Død		26. mai 1955 (60 år) Mürwik
Beskjeftigelse		Tyske marineoffiser
Utdannet ved		Marineschule Mürwik
Nasjonalitet		Tyskland

Heinrich Ruhfus (1895–1955) var en tysk kontreadmiral under andre verdenskrig.

Liv

Kejserlige marine

Ruhfus trådte inn i Keiserlige marine som sjøkadett (Crew 1913) den 1. april 1913 og tjenestegjorde etter sin grunnleggende opplæring på den store krysseren Victoria Louise. Deretter gikk han på marineskolen Mürwik og tjenestegjorde ved starten av første verdenskrig ombord på de små krysserne Rostock, Regensburg og Kolberg. Fra midten av mai 1915 var han vaktoffiser ved VII. torpedobåtflotilje og ble den 18. september 1915 forfremmet til fenrik til sjøs. Samtidig fullførte han fra november 1915 til januar 1916 et torpedokurs. Fra oktober 1916 til november 1917 var Ruhfus vaktoffiser ved IV. torpedobåtflotilje. Under Operasjon Albion i 1917 gikk torpedobåten hans, S 64, på en sjømine og sank. Deretter tjenestegjorde han som vaktoffiser ved ødeleggelsesflotiljen Flandern og som kommandant ved 1. Østersjø-minerydningsflotilje. For sin innsats under krigen mottok han begge klassene av Jernkorset.

Reichsmarine

Etter krigens slutt tjenestegjorde han først i tre år i Kystforsvarsavdeling Lehe (Kystforsvarsavdeling IV) og ble deretter i oktober 1922, som løytnant til sjøs, kommandant for tenderen T 154 i Reichsmarine. Den 19. september 1924 ble Ruhfus overført som kommandant for torpedobåten T 157 til 4. torpedobåt-halvflotilje, og i denne stillingen ble han den 1. august 1925 med RDA fra 1. mai 1925 forfremmet til kapteinløytnant. Fra september 1926 var han utdanningsoffiser på den lette krysseren Emden, fra mars 1928 kompanisjef i skipsstamdivisjonen i Nordsjøen, og fra februar 1929 kompanisjef i II. marineartilleri-avdeling. På seilskoleskipet Niobe tjenestegjorde han fra september 1930 først som utdanningsleder og fra februar 1932 som kommandant. I 1932 kantret seilskoleskipet Niobe under en plutselig tordenværbyge på en vakker sommerdag, en byge som i en slik form bare oppstår en gang hvert 100. år, utenfor Fehmarn. På grunn av Niobes forlis den 26. juli 1932 ble han stilt for krigsrett, som den 3. november 1932 frikjente ham for skyld i tapet av skipet og mange menneskeliv. I denne perioden var han tilgjengelig for utdanningsinspeksjonen og tjenestegjorde som lærer på testbåten T 23. Fra slutten av desember 1932 tjenestegjorde han som navigasjonsoffiser på den lette krysseren Königsberg, ble forfremmet til korvettenkaptein den 1. januar 1933 og ble den 27. september 1933 forfremmet til førsteoffiser.

Kriegsmarine

I Kriegsmarine var han fra juli 1935 kommandør for II. marineartilleri-avdeling. Etter sin forfremmelse til fregattenkaptein ble Ruhfus i begynnelsen av oktober 1937 stabsoffiser ved staben på marineskolen Mürwik. Etter starten på andre verdenskrig ble han, som kaptein til sjøs, den 16. september 1939 utnevnt til kommandant for den lette krysseren Königsberg. Etter at krysseren hans ble senket ved kaien i Bergen den 10. april 1940 av britiske fly under den tyske okkupasjonen av Norge, overtok han havne- og sjøkommandanturen i Bergen i fire måneder. I august 1940 ble han etterfølgeren til Friedrich Rieve som sjøkommandant i Oslo, fra april 1941 kjent som kommandant for sjøforsvaret i Oslofjorden. Fra oktober 1942 til april 1944 ledet han som kontreadmiral marineskolen Mürwik. Han ble fjernet fra denne stillingen våren 1944 etter et besøk fra sjefen for Kriegsmarine, fra den ene dagen til den neste. I april 1944 ble han sjøkommandant for Den franske riviera med base i Toulon. Der ble han tatt til fange av franske styrker under de alliertes landgang den 28. august 1944, noe som ødela helsen hans.

Han returnerte etter sin løslatelse i juni 1947 til sin kone og deres to barn i Mürwik, og arbeidet først som torvarbeider og byselger, deretter som handelsrepresentant og var til slutt pensjonist fra 1955. Han døde i mai 1955 i en alder av 60 år."

Se også

• Liste over kommandanter Ved Marineskipet (Kiel og Mjøsa)

Litteratur

• Dermot Bradley (Hrsg.), Hans H. Hildebrand, Ernest Henriot: Deutschlands Admirale 1849–1945. Die militärischen Werdegänge der See-, Ingenieur-, Sanitäts-, Waffen- und Verwaltungsoffiziere im Admiralsrang. Band 3: P–Z. Biblio Verlag, Osnabrück 1990, ISBN 3-7648-1499-3, S. 168–169.
• Karl H. Peter: Acht Glas – Ende der Wache. Erinnerungen eines Seeoffiziers der Crew 38. Preußischer Militär-Verlag, Reutlingen 1989, S. 92–93, 97.

Nettlenker

• Der Untergang der Niobe

Referanser

Autoritetsdata