Hans Christian Knudsen

Hans Christian Knudsen
Født		18. mars 1816 Bergen
Død		4. mai 1863 (47 år) Hattfjelldal
Beskjeftigelse		Misjonær, kunstmaler, skribent
Far		Fredrik Tobias Knudsen
Søsken		Ane Cathrine Knudsen
Nasjonalitet		Norge

Hans Christian Knudsen (født 18. januar 1816 i Bergen, død 4. mai 1863 i Hattfjelldal) var Norges første afrikamisjonær, utforsker av namaspråket og kunstmaler.

Familie og utdannelse

Hans Christian Knudsen var sønn av Frederik Thomas Knudsen og Annelis Johanne Marie Lie. Etter å ha fullført sin opplæring som kunstmaler og litograf ved kunstskolen i Bergen, bestemte han seg for å bli misjonær på et misjonsmøte han deltok i under en vandretur i Rheinland (Tyskland). Han ble med i Det rhinske misjonsselskap i Elberfeld-Barmen i 1836, og ble etter fullført misjonærutdannelse i 1841 sendt til Sørvest-Afrika for å virke på Bethanien misjonsstasjon og fortsette arbeidet til J.H. Schmelen.

I Sør-Afrika

Etter et kort opphold hos Schmelen på Komaggas i Namakwaland (dengang kalt Lille-Namakwaland), begynte han sitt arbeid i november 1842 og fikk straks en stor tilstrømning av hedninger, siden hans dyptfølte evangelieforkynnelse gjorde sterkt inntrykk på khoikhoi(nama)-folket som lett lot seg bevege. Uten systematisk undervisning døpte han dem etter noen måneder, og i 1847 hadde menigheten hans 760 medlemmer.

Selv om han ennå ikke kunne snakke namaspråket og bare kunne kommunisere ved hjelp av en tolk, vakte han med sitt engasjerende vesen tillit i en slik grad at han ble bedt om å utarbeide en lovbok for stammen. Grunnen var at den muntlige overleveringen av lov og moral ikke var tilstrekkelig for en effektiv organisering av stammen, og de ønsket ikke lenger å overlate saker til vilkårlig behandling hos en voldgiftsmann. Knudsen oppfylte ønsket, og hans lovbok ble vedtatt som stammens lov i oktober 1848. Namastammen på Berseba og Rehoboth godtok også denne loven med noen endringer som de anså for nødvendige. Selv om det etter hvert ble klart at enkelte bestemmelser var umulige i praksis, har de viktigste bestemmelsene forblitt gyldige og har bidratt til samarbeidet mellom de tre stammene og blitt grunnlag for deres videre kulturutvikling.

I Sørvest-Afrika

Innimellom reiste Knudsen med pastor C. Hugo Hahn rundt i området til stammene i Betanien og Berseba og skrev dagbøker og rapporter. Siden fotografering fremdeles var ukjent i Sør-Afrika på den tiden, tegnet og malte Knudsen kjente høvdinger, typiske scener og også en rekke hererofolk i Windhoek. Dermed ble han den første europeiske kunstneren som var bosatt i Sørvest-Afrika. Verkene hans ble, med noen få unntak, sendt til misjonærinstituttet i Barmen, hvor de dukket opp i misjonstidsskrifter og fremdeles blir oppbevart i arkivene. De eneste eksemplene på Knudsens kunst som befinner seg i Sør-Afrika, er to khoikhoiportretter som eies av Stellenbosch universitet.

Knudsens dagbøker viser at han umiddelbart startet med grundige studier av namaspråket og av nama-, damara- (herero) og sanfolkenes levevis, moral og skikker. Hans interessante funn avviker i noen henseender fra funnene til oppdageren Sir James Alexander og ble hovedsakelig nedtegnet i dagbøkene hans fra årene 1844-45. Han taler der blant annet for det synspunktet at namafolket var etterkommere av israelittene.

Upåliteligheten og flyttevanene til menighetsmedlemmene gav Knudsen mange skuffelser og bekymringer. På den annen side aksepterte den mer assimilerte khoikhoistammen til Paul Goliath hans åndelige veiledning så ivrig at han i 1843 etablerte stasjonen Gulbrandsdalen for dem. Navnet valgte han fordi området minnet ham om Gudbrandsdalen i hjemlandet.

I Bethanien gjenoppbygde Knudsen i 1842 steinhuset som Johann Schmelen bygde i 1814 og bebodde til avreisen i 1834, men som brant ned mellom Schmelens avreise og Knudsen ankomst. Senere er huset fortsatt kjent som Schmelen-huset, den eldste eksisterende steinbygningen i Namibia og den andre som europeerne bygde i landet. Den første, som Wesley-misjonærene bygde i Warmbad i 1806, ble ødelagt av Jager Afrikaner, Jonker Afrikaners far.

Reise til Europa og ekteskap

I juni 1847 dro Knudsen til Europa for å informere om sitt arbeid på misjonsmøter i Tyskland, og beretningen om omvendelsesarbeidet han hadde gjort, ble da publisert (Gross-Namaqualand, Barmen, 1848). Under et besøk i Bergen inngikk han ekteskap med Elise Christiansen.

Tilbakereise til Norge

Da han kom tilbake til Bethanien i 1849, oppdaget han at hans menighetsmedlemmer hadde falt tilbake til sine hedenske vaner og, under innflytelse fra Jonker Afrikaner, deltatt i røvertokt mot hererofolket. Han viste sin avsky mot plyndringstoktene ved å avstå fra å holde gudstjenester, og ble bortvist av lederen av Bethanien.

Bittert skuffet oppholdt Knudsen seg deretter på stasjoner i Noord-Kaapland til han i 1852 ble plassert i Tulbagh. Der hadde han problemer med å tilpasse seg; hans kone ble sinnsforvirret, og i 1854 nedla Knudsen i fortvilelse virksomheten for å vende tilbake til Norge. Der døde hans kone på et asyl mens han selv som omvandrende evangeliepredikant fikk en ussel tilværelse, til han omkom på en fjelltur om vinteren. Hans to sønner ble oppfostret av familien.

Skrifter

Knudsens første publikasjon var Nama A.B.Z. kannis (Cape Town, 1845), en liten stave- og lesebok med ordliste, en engelsk oversettelse, en del av katekismen, de ti bud og andre skriftsteder. Omtrent samtidig utgav han en "staveside" på namaspråket i Cape Town. Begge finnes i Grey-samlingen i det sørafrikanske offentlige bibliotek i Cape Town, med håndskrevne notater om uttalen. I samme samling bevares Knudsen håndskrifter Süd-Africa: Das Hottentot-Volk: Notizen, Stoff zu einer Grammatik in der Namaquasprache og Namaquasprache. Disse verkene inneholder informasjon om geografi og etnografi i Groot Namaland, og også anselig materiale til en namagrammatikk.

Sammen med Knudsens oversettelse av Lukas-evangeliet ble hans to Cape Town-publikasjoner i stor grad brukt av misjonærinspektør J.C. Wallman fra Barmen i hans Vocabular der Namaqua Sprache nebst einem Abriss der Formenlehre derselben (Barmen, 1854). I løpet av få år mestret han namaspråket så godt at han kunne oversette Lukas-evangeliet til det ved hjelp av to namatolker og publisere det i Cape Town i 1846 i en utgave som også inneholder salmer. Selv om det ortografisk avvek litt fra hans første publikasjoner, var denne oversettelsen av så høy kvalitet og så nøye kontrollert for pressen at det nesten ikke fantes trykkfeil, og W.H.I. Bleach kunne i 1858 beskrive den som "frem til nå den mest pålitelige og beste kilden til kunnskaps om hottentottspråket". Selv om språket var noe stivt, var det nøyaktig og idiomatisk.

Det er ironisk at Knudsens menighetsmedlemmer og overhode David Christiaan forbød utdanningen av sine barn på sitt morsmål og bestemte seg for å tillate bare nederlandsk i Knudsens skole fordi det ble snakket av de hvite og av assimilerte khoikhoi.

Vurdering

Han var en forfinet og følsom kunstner og en født forsker. I tillegg var han besjelet av en forbilledlig trosiver, og ofte, under de største vanskeligheter, oppsøkte han utrettelig sine omflakkende menighetsmedlemmer. Imidlertid var han så temperamentsfull, impulsiv og nærtagende at han ikke tålte skuffelser over tid. Han manglet nok den praktiske sans og nøkternhet som er uunnværlig for en pionérmisjonær.

Kilder

• Evangelical Lutheran Church Complex, Bethanie Arkivert 1. juli 2018 hos Wayback Machine.. [URL besøkt 17. april 2016].
• De Kock, W.J. 1968. Suid-Afrikaanse Biografiese Woordeboek, del I. Pretoria: Nasionale Raad vir Sosiale Navorsing, Departement van Hoër Onderwys.
• Potgieter, D.J. 1972. Standard Encyclopaedia of Southern Africa, del VI. Cape Town: Nasionale Opvoedkundige Uitgewery Ltd.

Eksterne lenker

• Knudsens levnedsløp Arkivert 19. mars 2019 hos Wayback Machine.. URL besøkt 21. april 2016.
• H.C. Knudsen i Norsk kunstnerleksikon. Besøkt 15. mars 2019.