Hallfrid Christiansen
| Hallfrid Christiansen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Hallfrid Pedersdatter Andreassen, Hallfrid Pedersdatter Andreassen 20. feb. 1886  Kleppstad i Gimsøy herred | ||
| Død | 29. sep. 1964 (78 år) | ||
| Beskjeftigelse | Filolog | ||
| Akademisk grad | Ph.d. (1935) (hovedtema: dialekter i Nordland, arbeidsområde: fonologi, utdannet ved: Universitetet i Oslo) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi (1950–) | ||
Hallfrid Christiansen (1886–1964) var en norsk germanist, allmennlingvist og målføregransker som særlig tok for seg talemåla i Nordland og Troms.
Hallfrid Andreaasen, som var jenetenavnet hennes, blei født på Kleppstad på Austvågøya i tidligere Gimsøy herred i Lofoten (dagens Vågan kommune). Hun var datter av lærer og klokker Peder Adolf Andreassen og Fredrikke Georgine Benjaminsen, og vokste opp som den eldste i en søskenflokk på sju. Familien bodde på Kleppstad til 1891-1892 da Peder Andreassen fikk stillinga som klokker ved Gimsøy kirke. Familien bosatte seg da på klokkergården på Vinje på Gimsøya.
Etter avsluttet folkeskole gikk hun 1903–1904 på folkehøgskole på Ekren på Melbu. I 1906 begynte hun på Angells privatskule i Kvæfjorden. I 1907 gifta hun seg med styreren for denne skolen, Rasmus Chr. Angell, men hun mista mannen sin til tuberkulose allerede året etter.
Christiansen tjente som huslærer flere steder i Lofoten og Vesterålen før hun reiste til Kristiania (Oslo). Der gifta hun seg med journalisten Olav Lüchen Kopstad (1896-1916), som også døde tidlig. I 1924 gifta hun seg med arkitekten Julius Christiansen, og fikk da muligheten til å begynne med universitetsstudier.
Hun tok bifag i norsk og tysk, og leste gammalgermanske språk, gresk og sanskrit. I 1935 tok hun doktorgraden i filologi med en avhandling om talemålet i det daværende Gimsøy herred.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Hallfrid Christiansen fikk aldri noen fast stilling ved universiteta i Oslo eller Bergen. Hun holdt en rekke forelesninger ved universiteta i emner med tilknytning til norske dialekter. Ved siden av undervisningen veileda hun hovedfagsstudenter og skreiv flere vitenskapelige artikler for nordiske og ikke-nordiske vitenskapelige tidsskrift. Av arbeidene hennes er trolig lærestoffet om norske dialekter (tre hefter utgitt 1946–1948) det mest kjente.
Christiansen vikarierte i professoratet i allmenn lingvistikk for Alf Sommerfelt i åra 1941–1943, og for professor Carl Borgstrøm i ”det propedevtiske kursus” i allmenn lingvistikk høsten 1957.
Faghistorikerne har pekt på to forhold som kan være årsaken til at Christiansen aldri fikk fullt innpass i det språkvitenskapelige miljøet. Det ene er at hun på flere måter sto for et faglig tradisjonsbrudd. Hun fulgte ikke den junggrammatiske linja som var den rådende i norsk målføregranskning i mellomkrigstiden, men så i stedet til det strukturalistiske paradigmet. Det andre som kan ha hindra Christiansen i få en fast vitenskapelig stilling, var at hun beskjeftiga seg med nordnorske språkforhold. Dette gikk også imot tradisjonen, som gjerne holdt nordnorske dialekter utenfor fordi de ikke var egna til å påvise de båndene som kunne dokumentere linjene tilbake til gammelnorsk tid.
Hallfrid Christiansen blei medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1950.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gimsøy-målet. Fonologi og orddannelse (1933)
- Norske dialekter (Hefte 1-3) (1946–1948)
- «Hovedinndelingen av norske dialekter» I: Maal og minne (1954)
- Om henne
- Kjell Venås. «Hallfrid Christiansen. Ein faghistorisk presentasjon». I: Nordlyd, nr. 12/1986.
- Knut E. Karlsen. Hallfrid Christiansen. Nordnorsk språkforskar mellom to tradisjonar. Ei faghistorisk utgreiing med vekt på 'Gimsøy-målet' (Hovedfagsoppgave). 1997.
- Eli J. Ellingsve. «Hallfrid Christiansen. Eit 120-årsminne». I: Motskrift, nr. 1/2006.