Gylve

Ganglere (Gylve) møter de tre høye i Åsgård.

Gylve (norrønt Gylfi), også kalt for Ganglere («vandringsmann»), er i norrøn mytologi en legendarisk den første kongen over Svitjod landende til Sveafolket (tjod betyr folk), som vender seg til Åsatrua. Snorre forteller med en viss ironisk distanse, som har medført at man tradisjonelt har forstått det som at Gylve blir forstått som en konge som blir lurt av gudene i det jordiske Åsgard. Fortellingen omhandler i hovedsak om hvordan Gylve ble innviet i Åsatrua; etter at han først ble fjetra over Gefjons trolldomsevner, med hvilke hun intet mindre enn skaper Sjælland. Siden Gefjun er av Åsaslekt, drar Gylve til Åsgard i Asia, for å finne ut hva for makt Åsene besitter.

Gylves begynnelse

Gylve er hovedpersonen, protagonisten, i Snorre Sturlasons Gylvaginning i Den yngre Edda. Kong Gylve drar for å oppsøke Åsgard i Asia, for å bli kjent med Åsenes makt over naturen. Dette gjør han etter at han forærte en omreisende kvinne, som viste seg være åsynja Gefjun, så mye land hun kunne pløye med fire okser i løpet av en natt og en dag. Hun henter sine fire sønner fra Jotunheimen, hvor de i tyrers ham settes foran plogen og pløyer med seg landet som blir til innsjøen Mälaren, og drar jorda ut i havet og skaper øya Sjælland. Selv om Gylve var en klok og trolldomskyndig mann undret han seg voldsomt over at Åsafolket var så kyndige at alt føyer seg etter deres vilje. Han ville finne ut om det var på grunn av deres natur eller om det var guddomskrefter som ga Gefjun slik makt. Fortellingen gir et overblikk over den norrøne mytologien. Gylve drar i hemmelighet til Åsgard, som vandringsmannen Ganglere. Etymologien til ordet 'ginning' er det samme som i engelsk 'beginning', dog mer i forstand av det svenske 'at gynna', 'begunstiger', 'styrker'.

Når Gylve kom til Åsgård, ser han et svært palass. I porten møter han en skikkelse som sjonglerer syv økser i luften, som viser ham inn. Når han trår inn i deres sal ser han tre høyseter, den ene over den andre, med en høvding sittende i hvert høysete. Den som satt i det nederste høysetet ble kalt for «Harr», den nærmeste til ham var «Jevnharr», og den tredje og øverste ble kalt for «Tredje». Disse tre kan være uttrykk for Odin i de tre tidene. Odin i nåtid, Ygg i tiden før, og Tund i tiden før det; slik det kommer fram seinere, om Odin, i Gylfaginning.

De spurte Gylve om hans ærend, og han svarte at han ville vite om det fantes en særskilt kunnskapsrik mann. Samtalene mellom de tre handlet deretter om alle emner innenfor den norrøne mytologien, fra verdens skapelse til dens undergang.

Da samtalen var ferdig hørte Gylve et stort brak rundt seg og da han så seg omkring sto han ute på en flat voll. Han kunne ikke lenger se noen hall eller murer, palass eller borg. Han dro da hjem og fortalte om det han hadde sett og hørt.

Gylve og Gjevjon

Gjevjonfontenen i København.

I Ynglingesagaen i Snorres Heimskringla forteller Snorre at før æsene kom fra den danske øya Odinsøy (som muligens kan forbindes med Odense på Fyn) hadde Odin sendt en av skjoldmøyene, Gjevjon, dit for undersøke om landet var lempelig som boplass. Hun møtte da Gylve som tilbød henne akkurat så mye land som hun med fire okser greide å pløye opp i løpet av ett døgn. Gjevjon reiste først nordover og traff i Jotunheimen i Norge en mann av jotunætten som hun lå med. Hun fødte deretter fire sønner som hun tok med seg sørover, forvandlet dem til fire okser som hun spendte for plogen. Hun dro med seg et stort stykke land ut i havet og lot det bli liggende rett inntil Odinsøy. Øya som da ble dannet ble kalt for Selund (Sjælland). Det stedet hvor hun tok jorda ble fylt med vann og ble til innsjøen Lågen (Mälaren ved Stockholm). På Selund bosatte Gjevjon seg og ble gift med Odins sønn Skjold. De bygde bolig på Leidra (Lejre).

Andre kilder

Den samme legenden blir også nevnt i Eddadiktet Ragnarsdråpa. Gylve blir også nevnt i en versjon av Hervors saga at han giftet bort datteren sin til kongen i Gardarike (dagens Russland og Ukraina). De fikk en sønn som siden tvang de to dvergene Durin og Dvalin til å smi den mystiske sverdet Tyrfing.

Litteratur

• Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002.