Hopp til innhold

Hans Pfitzner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans Pfitzner
Født5. mai 1869[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Moskva (Det russiske keiserdømmet)[5][4]
Død22. mai 1949[4][6]Rediger på Wikidata (80 år)
Salzburg (Den allierte okkupasjonen av Østerrike)[7][4]
BeskjeftigelseKomponist, dirigent, universitetslærer, skribent, pianist Rediger på Wikidata
Utdannet vedDr. Hoch’s Konservatorium
FarRobert Pfitzner
NasjonalitetTyskland
GravlagtWiener Zentralfriedhof
Medlem avBayerische Akademie der Schönen Künste
Leipziger Universitäts-Sängerschaft zu St. Pauli in Mainz
Utmerkelser
7 oppføringer
Ehrenring der Stadt Wien
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Goetheprisen (1934)
Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1940)
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1926)
Pour le Mérite
Goldene Ehrenmünze der Landeshauptstadt München
Signatur
Hans Pfitzners signatur
Hans Pfitzner på Commons

Hans Erich Pfitzner (født 5. mai 1869 i Moskva, død 22. mai 1949 i Salzburg), var en tysk komponist og selverklært antimodernist. Hans musikk var i konservativ romantisk stil, og han var meget fiendtlig innstilt overfor alt nytt: moderne såvel som samtidig musikk. Han polemiserte mot blant andre Ferruccio Busoni og Arnold Schönberg.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Pfitzner ble født i Moskva, fordi hans far spilte fiolin der i et teaterorkester. Familien vendte tilbake til farens fødeby Frankfurt am Main i 1872 da Pfitzner var to år gammel.

Han fikk tidlig fiolinundervisning av faren og begynte å komponere som elleveåring. I 1884 skrev han sine første sanger. Fra 1886 til 1890 studerte han komposisjon med Iwan Knorr og piano med James Kwast ved Hoch-konservatoriet i Frankfurt.

Senere giftet han seg med Kwasts datter Mimi Kwast, et barnebarn av Ferdinand Hiller.

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Han underviste piano og teori ved konservatoriet i Koblenz fra 1892 til 1893. I 1894 ble han utnevnt til dirigent ved Stadttheater i Mainz og arbeidet der i noen få måneder. Dette var lavt gasjerte stillinger, og Pfitzner arbeidet som Erster (første) Kapellmeister i Berlins Theater des Westens da han ble ansatt til en noe mer prestisjefylt stilling som operadirektør i Straßburg (Strasbourg) i 1908. Han var da nesten førti år gammel.

I Strasbourg fikk han endelig en viss profesjonell stabilitet, og det var der han fikk mulighet til å få fremført egne operaer. Han betraktet kontrollen over sceneanvisningene som sitt eget særskilte domene, og dette var en oppfatning som alltid skulle skape problemer.

Hans best kjente verk er sannsynligvis operaen Palestrina, løst basert på livet til den store komponisten Giovanni Pierluigi da Palestrina fra det sekstende århundre.

Under første verdenskrig meldte Pfitzner seg i 1915 som frivillig til militæret, men ble dimittert.

En sentral begivenhet i Pfitzners liv var den franske annektering av Alsace — og dermed Strasbourg — etter første verdenskrig. Det kostet Pfitzner levebrødet. I 1919–1920 var han leder for Münchens Filharmoniske Orkester. Men som femtiåring levde han i armod. Dette forherdet visse vanskelige personlighetstrekk hos ham: en elitisme som drev ham til å mene at han hadde rett til sinekyrer på grunn av hans yngre års bidrag til tysk kunst og harde arbeid, en beryktet sosial klossethet og manglende takt, en sterk oppfatning av at hans musikk var miskjent og misforstått, at hans venner dannet så å si kultiske grupper rundt ham, en belærende tone, og en følelse av at han var blitt personlig krenket av Tysklands fiender.[8] Hans bitterhet og kulturelle pessimisme ble mer aksentuert i 1920-årene med hustruens død i 1926, og sønnen Pauls sykdom.

Det best kjente av Pfitzners prosaytringer var hans pamflett Futuristengefahr («Futuristfaren»), skrevet som reaksjon mot Ferruccio Busonis skisse til en ny musikalsk estetikk. Pfitzner hadde en lignende debatt med kritikeren Paul Bekker.

Han ble mer og mer nasjonalistisk med årene, og var godt likt av enkelte høyere nazister. Men det det ble tidlig klart at han ikke var nasjonalistisk på deres vis; for eksempel var hans holdning til jøder annerledes, og han engasjerte seg også for jøder han kjente. Hans syn på jøder, som var kritisk, var likevel såpass forskjellig at Hitler og andre ikke ville la hans stemme lyde i offentligheten. Det ble imidlertid ikke grepet inn mot ham på annet vis enn at han ikke i særlig grad fikk slippe til i kultur og musikkliv.

Hans Pfitzners studenter

[rediger | rediger kilde]

Verker

[rediger | rediger kilde]

Vokalt Pfitzner har krevet flere finstemte Lieder for stemme og piano, med påvirkninger fra Hugo Wolf og Richard Strauss. Han har også skrevet noen orkester-Lieder og korverk.

Operaer

  • Der arme Heinrich (1891-93, UA 1895)
  • Die Rose vom Liebesgarten (1897-1900, UA 1901)
  • Das Christ-Elflein op.20 (1906, UA 1906)
  • Palestrina (1912-15, UA 1917)
  • Das Herz op.39 (1930-31, UA 1931)

Scenemusik

  • Das Fest auf Solhaug (1889–90)
  • Das Käthchen von Heilbronn op.17 (1905)
  • Gesang der Barden für Die Hermannsschlacht (1906)

Orkesterstykker

  • Scherzo c-moll (1887)
  • Cellokonzert a-moll (1888)
  • Klavierkonzert Es-Dur op.31 (1922)
  • Violinkonzert h-moll op.34 (1923)
  • Sinfonie cis-moll op.36a (1932, Bearbeitung des Streichquartetts cis-Moll op.36)
  • Cellokonzert G-Dur op.42 (1935)
  • Duo für Violine, Violoncello und kleines Orchester op.43 (1937)
  • Kleine Sinfonie G-Dur op.44 (1939)
  • Elegie und Reigen op.45 (1940)
  • Sinfonie C-Dur op.46 (1940)
  • Cellokonzert a-moll op.52 (1944)
  • Krakauer Begrüßung op.54 für Orchester (1944)
  • Fantasie op.56 (1947)

Kammermusikk

  • Klaviertrio B-Dur (1886)
  • Streichquartett Nr.1 d-moll (1886)
  • Cellosonate fis-moll op.1 (1890)
  • Klaviertrio F-Dur op.8 (1896)
  • Streichquartett Nr.2 D-Dur op.13 (1902–03)
  • Klavierquintett C-Dur op.23 (1908)
  • Violinsonate e-moll op.27 (1918)
  • Streichquartett Nr.3 cis-moll op.36 (1925)
  • Streichquartett Nr.4 c-moll op.50 (1942)
  • Unorthographisches Fugato für Streichquartett (1943)
  • Sextett g-moll op.55 für Klavier, Klarinette, Violine, Viola, Violoncello und Kontrabass (1945)

Pianomusikk

  • 5 Klavierstücke op.47 (1941)
  • 6 Studien für Klavier op.51 (1943)


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hans-Pfitzner, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000112, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 1948, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13898438j, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Michael Kater, Composers of the Nazi Era: Eight Portraits (NY: Oxford University Press, 2000), 144–182, esp. 146, 160, ISBN 0-19-509924-9
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_Pfitzner&oldid=24669179»