Grisaille

Vingedel av Heller-alteret av Matthias Grünewald, utført i Grisaille

Jesu dåp, et av Andrea del Sartos grå og brune freskoer i Chiostro dello Scalzo, Firenze (1511–26).

Trompe-l'œil vegg-grisaille i Amsterdam malt av Jacob de Wit på 1730-tallet.

Grisaille (av fransk: gris, «grå») er et maleri som så godt som utelukkende er holdt i gråtoner. Grisaillen er dermed mest en form for skyggelegging. Brukes andre farger i stedet for sort og hvitt, snakker vi om monokrom fargevirkning. Teknikken er best kjent fra middelalderen.

Teknikk

Grisaille kan stå som selvstendig verk enten på plate eller lerret, som glassmaleri, som undermaling til et oljemaleri som deretter laseres, eller som skisse til gravering eller relieffarbeid.

Undermaling i andre farger forekommer. Det italienske begrepet chiaroscuro, (på fransk claire-obscure , «lys-mørke») beskriver noe av det samme, men brukes mere omfattende. Der finnes chiaroscuroer med flere fargetoner. En variant er på monokromt grønt underlag som på italiensk kalles verdaccio. Typisk for denne typen bilder er at fargetoningen blir underordnet plastisiteten i bildet.

Hel fargesetting av store bilder stilte store krav til maleren, ikke minst fordi nesten alle farger måtte klargjøres på stedet fra råstoffer. Grisaillen ble rimeligere. Det synes også klart at grisaillen ofte ble valgt som estetisk passende. I likhet med tegninger bidro teknikken til å skille mellom talent og middelmådighet blant lærlingene, lettere enn når slurv og upresishet ble pakket inn i farger.

Eksempler

Et godt kjent eksempel på grisaille-teknikken er Heller-altertavlen som ble bearbeidet av både Albrecht Dürer og Matthias Grünewald. Andre eksempler er Rembrandts Døperen Johannes prediker (1634/1635), som er i Berlin, og Pablo Picassos Guernica. Giotto brukte grisaille som del av sine fresker i Scrovegnikapellet, og Jan van Eyck malte grisailler på utsiden av triptyker til alterskap, Gent-alteret er kanskje mest kjent. Normalt var skapene lukket, slik at utsiden viste mest. Begge kunstnerne har søkt å lage skulpturlignende motiver. Også i freskomaleriene i taket i det sixtinske kapell finnes grisaillepartier. Veggen ved den store trappen i Hampton Court er utført av Antonio Verrio.

Manuskripter

Illuminerte manuskripter ble ofte utstyrt med pennetegninger som ble fylt ut med akvarellfarger som var svært uttynnet. Renessansekunstnere som Jean Pucelle og Matthew Paris ble spesialister på slike effekter. Andre, som Mantegna og Polidoro da Caravaggio brukte teknikken for å understreke noe klassisistisk, som en gammel skulptur, et relieff eller eldre romersk maleri.

Emaljering og glassmaleri

St.Peter: Farget glass, hvitt glass, grisaille og sølvsulfid i blyinnfatning, Frankrike, ca. 1500–1510. Begrepet grisaille brukes også om monokrome emaljemotiver og glassmalerier. Deler av vinduer kan gjøres i grisaille med sølvoppløsning eller andre malinger, mens resten kan være farget glass (eventuelt i blyinnfatning). Et godt eksempel finnes i katedralen i York kalt «de fem søstrene».

Litteratur

• Joachim Kaak, Rembrandts Grisaille Johannes der Täufer predigend – Dekorum-Verstoß oder Ikonographie der Unmoral? (Studien zur Kunstgeschichte Band 81), Georg Olms Verlag Hildesheim 1994, 194 S. mit 54 Abb., ISBN 3-487-09862-8.

Eksterne lenker

• (en) Grisaille – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Grisaille
• (Metropolitan Museum of Art) Jean-Auguste-Dominique Ingres and workshop, Odalisque en Grisaille
• (Rijksmuseum) Grisaille
• A Watercolour Demonstration Using Grisaille