Hopp til innhold

Hans Speidel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans Speidel
Født28. okt. 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Metzingen[5]
Død28. nov. 1984[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (87 år)
Bad Honnef[6]
BeskjeftigelseOffiser
Akademisk gradDr. phil. (1925–)
Utdannet vedHumboldt-Universität zu Berlin
FarEmil Speidel
SøskenWilhelm Speidel
BarnHans Helmut Speidel
NasjonalitetTyskland
GravlagtPragfriedhof
UtmerkelserRitterkreuz des Eisernen Kreuzes
Krigsordenen av det tyske kors
TroskapKeiserriket Tysklands flagg Keiserriket Tyskland (til 1918)
Weimarrepublikken (til 1933)
Nazi-Tysklands flagg Nazi-Tyskland (til 1944)
Vest-Tysklands flagg Vest-Tyskland
NATOs flagg NATO
VåpenartDen tyske keiserlige hær
Tjenestetid1914 – 1945; 1955 – 1963
Militær gradGeneral,[7] generalmajor,[8] kaptein (1. februar 1932 – 31. desember 1935), Oberleutnant (1. april 1925 – 31. januar 1932), løytnant (1. desember 1915 – 31. mars 1925), oberst (1. februar 1941), Fahnenjunker (30. november 1914), generalløytnant (1. januar 1944), major (1. januar 1936)
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig
Signatur
Hans Speidels signatur
Hans Speidel på Commons

Hans Speidel (født 28. oktober 1897 i Metzingen i Keiserriket Tyskland, død 28. november 1984 i Bad Honnef i Vest-Tyskland) var en tysk general under andre verdenskrig og den kalde krigen, som var øverstkommanderende for NATOs bakkestyrker i Sentral-Europa i perioden 1957-1963.

Han tjenestegjorde under andre verdenskrig som generalløytnant og stabssjef for generalfeltmarskalk Erwin Rommel. Speidel tilhørte den indre kjernen av konspiratørene bak 20. juli-attentatet mot Hitler og hadde fått ansvar for å verve sin sjef Rommel. Etter at attentatet mislyktes ble han arrestert av Gestapo i 1944, og på slutten av krigen flyktet han fra nazifengsel og gikk i dekning med hjelp fra en munkeorden; han var den eneste i den indre kjernen bak 20. juli-attentatet som overlevde krigen. Under den kalde krigen var han fra 1950 sentral i Vest-Tysklands gjenopprustning og integrasjon i NATO og ble en av Vest-Tysklands fremste militære ledere. Han var den første som ble utnevnt til full general i Vest-Tyskland og avsluttet karrieren som øverstkommanderende for NATOs bakkestyrker i Sentral-Europa i perioden 1957-1963, med hovedkvarter på Fontainebleau slott i Paris.[9]

Speidel hadde doktorgrad i historie og skrev flere bøker. I tiden mellom andre verdenskrig og den tyske gjenopprustningen var han en periode professor i historie ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen. Etter at han gikk av med pensjon som general i 1964 ble han utnevnt til president for Stiftung Wissenschaft und Politik, Tysklands viktigste tenketank for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han mottok storkorset med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. En militærleir, General-Dr. Speidel-Kaserne, ble oppkalt etter ham i 1997. Hans sønn Hans Helmut Speidel ble også general, og han var svigerfar til den liberale politikeren og EU-kommissæren Guido Brunner.[10]

Tidlige år

[rediger | rediger kilde]

Speidel var sønn av forstmannen Emil Speidel. Som 17-åring ble han soldat i den tyske hæren ved utbruddet av første verdenskrig i 1914, som fanejunker i det 5. württembergske grenadér-regimentet Kong Karl nr. 123. Som 18-åring ble han forfremmet til løytnant i 1915. Han deltok i kampene i Flandern, under slaget ved Somme og i Cambrai, og ble regimentsadjutant.

Etter første verdenskrig ble han ansatt som yrkessoldat i hæren, og tjenestegjorde i 13. württembergske infanteriregiment i Ludwigsburg. Med støtte fra sine overordnede studerte han så historie og økonomi, og tok i 1925 doktorgrad i historie med en avhandling innen militærhistorie med tittelen 1813 / 1924: Eine militärpolitische Untersuchung. I tillegg til sitt tyske morsmål talte Speidel også perfekt fransk og godt engelsk; Speidel ble i hele sin karriere særlig regnet som ekspert på Frankrike.

I 1930 ble Speidel knyttet til den militære etterretningstjenesten, Abteilung Fremde Heere i generalstaben. Han ble forfremmet til kaptein i 1932. I 1933 ble han assistent for den tyske forsvarsattachéen i Paris, og senere tjenestegjorde han forskjellige steder på kompaninivå før han ble i 1936 ble leder for den militære etterretningstjenestens avdeling for Vest-Europa.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Generalløytnant Speidel med sin daværende sjef Rommel ved inspeksjon av Atlanterhavsvollen i april 1944

Speidel ble forfremmet til oberstløytnant like før utbruddet av andre verdenskrig. Speidel tjenestegjorde i slaget om Frankrike i 1940 og i august ble han stabssjef til den militære befalhavende i Frankrike. I 1942 ble Speidel sendt til Østfronten hvor han tjenestegjorde som stabssjef for 5. Armée, og som stabssjef for Armégruppe Syd i 1943, der han innen den tid hadde blitt forfremmet til generalmajor. I april 1944 ble Speidel utnevnt til stabssjef til Generalfeltmarskalk Erwin Rommel, øverstkommanderende for Armégruppe B, ansvarlig for forsvaret av den franske atlanterhavskysten. Da Rommel ble såret i et luftangrep på hans tjenestebil, fortsatte Speidel som stabssjef for den nye sjefen Armégruppe B, feltmarskalk Günther von Kluge.

Speidel var tysk nasjonalist og var enig med noen sider av politikken som ble ført etter NSDAPs maktovertakelse, slik som motstand mot Frankrike, reverseringen av Versaillestraktaten, og lignende, men var sterkt imot jødeforfølgelsene og andre av regimets totalitære sider. Han var involvert i 20. juli-attentatet på Adolf Hitler. Dette førte til at han ble arrestert 7. september 1944 av Gestapo. Under avhør innrømmet han ingenting og forrådte heller ikke noen. Speidel ble framstilt for hærens Hedersdomstol, men Gerd von Rundstedt, Heinz Guderian og Wilhelm Keitel besluttet ikke å kaste ham ut av den tyske hæren, noe som medførte at han ikke ble fremstilt for Roland Freislers folkedomstol. Rommel appellerte, i sitt siste brev til Hitler den 1. oktober 1944, om at Speidel måtte settes fri, men mottok ikke noe svar. Han var fengslet i syv måneder av Gestapo før han rømte og gikk i skjul for å vente på de allierte. Han ble satt fri av franske tropper den 29. april 1945.

Speidel var del av den indre sirkel av konspiratører (den eneste som ikke ble henrettet eller som begikk selvmord), og fikk i oppdrag av å rekruttere Rommel til aksjonen mot Hitler. Han hadde varsomt begynt med dette da Rommel ble såret i et canadisk streifangrep den 17. juli 1944.

Den kalde krigen

[rediger | rediger kilde]
Speidel (til høyre) med general Adolf Heusinger (til venstre) og den tyske forsvarsministeren Theodor Blank i Bonn, 1955

Historiefaglig arbeid 1945–1950

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen underviste og forsket Speidel i noen år som professor i moderne historie ved Eberhard-Karls-Universität i Tübingen og i 1949 utgav han boken Invasion 1944. Ein Beitrag zu Rommels und des Reiches Schicksal.

Militær leder i Vest-Tyskland og NATO

[rediger | rediger kilde]
Speidel, Theodor Blank og Wilhelm Hoegner besøker det første kullet tyske offiserer utdannet etter krigen, Sonthofen, Bayern, mai 1956.

Fra 1950 ble Speidel en av de aller mest sentrale personene i den tyske gjenopprustningen og etterhvert integrasjonen i NATO. Han var medforfatter av Himmerod-memorandumet om tysk gjenopprustning i 1950 og rådgiver for Konrad Adenauer. I 1951 ble han utnevnt til spesialrådgiver ved det såkalte Blank-kontoret, som ble ledet av Theodor Blank og som formelt var et kontor direkte underlagt forbundskansleren, og som var forløperen til det vesttyske Forsvarsdepartementet.[11] I 1955 ble han leder for avdelingen for de samlede stridskreftene i Forsvarsdepartementet. Han ble i 1957 som første offiser i Vest-Tyskland utnevnt til full general.

I april 1957 ble han utnevnt til øverstkommanderende for NATOs bakkestyrker i Sentral-Europa (Supreme Commander of the NATO ground forces in Central Europe), en kommando han innehadde inntil september 1963.

Senere år

[rediger | rediger kilde]
Speidels grav på Pragfriedhof i Stuttgart. Gravminnet har både doktor- og generaltittelen.

Han gikk formelt av med pensjon som general i 1964 og ble samme år president for Stiftung Wissenschaft und Politik, Tysklands viktigste tenketank for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han utga i senere år også flere bøker.

I 1960 gikk Speidel til sak mot et filmstudio som portretterte ham som om han hadde hatt tilgang til informasjonen relatert til snikmordet på kong Aleksandar I av Jugoslavia og den franske utenriksministeren Louis Barthou i 1934, samt for også å ha forrådt feltmarskalk Erwin Rommel til nazistene etter 20. juli-attentatet i 1944. Han lyktes å få erstatning for injurier; se Plato Films Ltd mot Speidel [1961] AC 1090.

Hans Speidel døde i Bad Honnef i Nordrhein-Westfalen i 1984.

Utmerkelser og andre hedersbevisninger

[rediger | rediger kilde]

Bøker

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003512, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id speidel-hans[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0210745, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  8. ^ https://nuremberg.law.harvard.edu/documents/151788-affidavit-concerning-general-speidels?q=hans+speidel#p.1; Nuremberg Trials Project.
  9. ^ Hans-Peter Schwarz (1995): Konrad Adenauer: From the German Empire to the Federal Republic, 1876-1952, s. 195, Berghahn Books.
  10. ^ https://www.deutsche-biographie.de/sfz107904.html#ndbcontent
  11. ^ Biografiske opplysninger på LeMo, internettside til Deutsches Historisches Museum besøkt 11. juli 2014

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_Speidel&oldid=23334265»