Hans Lauritzen
| Hans Lauritzen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1590 | ||
| Død | 1676 | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Hans Lauritzen (født 1590, død 1676) var sokneprest til Tynset i perioden 1628 til 1660, og regnes som grunnleggeren av Kvikne Kobberverk. Lauritzen spilte også en viktig rolle i etableringen av Røros Kobberverk.[1]
.jpg)
Fra 1629 eide Lauritzen gården Skogstad på Kvikne der både han og bergmesteren ved verket bodde.[3]
Kvikne Kobberverk
[rediger | rediger kilde]I 1633 fikk Hans Lauritzen rettigheter til kobberforekomstene i Innset og Kvikne, etter at det ble funnet forekomster av malm på Kvikne i 1629. De to første gruvene fikk navnet «Gottes Gabe» (Guds gave) og "Segen Gottes" (Prestens gruve).[3] Ved kobberverket på Kvikne var det i stor grad bergkyndige fra Tyskland som hadde de overordnede stillingene.[4] Lauritzen var selv en av partisipantene (deleierne) i verket. Utbyttet til partisipantene ble utbetalt i kobber som de selv måtte selge videre.[4] Kobberverket på Kvikne var i drift fram til 1789.[5]
Røros Kobberverk
[rediger | rediger kilde]Hans Lauritzen var sammen med bergmannen Lorentz Lossius og presten Anders Olsen Bruse eiere av den første kobbergruven på Røros.[6] I 1644 fikk bergmennene Lorentz Lossius og Peter Petersen mutingsseddel etter at de hadde skjerpet etter malm i området rundt Rauhåmmåren, et fjellområde øst for Røros. Deretter ble det dannet et partisipantskap mellom Lossius, og de to prestene Bruse og Lauritzen, etter at Petersen avstod sin del til Lauritzen. Gruven i Rauhåmmåren fikk navnet «Freyes Glück». Det var Lauritzen og Bruse som ga Lossius penger til driften, men arbeidet måtte innstilles etter kun noen måneder fordi forekomsten var fattig.[trenger referanse]
Lossius fortsatte imidlertid sin skjerping etter forekomster av kobber i området rundt Røros. I 1645 antas det at han fant kobberforekomster på fjellet Storvola. Det var Lauritzen, Bruse og Lossius som også kom til å drive dette skjerpet, og denne forekomsten la grunnlaget for Røros Kobberverk. Gruven på Storvola fikk navnet Storwartz.[7]
Den 15.desember 1645 ble det utstedt mutingsseddel til Anders Olsen Bruse og Hans Lauritzen. Imidlertid var det trolig fjellbonden Hans Olsen Åsen som skal ha ledet Lorentz Lossius til kobberfunnet på Storvola.[8] Likevel ble ikke Hans Olsen Åsen tatt med i dette nye gruveforetaket. Partisipantskapet bestod fremdeles av Lossius og de to prestene Bruse og Lauritzen, hvor de tre hadde en like stor andel hver.[9]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Nissen, Gunnar Brun (1976). Røros Kobberverk 1644-1974. Tronheim. s. 18. ISBN 8271750089.
- ^ Brochmann, Odd (1909-1992) (1979). Bygget i Norge: en arkitekturhistorisk beretning. Oslo: Gyldendal. ISBN 8276941451.
- ^ a b Kvikne: ei bygdebok. Oslo: I kommisjon hos Bokcentralen. 1951.
- ^ a b Gjestland, Truls (1995). Gruvedrifta i Rauhåmmåren og Feragen. Røros: Olavsgruvas venner. s. 7.
- ^ Kvikne.no. «Kvikne Kobberverk». www.kvikne.no. Arkivert fra originalen 3. juni 2016. Besøkt 6. juni 2017.
- ^ Nissen, Gunnar Brun (1976). Røros Kobberverk 1644-1974. Trondheim. s. 18. ISBN 8271750089.
- ^ Nissen, Gunnar Brun (1976). Røros Kobberverk 1644-1974. Trondheim. s. 20. ISBN 8271750089.
- ^ Nissen, Gunnar Brun (1976). Røros Kobberverk 1644-1974. Trondheim. s. 20. ISBN 8271720089 Sjekk
|isbn=-verdien: checksum (hjelp). - ^ Nissen, Gunnar Brun (1976). Røros Kobberverk 1644-1974. Trondheim. s. 21. ISBN 8271750089.