Gunnlaug Ormstunge

Gunnlaug Ormstunge
Født		983
Død		1008 Norge
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, lyriker, skribent, skald
Partner(e)		Helga den fagre
Far		Illugi Hallkelsson
Nasjonalitet		Island

Gunnlaug Illugesson Ormstunge (norrønt Gunnlaugr Illugason ormstunga, født ca. 983, død ca. 1008 i Norge) var en islandsk skald, hovedperson i Gunnlaug Ormstunges saga som er et tett trekantdrama nedskrevet i andre halvdel av 1200-tallet av ukjent forfatter, og blant de kjenteste av de 45 bevarte ættesagaene. Sagaen gjengir flere av Gunnlaugs skaldekvad.

Liv og slekt

Gunnlaug var sønn av Illuge svarte, sønn av Hallkjell Roskjellsson på Gilsbakke oppe i Kvitåsiden i Borgarfjord på Island. Illuges mor var Turid Dylla, datter av en Gunnlaug Ormstunge den eldre. Bror til Illuge var skalden Tind Hallkjellsson som var i Håkon jarls tjeneste og deltok i slaget i Hjørungavåg. Illuge svarte var gift med Ingebjørg, datter av Asbjørn Hordsson fra Ørnulvsdal.

Illuge og Ingebjørg fikk mange barn, blant andre Gunnlaug som fikk tilnavnet «Ormstunge» fordi han sjelden klarte å holde seg fra å komme med spydige kommentarer, og kvedet fornærmende nidviser. Om Gunnlaug sier sagaen at:

«...han ble tidlig voksen og stor og sterk; han hadde vakkert, lysebrunt hår, svarte øyne og et godt ansikt, men nesen kunne vært penere. Han var midjesmal og herdebred og meget velbygd. Av lynne var han stortenkt, og tidlig vâr om æren, stri og hård støtt og en god skald, glad i gjøre nidviser, – derfor ble han kalt Gunnlaug Ormstunge.»

Gunnlaug var femten år da han gjorde seg klar til reise ut i verden. Illuge svarte nektet å utstyre ham for ferden, og Gunnlaug reiste derfor i sinne til gården Borg hvor Torstein Egilsson styrte, sønn av Egil Skallagrimson og gift med Jofrid. Gunnlaug fikk slå seg ned der, og av Torstein lærte han lovkyndighet. Han ble gode venner med Torsteins datter, den jevnaldrende Helga. Torstein Egilssons drøm før Helga ble født, gir oss hele sagaen i kortform: To menn kommer til å knytte seg til piken, og begge mister livet i kampen for å få henne. Til sist blir hun gift med en tredje mann.

Gunnlaug ba om Helgas hånd, men Torstein påpekte at det fantes bedre menn; ikke minst planla Gunnlaug å dra utenlands. Torstein gikk likevel med på at Helga fikk være trolovet med Gunnlaug i tre år, men at hun stod fritt om han ikke kom tilbake innen fristen, eller ikke skikket seg bra.

Gunnlaug dro til Nidaros der han møtte Eirik jarl, og fornærmet ham før han fortsatte til England med første båt ca. 1004. Gunnlaug oppsøkte Ethelred II av England som sagaen kaller Adalråd Jatgeirsson, og som siden ga ham sverdet Adalrådsgave. Gunnlaug hyllet ham i en dråpa, hvor ett vers er bevart:

Hele hæren, som følger

Englands gavmilde, djerve

fyrste, som Gud han frykter,

folket bøyer seg for ham.

For dette ble Gunnlaug belønnet med en gullring. Deretter reiste han til Irland, Orknøyene og Skara i Vestre Gøtaland. Her overvintret han hos Sigurd jarl før han dro videre til Svitjod (Sverige) hvor Olof Skötkonung styrte. Her møtte han skalden Ravn Ånundsson (Hrafn Önundarson) for første gang. De kranglet om hvem som skal kvede først for kongen, og skiltes i uvennskap.

Ravn var også ute etter Helga, og både Torstein Egilsson og Illuge svarte gikk med på giftermålet, for det tok Gunnlaug fire år å dra hjem igjen. Ettersom fristen var brutt, ble Helga giftet bort til Gunnlaugs fiende Ravn, skjønt ekteskapet var ulykkelig. Gunnlaug og Ravn møtes ved Alltinget i 1006, og Gunnlaug utfordret Ravn til holmgang som endte uavgjort. Holmgangen ble også den siste på Island.

For å avgjøre fiendskapet, ble de to rivalene enige om å dra til Norge. Våren ca. 1008 møttes de i på Dingeness i Trøndelag. Alle deres menn falt; bare de to var tilbake: «Gunnlaug hadde da sverdet Adalrådsgave, som var et ypperlig våpen.» Slik hogg han ene foten av Ravn; da la han bort sverdet. Ravn ville likevel ikke gi tapt, bare han fikk noe å drikke. Gunnlaug tilbød å hente vann i hjelmen sin. Ravn tok imot hjelmen med venstre hånd, men med høyre slo han Gunnlaug i hodet. Så slåss de videre til Ravn falt for godt; men Gunnlaug døde tre dager senere, ca. 25 år gammel, av skadene sine. Ifølge sagaen ble han stelt av prester og gravlagt ved en kirke i Levanger.

Striden var ikke over med dette. Illuge svarte visste ikke at sønnen var død, men drømte at Gunnlaug kom til ham og fremsa et som Illuge husket da han våknet, med sluttsatsen «Ravn da raskt mitt hode råkte med sin egg». Samme natten hadde også Ånund en drøm om sin sønn, der Ravn kom til ham, også han med et kvad til sin far som sluttet med at «grisk sår-ørn slikket sår i Gunnlaugs skalle». På Alltinget møttes de to fedrene, og Ånund sa at han verken ville kreve bot eller betale noe for det som var hendt. Da truet Illuge ham, og dro fra Gilsbakke med tretti menn samme høsten. Ånund og sønnene hans søkte tilflukt i kirken; men Illuge drepte deres frende Bjørn og hogg føttene av en annen. Ånunds brorsønn som også het Ravn, ble drept av Gunnlaugs bror Hermund Illugesson. Ingen bot ble gitt for dette drapet; først da tok striden slutt. Som enke giftet Helga seg med Torkjel Hallkjelsson som også var skald; de fikk flere barn. Helgas største glede var likevel når hun fant frem kappen som ble kalt Gunnlaugsgave. Til sist ble hun smittet av en farsott, og hvilte hodet i fanget til Torkjel da hun spurte etter Gunnlaugsgave. Hun så på den en stund, før hun døde i Torkjels fang. Men i Levanger lever holmgangen mellom Gunnlaug og Ravn videre i Holmgangen bro som strekker seg over Levangerelven fra havnen.

Diktningens vesen

Hvis vi ser bort fra noen få små sagaer som ikke regnes som vesentlige, og eventuelle tapte verk, er Gunnlaug Ormstunge en av fire islandske skalder som fikk sin egen saga. De tre andre skaldesagaene er Egil Skallagrimson i Egils saga, Kormak Ogmundsson i Kormáks saga og Tormod Kolbrunarskald i Fosterbrødrenes saga. Samtlige av disse fire var vanskelige og stridslystne menn, og med unntak av Egil er samtlige også innblandet i komplekse kjærlighetsforhold.

Gunnlaug Ormstunge kan være en historisk skikkelse, men sagaen om ham er blant de mest litterære av samtlige sagaer, og tydelig preget av 1200-tallets riddersagaer.

Egils saga ruver som en gigant i norrøn sagalitteratur, i en slik grad at man kan se en «Egil-effekt» på de øvrige sagaer med en skald i hovedrollen. Det sterke og visuelle bildet av Egil Skallagrimson har farget ettertidens bilde av mindre betydningsfulle skalder. Akkurat som overlevering om Homer som blind, var den karakteristiske beskrivelse av en skald preget av Egils dystre indre og ytre vesen: stygg nese, tunge øyenbryn og et generelt mørkt utseende. Tormod Kolbrunarskald er svart, svartr á hárslit, og Kormak er også svart, svartr á hár ok sveipr í hárinu, og selv om Gunnlaug har lysebrunt hår, er hans øyne svarte. Om han hadde et godt utseende, sier sagaen, kunne nesen være bedre. Akkurat som Egil får sin kontrast i en lys og vennlig bror, er Gunnlaug tildelt en tilsvarende kontrasterende bror i den vennesæle Hermund.

At Gunnlaugs saga er skrevet i skyggen av Egils saga, vises i en del parallelle trekk, som at Gunnlaug utfordrer sin fars autoritet, hans strid med en gjeter, hans møte med en berserk i England, – alle disse episodene synes å fungere mer for å utdype Gunnlaugs karakter enn som historiske vitnesbyrd. At gården Borg er sentrum for både Egils saga og Gunnlaugs saga, er en opplagt referanse for to turbulente sagahelter i hver sin saga, selv om ideen om den mørke og farlige poeten er mer bevisst og bestemt utviklet i Egils saga. Den dramatiske fallhøyden i Egils saga er også større enn den mykere kjærlighetsfortellingen Gunnlaugs saga.

Gunnlaug som dikter

Gunnlaug Ormstunges saga er den primære kilden til Gunnlaugs diktning. Vi vet at han lagde ulike kvad om og for den engelske kongen Ethelred, i 1002; tilsvarende for jarlen Sigurd Lodvesson (Sigurðr Hlöðvisson) på Orknøyene, en flokkr i 1002; Sigurd jarl i Skara i Vest-Gøtaland, en flokkr i 1002; Olav Svenske (Olof Skötkonung), en dråpa i 1003; og en dråpa om Sigtrygg Silkeskjegg i Dublin i 1002. Nesten ikke noe av dette er bevart, unntatt et stev (halvvers) av dråpa om Ethelred, samt to linjer eller et halvvers av begynnelsen og visstnok avslutningsverset av dråpaen om Sigtrygg. I Skáldatal nevnes et dikt om Eirik jarl (fra 1007) som også er tapt.

Av lausaviser finnes det 13 i sagaen, foruten en av Kormak Ogmundsson som feilaktig er tillagt Gunnlaug. Av disse handler en del om strid og kamp. Av særlig interesse er et lite kvad på fire linjer hvor han håner en av Eirik jarls hirdmenn:

I hirden går én,

som er bare til mén.

Tro ham vârt,

han er ond og svart.

De øvrige er mer eller mindre erotiske og uttrykker hans savn og følelser for Helga den fagre. Kanskje det vakreste av disse er

Ormstunge hadde ingen

glad dag under fjellenes

sal, siden Helga den fagre

Ravns viv skulle hete;

Lite enset den usle

far, hun har, min tunge, –

seig er sverdregns-guden –

ung ble hun gift med penger.

Alle disse versene er sannsynligvis ekte, noe aktualiteten og tekstsammenhengen rettferdiggjør. Det er noen uregelmessigheter, som de mindre heldige og uekte rim, men dårlige overleveringer og avskrifter har nok bidratt til reduseringen.

Det er vanskelig i ettertid å vurdere hvor høyt Gunnlaug sto som dikter. Han synes å ha hatt lett for å rime, og generelt vært godt orientert i skaldelære. Derimot var han neppe en original dikternatur. Da de var i svenskekongens hall, ga Ravn kvadet hans en vurdering som kan ha vært treffende: «Det er storordig, men ufagert og noe stivt, som Gunnlaug selv.»

Store ord kan også ses i dråpaen om den engelske kongen; at folk fryktet kongen som om han var Gud. Gunnlaug kan ha erstattet sin manglende originalitet med store ord. Det «ufagre» kan også peke på visse feil i formen som rimenes sammensetning, og versene er heller ikke flytende eller lette. Stablingen av mange konsonanter forekommer flere ganger og gir helheten en noe stiv form. Omskrivningene er derimot godt valgt og heller ikke benyttet for ofte.

Se også

• Gunnlaug Ormstunges saga