Hopp til innhold

Hanna Reitsch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hanna Reitsch
Født29. mars 1912[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Jelenia Góra[5]
Død24. aug. 1979[2][3][4][6]Rediger på Wikidata (67 år)
Frankfurt
BeskjeftigelseOffiser Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland (–1974)
Østerrike (1974–)
Nazi-Tyskland
GravlagtSalzburger Kommunalfriedhof
Medlem avTysk Arbeidsfront[7]
UtmerkelserSchlesierschild (1971)
Jernkorset av 2. klasse (1941)
Jernkorset av 1. klasse (1943)
Hanna Reitsch på Commons

Hanna Reitsch (født 29. mars 1912, død 24. august 1979) var en tysk testpilot som nøt stor anerkjennelse i det tyske naziregimet som Adolf Hitlers personlige pilot. Hun satte mer en 40 verdensrekorder med seilfly og motorfly, og regnes som verdens første kvinnelige helikopterpilot.[8] Blant flyene hun testfløy, var Focke-Wulf Fw 61, Messerschmitt Me 262 og Messerschmitt Me 163.

Et Fieseler Fi 156 Storch tilsvarende det Reitsch landet med i Tiergarten ved Brandenburger Tor sammen med Robert Ritter von Greim under slaget om Berlin på vei til Førerbunkeren.

Oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Hanna Reitsch var den mellomste av tre barn av foreldrene Willy og Emy Reitsch. Faren var øyelege i byen Hirschberg som i dag er den polske byen Jelenia Góra i Schlesien. Ved avslutningen av første verdenskrig måtte familien flytte, ettersom området da ble polsk. Som ung drømte Hanna Reitsch om å lære å fly og besøkte ofte seilflyplassen i Grunau, dagens Jeżów Sudecki. Her ble hun i begynnelsen av 1930-årene kjent med blant andre den jevnaldrende Wernher von Braun, som hun var venn med livet ut. Hun avla Abitur i 1931, og året etter begynte hun å studere medisin i Berlin og Kiel.[9]

Testpilot

[rediger | rediger kilde]

Hun ble imidlertid en del av flymiljøet i Berlin, og arbeidet fra 1934 som testpilot for Deutsche Forschungsanstalt für Segelflug («tysk forskningsanstalt for seilfly») i Darmstadt. Som første kvinne i verden ble hun flykaptein i 1937, og samme høst ble hun testpilot for Luftwaffe (Flugerprobungsstelle der Luftwaffe) i Rechlin, nord for Berlin. Her testet hun ut stupbombere (Stuka), bombefly og jagerfly.

Forhold til nasjonalsosialismen

[rediger | rediger kilde]

Reitsch var tiltrukket av nasjonalsosialismens vektlegging av det tysk-nasjonale, som var vanlige strømninger i Schlesien og andre steder som følte trykket fra omgivelsene etter tapet i første verdenskrig og ønsket om en revisjon av Versaillestraktatens strenge krav. Disse førte til en revansjstemning i enkelte tyske miljøer. I tillegg delte Reitsch begeistringen for Hitler som person og den rolle han tok på seg som Tysklands «frelser». Denne beundringen for Hitler som person varte krigen ut.

Hennes oppfatning av nazismen kan beskrives som «naiv», selv om hun foreslo en ordning med «selvmordspiloter» i 1944, et forslag Hitler avviste,[10] mens Joseph Goebbels noterte i dagboken at Hanna Reitsch hadde «mistet nervene under påkjenningene» («Hanna Reitsch, die auch unter der Wucht der Ereignisse völlig die Nerven verloren hat»). Allikevel var ikke Reitsch noen typisk nasjonalsosialist i ideologisk forstand, hun var mer opptatt av mer diffuse begreper som «troskap» og «fedrelandskjærlighet». Hun var aldri medlem av NSDAP eller andre nazistiske organisasjoner. Hun tok heller ikke imot et æresmedlemskap i Bund Deutscher Mädel.

I et intervju på 1970-tallet hevdet hun å ha tatt opp rasepolitikken med Hermann Göring: «Hva er det jeg hører, at Tyskland tar livet av jøder?» Ifølge henne svarte han sint: «En helt forferdelig løgn som den britiske og amerikanske pressen har funnet på. Den vil bli brukt som et reip til å henge oss med en dag, om vi taper krigen.»[11]

Som en selvstendig og banebrytende kvinne reagerte hun på den rollen kvinner fikk i nazi-regimet, og hennes avvisning av Bund Deutscher Mädel kan sees på denne bakgrunnen. Siden hun var kvinne, var det aldri aktuelt å gi henne medlemskap i Nationalsozialistisches Flieger-Korps. Samtidig arbeidet hun for regimet som viktig propagandaskikkelse, og reiste på turné på østfronten i 1943 for å styrke kampmoralen. Selv så hun på sin innsats som en innsats for «fedrelandet» og ikke for den nasjonalsosialistiske ideologi.

Med filmregissøren Karl Ritter i 1968.

Slaget om Berlin

[rediger | rediger kilde]

I krigens sluttfase 24. april 1945 fikk generaloberst Robert Ritter von Greim i München ordre om å melde seg i Rikskanselliet i det beleirede Berlin for å møte Hitler.[12] Natt til 26. april fløy Hanna Reitsch Ritter von Greim til Rechlin, der de landet grytidlig. Det var meningen å fly videre til Berlin i helikopter som kunne lande i Rikskanselliets hage eller i gatene. Men ingen helikoptere var tilgjengelige. Derimot var en flyger der som hadde fraktet Albert Speer til hans siste besøk i Førerbunkeren. Nå ble flygeren sendt på nok en tur til Berlin med Ritter von Greim. Flyet, en Focke Wulff 190, hadde bare plass til én passasjer, bak pilotens sete; men Hanna Reitsch var knøttliten, bare 1,50 meter, og fast besluttet på ikke å gå glipp av et gjensyn med Hitler, og gjennom en nødluke klarte hun å klemme seg inn i halen på flyet. Førti jagerfly oppholdt de russiske flyene som ustoppelig angrep dem. I lav høyde fløy de til Gatow lufthavn, den eneste berlinske flyplassen som ennå var på tyske hender. De kom seg til Gatow, men mange av jagerflyene som hadde vernet dem, var skutt ned.[13]

På Gatow fant Greim et skolefly han kunne bruke til å ta seg inn i Berlin. Nå var Reitsch passasjer. De fløy i høyde med tretoppene mot Brandenburger Tor. En russisk granat sprengte bunnen ut av flyet og skadet Greim alvorlig i høyre fot. Reitsch lente seg over skulderen hans og tok rattet. Slik styrte hun flyet ned på «øst-vest-aksen» Charlottenburger Chaussee der de fikk kontakt med en forbipasserende bil som ga Greim akutthjelp. I Førerbunkeren ble foten hans forbundet. Nå var det tidlig kveld 26. april 1945. Hitler kom inn på operasjonsstuen i bunkeren og ønsket Greim velkommen. Men tårer i øynene snakket han om Görings svik før han fikk et raserianfall over dette. Så gjenvant han fatningen og forklarte at han hadde tilkalt Ritter von Greim for å utnevne ham til Görings etterfølger, noe som kunne vært gjort i et telegram. I stedet var Greim nå sengeliggende i tre dager og varig ufør, midt under slaget om Berlin. Hitler ba Greim og Reitsch om å dra tilbake, men begge disse fanatikerne tagg om å få bli hos ham i Berlin. Samme natt rakk de russiske granatene frem til Rikskanselliet. Hanna Reitsch våket over Greims sykeleie og la til rette for deres felles selvmord, i tilfelle et russisk gjennombrudd. Hitler hadde gitt dem gift til formålet, og i dødsøyeblikket ville de avsikre håndgranatene de hadde hos seg.[14]

På Hitlers ordre flyktet Reitsch og von Greim fra Berlin om kvelden 28. april ved å ta av med et Arado Ar 96 skolefly. Reitsch hadde med et brev fra Magda Goebbels til sin eldste sønn Harald Quandt, og Eva Braun ga henne med et brev til søsteren Gretl i Bayern, skrevet i hast mens Gretls ektefelle, Hermann Fegelein, ble gravd ned i Rikskanselliets hage like over, etter å ha blitt henrettet på Hitlers ordre som desertør. Hanna Reitsch rev egenmektig Eva Brauns brev i filler etter å ha åpnet og lest det. Reitsch mente det var for «vulgært, teatralsk og smakløst», og slik fikk aldri Gretl sin søsters siste hilsen. Reitsch og von Greim klarte å stige til 5 000 meters høyde og så Berlin som et ildhav under seg. De dro til Plön, der admiral Dönitz hadde etablert sitt hovedkvarter, og noen dager senere sørover til Graz og Zell am See med budskaper til blant andre general Koller,[15] som beskrev Greim som et vrak med gul hud og krykker, og Reitsch som gråt og gjorde seg til.[16]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Hun ble tildelt Jernkorset av 1939, 2. klasse 28. mars 1941, og som eneste kvinne fikk hun Jernkorset av 1939 1. klasse 5. november 1942. Hun var også den eneste kvinne som mottok Pilot- og observatørmerket med diamanter.

Hanna Reitsch' gravsted i Salzburg.

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen satt hun 18 måneder i amerikansk krigsfangenskap og bosatte seg i Frankfurt am Main. Hun fortsatte sin flyverkarriere, og vendte tilbake til sitt utgangspunkt med seilfly.

I 1951 utga hun selvbiografien Fliegen, mein Leben («Flyging, mitt liv»).[17] Reitsch døde av hjerteinfarkt i en alder av 67 år.

Hun er gravlagt i Salzburg (Kommunalfriedhof der Stadt Salzburg).[18]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hanna-Reitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000571, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Salzburgwiki, Salzburgwiki ID 13632[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Frankfurter Personenlexikon, Frankfurter-Personenlexikon-ID 877[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, BNF-ID 109771333[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Store norske leksikon (2005-07): «Hanna Reitsch» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. mars 2024 fra [1]
  9. ^ Berühmte Fliegerinnen;Berømte kvinnelige flygere, cockpit.aero
  10. ^ «Hanna Reitsch», liberationroute.com
  11. ^ «Hanna Reitsch», ww2gravestone
  12. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 209), forlaget Cicero, 2002, ISBN 87-7714-489-9
  13. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 212-13)
  14. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 215-16)
  15. ^ «General Karl Koller (1898-1951), findagrave.com». Arkivert fra originalen 7. september 2022. Besøkt 22. mars 2024. 
  16. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 235-37)
  17. ^ Hanna Reitsch: Fliegen, mein Leben, Internet Archive
  18. ^ «Hanna Reitsch», findagrave.com

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Antony Beevor, Berlin: Nederlaget 1945 ISBN 82-04-09992-4
  • Robert H. Drechsler: Hanna Reitsch. Des Ikarus' deutsche Schwester. Wien: Verein zur Förderung Volkstreuen Schrifttums in Österreich 1980
  • Rolf Italiaander: Drei deutsche Fliegerinnen: Elly Beinhorn, Thea Rasche, Hanna Reitsch; 3 Lebensbilder. Berlin: G. Weise 1940
  • Bertold K. Jochim: Hanna Reitsch. Die erste Testpilotin der Welt. Rastatt in Baden: Pabel 1960
  • Horst Lommel: Vom Höhenaufklärer bis zum Raumgleiter 1935 – 1945, Geheimprojekte der DFS, Motorbuch Verlag, Stuttgart 2000, ISBN 3-613-02072-6
  • Dennis Piszkiewicz: From Nazi test pilot to Hitler's bunker. The fantastic flights of Hanna Reitsch. Westport (Con.) / London: Praeger 1997, ISBN 0-275-95456-0
  • Hanna Reitsch †, i Der Spiegel nr. 36, 3. september 1979, side 268
  • Anna Maria Sigmund: Hanna Reitsch: Sie flog für das Dritte Reich, in: Dies.: Die Frauen der Nazis. II. München: Heyne 2002, S. 179 – 225, ISBN 3-453-21172-3

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hanna_Reitsch&oldid=24627011»