Hadrian
| Hadrian Hadrianus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Publius Aelius Hadrianus 24. januar 76 Italica, Hispania | ||
| Død | 10. juli 138 Naturlige årsaker | ||
| Beskjeftigelse | Monark, politiker, militært personell, lyriker  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Vibia Sabina[1] | ||
| Partner(e) | Antinous | ||
| Far | Publius Aelius Hadrianus Afer Trajan (familierelasjon: adoptivfar) | ||
| Mor | Domitia Paulina[2] | ||
| Søsken | Aelia Domitia Paulina | ||
| Barn | Lucius Aelius (familierelasjon: adoptivsønn) Antoninus Pius (familierelasjon: adoptivsønn) | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Gravlagt | Castel Sant'Angelo | ||
| Navn før tiltredelse | Publius Aelius Traianus Hadrianus | ||
| Regjerte | 117–138 | ||
| Dynasti | Nerva-antoninske | ||
| Forgjenger | Trajan | ||
| Etterfølger | Antoninus Pius | ||
Se også liste over romerske keisere | |||
Hadrian (Publius Aelius Traianus Hadrianus (født 24. januar 76, død 10. juli 138) var romersk keiser fra 117 til 138.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Familien kom opprinnelig fra Picenum, men dro senere til Spania. Hadrians selvbiografi er gått tapt, men det refereres andre steder at hans foreldre stammet fra byen Adria som har gitt opphav til navnene Adrian, Hadrian og Adriaterhavet. Faren, Aelius Hadrianus, fikk tilnavnet Afer og var en fetter av keiser Trajan. Moren, Domitia Paulina, kom fra Cádiz. Hans foreldre døde da han var ti år gammel, og han ble tatt vare på av sin grandonkel Trajan som ble Romerrikets keiser i 98. Hadrian var så opptatt av sine gresk-studier at han fikk tilnavnet graeculus (= grekervalpen). Som fjortenåring gikk han inn i hæren, men fikk problemer fordi han var så opptatt av å gå på jakt. Trajan hentet da grandnevøen og innsatte ham i det timannskollegiet som dømte i tvistemålssaker.[3]
I år 100 ektet Hadrian keiserens grandniese, Vibia Sabina.[4] De var barnløse. Scriptores Historiae Augustae Aelius Spartianus: Hadrianus beretter: «Han utnevnte etterfølgere til gardeprefekten Septicius Clarus og kansellisjefen og historikeren Suetonius Tranquillus og mange andre, fordi de i sin omgang med hans hustru Sabina opptrådte mer familiært enn hoffetiketten tilsa. Han skulle forresten gjerne ha skilt seg fra henne, som han selv pleide å si, om han bare hadde vært privatmann – gretten og skarp som hun var.» Kanskje ikke uten grunn, med tanke på hans «lidenskap for voksne menn og hans utroskapsaffærer med gifte kvinner.»[5]
Hans store kjærlighet var den unge mannen Antinoos, som druknet under en svømmetur i Nilen på deres felles reise til Egypt i år 130. Hadrian ominnredet sin Villa Adriana i Tivoli til Antinoos' minne, og satte opp tallrike statuer av ham der - atten er bevart. Apollon var en av Hadrians favorittguder, og hans besøk i Delfis orakel er veldokumentert. Hans offer til Apollon er også avbildet på Konstantinbuen. Etter sin død ble Antinoos ofte avbildet med Apollons attributter, kanskje fordi Apollon var guden for pederasti fremfor noen i gresk mytologi.[6] Historikeren Dio Cassius skriver at Antinoos ikke druknet i en ulykke, men i et offerritual.[7] Hadrian var interessert i mysteriereligioner, og innviet i de eleusinske mysterier.[8] Ved å guddommeliggjøre Antinoos etter hans død, skapte Hadrian en kult han håpet kunne virke samlende på de romerske provinsene, men dette mislyktes.[9] Scriptores Historiae Augustae beretter at Hadrian «gråt som en kvinne» over Antinoos, men at grekerne etter hans ønske erklærte avdøde som gud, «og de hevdet at det ble gitt orakelsvar gjennom ham. Det var en vanlig påstand at Hadrian selv forfattet disse svarene.»[10]
Han overtok som keiser da Trajan døde i 117. Trajans adopsjon av Hadrian på dødsleiet var årsak til ryktet om at Trajans hustru Plotina og hans niese Matidia, som begge var til stede, arrangerte det hele. Scriptores Historiae Augustae beretter: «Det var nok av dem som har kunnet fortelle at Trajan allerede var død, da Hadrian takket være Plotinas intrigespill ble erklært adoptert. Hun hadde nemlig smuglet inn en person som utgav seg for å være Trajan og snakket med trett og svak stemme.»[11]
Matidia var Hadrians svigermor, og en av de første bygningene han reiste på Marsmarken, var Matidias tempel til hennes ære. Hun ble guddommeliggjort etter sin død i 119, og han innstiftet årlige leker til hennes ære. Siden reiste han også Marcianas tempel til ære for Matidias mor Marciana (død 112) som hadde vært søster til Trajan.[12] Videre bygget han et gravmæle for hesten sin.[13]
Regent
[rediger | rediger kilde]Hadrians første fire regjeringsår var vanskelige. Det gikk rykter om at Trajan egentlig hadde utpekt en helt annen etterfølger, og før Hadrian kom tilbake til Roma, var fire tidligere konsuler og nære medarbeidere av Trajan blitt beskyldt for konspirasjon og henrettet. Etter dette fikk han aldri noe godt forhold til senatet. Mange var imot hans defensive fredspolitikk, som gikk ut på å oppgi de mest utsatte, nyerobrete provinsene i Mesopotamia. For å forsone seg med sine motstandere, gav han rike pengegaver og ettergav enorme gjeldsbeløp. Gjeldsbrevene ble brent på bål på Trajans forum (Trajans marked) for å skape trygghet. I alt tilbrakte Hadrian ti år av sin regjeringstid på reiser utenfor Italia. I selve Roma oppholdt han seg sjelden. Det var derfor viktig for ham å vise velvilje overfor byen som så så lite til ham, og han fornyet derfor de viktigste byggverkene på Marsmarken (Campo Marzio), samtidig som han skapte nye og bedre boligkvarterer i Roma og Ostia. Det var snakk om boligblokker i rettvinklete gater. Tre rektangulære insulae er gjenfunnet øst for Via del Corso ved Piazza Colonna.[14] På Marsmarken ruver fremdeles Pantheon, som ble restaurert av Hadrian.
For å beskytte romersk Britannia fikk Hadrian bygd en mur som beskyttelse mot piktiske plyndringstokt i 122. Denne muren var ment som en styrkedemonstrasjon og bevis på Romas storhet. Den var også en effektiv tollstasjon.
Fra 132 til 135 gjorde jødene opprør under Simeon bar Kokhba (= sønn av Stjernen).[15] Hadrian druknet oppstanden i blod, installerte en militærkoloni i Jerusalem og nektet jødene adgang til byen.[16]
I likhet med sine to forgjengere, blir også Hadrian regnet som en klok person. Han fulgte på mange måter en rettferdig politikk og arbeidet for at lovens rettigheter skulle gjelde for alle. Han innførte et skattesystem som synes å ha vært rettferdig, og han forbedret slavenes kår betydelig. Han ses på som en av rikets beste keisere overhodet. Scriptores Historiae Augustae beretter: «Når han ledet rettsforhandlinger, hadde han ikke bare venner eller stabsfolk i sitt råd, men også jurister, og da særlig Juventus Celsus, Salvius Julianus, Neratius Priscus og andre som hele senatet hadde godtatt. Han bestemte at det ikke i noen by skal være tillatt å rive et hus for å flytte byggematerialene til en annen by. Han innrømmet barn av proskriberte en tolvtedel av deres formue. Anklager om majestetsforbrytelse lot han ikke slippe frem. Han avviste arv fra ukjente, og tok heller ikke mot arv fra kjente hvis de hadde barn. Han lovfestet at hvis noen gjorde skattefunn på egen grunn, fikk finneren beholde det. Hvis han fant det på annenmanns grunn, skulle han dele likt med grunneieren, og om han fant noe på offentlig grunn, dele likt med keiserens kasse. Han nedla forbud mot at slaveeiere drepte sine slaver, og påbød at de fikk sin dom av dommere hvis de fortjente det. Han forbød salg av slaver og tjenestepiker til halliker og gladiatortrenere uten oppgitt grunn. Han påbød at frie menn som hadde ødet bort sitt gods, skulle piskes offentlig i amfiteateret og deretter slippes fri. Han avskaffet arbeidsleirer for slaver og frie menn. Han delte badene etter kjønn. Om en slaveeier ble myrdet i sitt hjem, påbød han at ikke alle slavene skulle utsettes for tortur, bare de som hadde vært nær nok til å vite noe om mordet.»[17]
Under Hadrian sluttet Roma gradvis å være et kultursentrum, gresk overtok som det intellektuelle hovedspråket, og ikke-kristen litteratur på latin gikk inn i en nedgangstid. Hadrian selv var lidenskapelig opptatt av gresk kultur, selv om Dio Cassius forteller at han forbød lesning av Homer.[18] Han besøkte Athen fire ganger etter at han ble keiser. Han gav byen en ny akvedukt og reiste flere byggverk der enn i Roma, slik at Athens sentrum nærmest ble dominert av hans arkitektur. Han lot oppføre et Pantheon, men i motsetning til Pantheon i Roma er ikke dette bevart. Like ved lot han bygge et bibliotek på 80 x 140 meter med et indre hageanlegg. Utenfor bymuren lot han oppføre et gymnas med hundre søyler fra Libyas steinbrudd. I 131-132 innviet han et kolossalt tempel for Zevs som opprinnelig var påbegynt på 500-tallet f.Kr. Pausanias beretter at de greske koloniene reiste en hel serie statuer av Hadrian foran tempelmuren; den aller største, en ren koloss, var reist av athenerne selv. Hadrian innstiftet også en panhellensk fest for Zevs, feiret hvert fjerde år med idrettsleker og tilreisende fra nær og fjern. Han tok i den forbindelse tilnavnet Olympios, som om han var det jordiske speilbildet av den olympiske Zevs.[19]
Siste tid
[rediger | rediger kilde]Om denne beretter Scriptores Historiae Augustae: «Da han faktisk hadde reist i alle deler av verden ute noe på hodet, om det var styrtregn eller streng kulde, ble han syk og måtte holde sengen. Han begynte da å bekymre seg om sin etterfølger og tenkte først på Servianus [svogeren, gift med Hadrians søster Paulina], som han senere tvang til å begå selvmord. Han næret den dypeste avsky for Pedanius Fuscus [Servianus' barnebarn] fordi han revet med av jærtegn gjorde seg håp om herskermakten. Han avskydde Platorius Nepos, som han tidligere hadde satt så høyt at Nepos slapp ustraffet fra det da Hadrian kom til hans sykeleie og ble nektet adgang. Likeså hatet han Terentius Gentianus, fordi denne hadde en høy stjerne hos senatet. Men han holdt alle utslag av sitt medfødt grusomme vesen i sjakk helt til han nesten døde av en blodstyrtning i sin villa i Tivoli. Da kastet han hemningene og tvang Servianus til selvmord. Han beskyldte ham for å trakte etter keisermakten, fordi han hadde sendt de kongelige slaver festmat, hadde satt seg i en kongelig stol ved siden av sengen, og fordi han, en mann på nitti år, hadde reist seg og gått soldatenes vaktavdeling i møte. Mange andre ble drept i full åpenhet eller bakhold. På den tiden døde også hustruen Sabina, og det ble skumlet om at Hadrian hadde gitt henne gift.»[20]
Hadrian døde 10. juli 138, 62 år gammel. Han var så upopulær i senatet fordi han hadde avsagt flere dødsdommer over senatorer at man først nektet å guddommeliggjøre ham etter hans død. Tvert om ønsket man å utsette ham for damnatio memoriae (= erindringens fordømmelse). Bare energisk innsats fra etterfølgeren, adoptivsønnen Antoninus Pius (som hadde interesse av å forsvare Hadrians styre som inkluderte hans egen adopsjon) sikret den døde keiseren guddommeliggjørelse.[21] I første omgang ble Hadrians aske bisatt i Puteoli, men året etter kunne Pius gravlegge urnen hans i det store mausoléet som ble endelig fullført noen år senere[22] og er kjent som Engelsborg.[23]
Adoptivsønner
[rediger | rediger kilde]Keiseren og hans ektefelle adopterte to sønner, Lucius Aelus Caesar (død 136) samt Antoninus Pius som overtok tronen.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500022200, utgitt 5. februar 2015, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ remacle.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Scriptores Historiae Augustae Aelius Spartianus», To gode keisere? (s. 225), forlaget Messel, Oslo 1996, ISBN 82-991248-2-4
- ^ Vibia Sabina
- ^ Jon Iddeng: «Juvenal», To gode keisere? (s. 231), forlaget Messel, Oslo 1995, ISBN 82-991248-2-4
- ^ Laszlo Berczelly: «Hadrian, Apollon og havet», To gode keisere? (s. 37-38)
- ^ Jon Iddeng: «Juvenal», To gode keisere? (s. 109)
- ^ «Hadrianus og Athen», To gode keisere? (s. 175)
- ^ Siri Sande: «Hadrian og det egyptiske element», To gode keisere? (s. 173)
- ^ Jon Iddeng: «Juvenal», To gode keisere? (s. 232)
- ^ To gode keisere? (s. 227)
- ^ Hemming Windfeld-Hansen: «Pantheon og Hadrians fornyelse af Marsmarken», To gode keisere? (s. 208)
- ^ Jon Iddeng: «Juvenal», To gode keisere (s. 108)
- ^ Hemming Windfeld-Hansen: «Pantheon og Hadrians fornyelse av Marsmarken», To gode keisere? (s. 200-201)
- ^ Texts on Bar Kochba: Midrash Rabbah Lamentations
- ^ Johan Henrik Schreiner: «Den historiske tradisjonen om Traianus», To gode keisere? (s. 185)
- ^ To gode keisere? (s. 235)
- ^ Jon Iddeng: «Juvenal», To gode keisere? (s. 110)
- ^ «Hadrianus og Athen», To gode keisere? (s. 175-6)
- ^ To gode keisere? (s. 238)
- ^ Siri Sande: «Hadrian og det egyptiske element», To gode keisere? (s.170)
- ^ Hemming Windfeld-Hansen: «Pantheon og Hadrians fornyelse af Marsmarken», To gode keisere? (s. 210)
- ^ «engelsborg roma», Google Maps
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Hadrianus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Publius Aelius Traianus Hadrianus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
 Romersk keiser
| ||
| Nerva-antoninske dynasti | ||
| Forgjenger: Trajan |
117–138 | Etterfølger: Antoninus Pius |
| Romerriket | ||