Harry Dexter White

Harry Dexter White
Født		29. okt. 1892 Boston
Død		16. aug. 1948 (55 år) Fitzwilliam
Beskjeftigelse		Samfunnsøkonom, politiker
Akademisk grad		Ph.d.
Utdannet ved		Harvard University Stanford University Columbia University
Doktorgrads- veileder		Frank William Taussig
Ektefelle		Anne Terry White
Nasjonalitet		USA
Harry Dexter White på Commons

Harry Dexter White (født 29. oktober 1892 i Boston i Massachusetts i USA, død 16. august 1948 i Fitzwilliam i New Hampshire) var en amerikansk nasjonaløkonom, ledende tjenestemann ved det amerikanske finansdepartement som sentral medarbeider til finansministeren og en kort tid assistrerende finansminister. White var, sammen med Storbritannias representant John Maynard Keynes, en av arkitektene bak Bretton Woods-systemet og opprettelsen av Det internasjonale pengefondet IMF og Verdensbanken.

I 1948 ble han anklaget for spionasje for Sovjetunionen. Han avviste dette heftig, og hadde aldri vært medlem av det amerikanske kommunistiske parti. Saken kom aldri til doms; White fikk hjerteslag og døde. Hans status som informant for sovjeterne stod fast for sentrale myndigheter, men ble først uavvendelig bekreftet i offentligheten av nedgraderte FBI-dokumenter om oppfanget og dechiffrert sovjetisk kommunikasjon.

Liv og virke

Bakgrunn

Harry Dexter White stammet fra en jødisk familie innvandret fra Litauen i Tsarrussland i 1880-årene, Joseph Weit og Sarah Magilewski. Hans etternavn White er dermed å forstå som en lydlik, ikke meningslik, anglifisering av det gamle etternavn.

I 1917 meldte han seg til U.S. Army, og ble kommisjonert til First Lieutenant og gjorde tjeneste i Frankrike på en ikke-stridende post under Første verdenskrig.

Han begynte ikke på universitetsstudier før han var tredve år gammel. Da studerte han først ved Columbia University, og fortsatte ved Stanford University, der han tok sin første grad i økonomi. Harvard University Press publiserte hans doktorgradsarbeide i 1933, som «The French International Accounts, 1880–1913». Denne dissertasjonen vant ham årets David A. Wells Prize fra Harvard Universitys Department of Economics.

Karriere

White underviste så i fire år ved Harvard og ved Lawrence University i Appleton i Wisconsin.

Fra 1930-årene arbeidet han ved det amerikanske finansdepartement.

I 1944 var han under finansminister Henry Morgenthau den amerikanske forhandlingsleder sentral i Bretton Woods-konferansen og dermed for opprettelsen av IMF. Likesom John Maynard Keynes, som representerte det britiske standpunkt, hadde White som målsetting å etablere et system for fikserte vekslingskurser mellom valutaene, skjønt ut fra mekanismer som var uten gullstandardens rigiditet. Mot Keynes' vilje fikk imidlertid White - som hadde kontroll med vedtaksprotokollene - gjennomdrevet at den amerikanske dollaren skulle være ankervalutaen (mens Keynes hadde gått inn for en uavhengig internasjonal valuta for avregninger mot betalingsvalutaene).

White anses også som den som i 1944 utarbeidet Morgenthauplanen.

White var også tiltenkt rollen som den første sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF).

Agent for Sovjetunionen

White ble ved en rekke anledninger anklaget for å ha operert som sovjetisk spion under og etter andre verdenskrig. Whit hadde ved en viss mangel på forsiktighet ikke helt klart å skjule visse forbindelser med Sovjetunionen, slik at FBI til slutt klarte å anklage han som kommunistisk agent, likesom de også klarte å identifisere agenter som Frank Coe, Lauchlin Bernard Currie, William Ludwig Ullmann og Nathan Silvermaster. Så lenge president Franklin D. Roosevelt var i embedet, var det imidlertid ikke mulig for FBI å gå videre; det hvilte en form for politisk immunitet over dem. Da det senere kom til granskninger, anså man videre at man ikke kunne blottlegge sine da klareste beviser, som var knyttet til det fortsatt løpende og dermed strikt hemmelige Venonaprosjektet, men måtte benytte andre bevismidler.

Den 7. november 1945 ble White indisert som sovjetagent av Elizabeth Bentley, som selv hadde spionert for Sovjetunionen, men hadde skiftet side. Den 4. desember fikk FBI videre enkeltheter fra Bentley under de pågående forhør, som gjorde dem sikre i sin sak.

Opplysninger fra det hemmelige Venonaprosjektet, som var fra tappet sovjetisk spionasje-telextrafikk, som kom frem etter dekryptering av NSA, avslørte Whites tettere samarbeide med den sovjetiske etterretningstjenesten. White ble påvist også å være innblandet i at Sovjetunionen fikk seddelplater for ubegrenset trykking av okkupasjonsvaluta i Tyskland etter krigen, noe som bidro til Berlinkrisen i 1948.

Død

White fikk to hjerteslag kort etter at han hadde vitnet for den amerikanske kongressens House Un-American Activities Committee (HUAC) og der nektet for å være kommunist. Etter det første hjerteslaget dro han fra Washington D.C. til sin gård i Fitzwilliam i New Hampshire for å komme seg. Der døde han to dager etter det andre hjerteslaget, i en alder av 55 år. Ifølge en offisiell forklaring var dødsårsaken en overdose av hjertemedisinen digoxin, også kjent i dagligtale som digitalis.

Hva visste amerikanerne, og når?

I amerikansk kontraspoinasje, det vil si FBI, var man siden sent på 1930-tallet på ferten etter White, med indikasjoner som bare over tid ble styrket. Venonaprosjektet viste at hans agentførere omtalte ham under dekknavnene «Lawyer», «Richard» og «Jurist». Det siste kodenavnet er senere blitt bekreftet av KGB-arkivaren Vasilij Nikititsj Mitrokhin; i hans materiale (hvorav meget er publisert i Mitrokhin-arkivet) er White med i en opplisting av seks sovjetagenter. Harry Dexter White oppføres der først som «KASSIR» og senere som «JURIST».

I 1953 avslørte senator Joseph McCarthy og Eisenhower-administrasjonens Attorney General Herbert Brownell Jr. at FBI hadde advart Truman-administrasjonen mot White før president utnevnte ham til IMF. Brownell publiserte for offentligheten det brev FBI sendte den 8. november 1945 til Det hvite hus som advarte mot White og andre, og avslørte at Det hvite hus hadde mottatt FBIs rapport om «Soviet Espionage in the United States», hvori medtatt White-saken, seks uker før Truman nominerte White til IMF.

Skjønt han ikke kom med innsigelser mot det forhold at FBI hadde sendt disse og andre advarsler til Truman, skriver senator Daniel Patrick Moynihan i 1997 i sin introduksjon til rapporten fra Moynihan Commission on Government Secrecy at president Truman aldri ble informert om Venona. Til støtte for dette siterte han en uttalelse fra NSA/CIAs offisielle historikk om Venona der det sies at ingen definitive bebiser er fremkommet som viser («no definitive evidence has emerged to show») at Truman ble informert om Venona.

Opplysningene om at White var deres agent ble senere tilbakevist av visse russiske høyerestående etterretningspersoner, som anså at White ikke trengte å bli vervet som formell agent ettersom han agerte av egen overbevisning til gavn for Sovjetunionen, blant annet ved å virke for at det skulle bli krig mellom Japan og USA.

Imidlertid var han såpass i kontakt med sovjetiske føringsoffiserer at han ble pekt i retning av deres målsettinger.

Mulige effekter av Whites virke

John Koster i boken Operation Snow: How a Soviet Mole in FDR's White House Triggered Pearl Harbor (2012) fremhever særlig to skjellsettende utviklinger som mulige følger av Whites initiativer.

Kartskisse som viser hvordan Morgenthauplanen delte Tyskland i mindre stater. Et nordtyskland, et sørtyskland og en internasjonal sone. Områder markert med grått var beregnet på å bli annektert av Frankrike, Danmark, Polen og Sovjet. Planen innebar også en utrarming av de tyske områder.

• Krigsutbruddet USA-Japan: Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i juli 1941 bestod det en betydelig risiko for at russerne ville lide nederlag, og de sterke styrker som Stalin hadde stasjonert i og det østlige Sibir for å verge landet fra et mulig japansk angrep, var sterkt etterspurt ved frontene vest i landet. Joseph Stalin og KGB brukte da sitt betydelige nettverk av dobbeltagenter og kommunistsympasitører — med særlig hell Harry Dexter White — for å lede Japan inn i krig mot USA. White influerte, ifølge Koster og andre historikere, amerikansk politikk overfor Japan med for landet så uantagelige krav og betingelser - som idær en fullstendig tilbaketrekning fra Kina - slik at de styrende der anså ekspansjon retning Sør- og Sørstasia med et angrep på USA som mer rasjonelt enn et felttog i Sovjetunionen. Dette ville da binde opp japanske styrker i den grad at deres kapasitet til angrep mot Sovjetunionen ble mindre gjennomførbart, og en forflytning av de sterke sovjetiske styrker i Østsibir mindre risikabel.

(Historikeren Eric Rauchway avviser dette argumentet som han mener støtter seg på falsk dokumentasjon.)

• Den tyske innbitte motstand på Vestfronten i annen halvdel av 1944: Her løper argumentet at det i blant Tysklands militære ledelse bestod både en visshet om at nederlag var uavvendelig, og at det ville være langt å foretrekke å bremse den sovjetiske fremrykning fra øst, og heller ha en raskere vikende front i vest. Men Morgenthauplanen, som var et produkt fra Whites hånd, ble kjent for tyskerne, og den tegnet så drastisk dystopiske utsikter for Fedrelandet at stridsviljen lettere ble opprettholdt også på Vestfronten. Planen innebar ikke bare en oppstykking av Tyskland, men ville også nedbygge den tyske tungindustrien og forvandle dette kontinentets økonomiske kraftsentrum til et jordbrukssamfunn. Planen skulle hindre Tyskland i å starte en ny krig, men ville samtidig gjøre landet ute av stand til å brødfø sin egen befolkning og ville også hindre landet i å være delaktig i gjenreisningen av Europa. Selv om Morgenthauplanen aldri fikk noen betydning i de alliertes forvaltning av tysk område, fikk den i Josef Goebbels' propaganda midlertid en stor rolle. Goebbels' argumentasjon for at «Den jødiske mordplanen» (Morgenthau var jøde) som skulle gjøre tyskerne til en «slavestat», var så intens at mange fikk den oppfatningen at planen var til reell vurdering. Slik kan Whites virksomhet ha motivert det kraftige tyske motangrepet før årsskiftet 1944/45 (Ardenneroffensiven) og tilsvarende ført til at det var sovjeterne som klarte å innta Berlin.

Eksterne lenker

• (en) Harry Dexter White – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Harry Dexter White hos American National Biography