Gravermarka
| Gravermarka | |||
|---|---|---|---|
 Gravermarka påsken 2009 | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Nordland | ||
| Kommune | Vågan | ||
| Befolkning | 60 (2010) | ||
| Høyde o.h. | 12 meter | ||
 Gravermarka 68°17′59″N 14°19′12″Ø | |||
Gravermarka, eller Gravermark som den ofte kalles, er en liten bygd med noe rundt 60 innbyggere, på nordvest-siden av Austvågøy i Lofoten i Vågan kommune. Funn av steinaldergraver tyder på bosetting i området siden steinalderen. Navnet Gravermarka kommer sannsynligvis av at nabobygdene hadde værene (saubukkene) gående på markene der mens det ennå var lite bebyggelse, og er dermed en sammensetning av ordene gravær og mark. På den lokale dialekten uttales vær med -e.
Gravermarka er en del av Strauman-området og ligger mellom bygdene Brenna i nord og Sydalen i syd, som den har omtrent vokst sammen med. Strauman består for øvrig av bygdene Brenna, Sydal, Rystad, Kleppstad, Olderfjorden og Lyngvær. Navnet Strauman kommer av Gimsøystraumen, som skiller Austvågøy og Gimsøya. Gravermarka tilhører Sydal skolekrets og tilhører idrettslaget Strauman IL og Ungdomslaget Nøkkåsen.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Det er funnet tre vikinggraver på «Åsen» i Gravermarka, men det er ikke kjent om det var faste bosettinger der i vikingtiden. Bygden har hatt fast bosetting med varierende størrelse siden 1600-tallet. I 1916 fikk bygden postekspedisjon, handel og dampskipekspedisjon. Før dette hadde Lyngvær betjent denne delen av Gimsøy kommune med dampskipsekspedisjon. Bygden fikk strøm høsten 1957 og veiforbindelsen ble utbedret til å tåle moderne veitrafikk i 1961. På begynnelsen av 1990-tallet ble også veien gjort bredere og det ble lagt asfalt.
Med vekst i næringsvirksomheten etter krigen og dampskipsekspedisjon var aktiviteten høy. På begynnelsen av 1960-tallet ble Konrad Høydal fra Gravermarka siste ordfører i Gimsøy kommune. Fra 1. januar 1964 ble Gimsøy kommune slått sammen med Vågan kommune og bykommunen Svolvær til Vågan kommune. Kommunesammenslåingen, tapet av dampskipsanløpet og overgangen til at det meste av kommunikasjon gikk over vei ble vanskelig for Gravermarka. Hele området havnet i bakleksa og kommunikasjon med tettsteder som Kabelvåg, Henningsvær og Svolvær ble lengre enn det tidligere hadde vært, relativt sett i forhold til andre bygder.
Etter en sterk periode på 1970-tallet med mange som flyttet tilbake til bygdene og en påfølgende «babyboom» gikk folketallet merkbart tilbake på 1990-tallet. De siste årene har det igjen vært en positiv utvikling i Strauman-området og Gravermarka hadde en innbyggervekst på 10 % fra 1. januar 2009 til 1. januar 2010.
Befolkningsutviklintg
[rediger | rediger kilde]| 1865 | 1900 | 1910 | 1945 | 2008 | 2010 |
|---|---|---|---|---|---|
| 40 | 55 | 75 | 150* | 51 | 60 |
1945 er ca-tall
I folketellingen 1875 er det mulig å finne 32 personer som bor i Gravermarka, men det er trolig flere. I denne folketellingen står Sydal og Gravermaraka sammen og det er ikke mulig å skille de to bygdene. Fra 1900 til 1910 var nettoøkningen i befolkningen 20 personer. Det ble født 17 barn i denne tiårsperioden, som må kunne sees på som en «babyboom».
Folketallet steg på 1930-tallet da mange flyttet tilbake til bygdene grunnet trange økonomiske tider. Gravermarkas befolkningstopp på ca. 150 innbyggere, kom etter andre verdenskrig grunnet mange «evakuerte» fra Troms og Finnmark.
Etter en sterk periode på 1970-tallet med mange som flyttet tilbake til bygdene og en påfølgende «babyboom» gikk folketallet merkbart tilbake på 1990-tallet. De siste årene har det igjen vært en positiv utvikling i Strauman-området og Gravermarka hadde en innbyggervekst på 10 % fra 1. januar 2009 til 1. januar 2010. Det selges fortsatt hus til høy pris i bygdeområdet og antallet barn på Sydal skole går opp.
Næringsliv
[rediger | rediger kilde]
Ut over landbruk er den eneste formen for næringsliv i Gravermarka «Strauman Handel», som ble gjenåpnet sommeren 2004, etter å ha vært stengt siden 1998. Landhandleriet ble sammen med postekspedisjon og dampskipekspedisjon opprettet i 1915 av handelsmannen Edvard Johansen. I 1938 ble det hele kjøpt opp av Arne Solberg som overlot eierskapet til sønnen Hans G. Solberg. Solberg drev selskapet under navnet «Hans G. Solberg A/S» og ble etterhvert utvidet med fiskebruk, sagbruk og kaianlegg for bunkring av solar og vann til båter. Marinen stoppet ofte innom for å bunkre gjennom den kalde krigen. Solbergs sønn Håkon Solberg startet også smoltanlegg i samme bygning som fiskebruket, men dette ble senere flyttet ut av bygden.
Kaianlegget sto ferdig i 1943 etter mange års arbeid og ble innviet av D/S «Børøysund». Anlegget ble utvidet med fiskebruk i 1946, som var i drift til slutten av 1980-tallet.
I perioden 1925 til 1960 gikk D/S «Børøysund» i lokalrutefart hvor Gravermarka var fast stoppested. «Børøysund» ble erstattet av trebåtene M/S «Reine» og M/S «Nykksund». Disse ble igjen erstattet av stålskipene M/S «Strønstad» og M/S «Flakstad». Det var et av de sistnevnte skipene som gjorde det siste anløp for «lokalen» i Gravermarka 30. april 1964. Etter dette gikk all offentlig kommunikasjon og varetransport til bygden over vei. «Hans G. Solberg» tapte en del på å miste dampskipekspedisjonen, samt at bygden ble relativt sett lengre unna bysentrene enn andre bygder ved tapet av lokalen. Omsetningen gikk ned og virksomheten gikk konkurs i 1971. Handelen ble gjenåpnet i 1973 under navnet «Gravermark Handel».
Hans Solberg drev handelen sammen med sin kone, Irene Solberg, frem til 1988, da han måtte trappe ned grunnet sviktende helse. Etter dette drev Irene Solberg butikken sammen med barnebarn, som tok over mer og mer etter som hun ble eldre. I 1997 ble postkontoret lagt ned og butikken mistet en viktig del av sine inntekter. Butikken ble derfor stengt året etter. Etter dugnadsarbeid av ungdommer i bygden og støtte fra lokalsamfunnet ble butikken gjenåpnet sommeren 2004 som «Strauman Handel». Butikken har også en kafé som er blitt en viktig sosial møteplass i bygden. 30. juli 2010 brant butikken og hele det gamle fiskebrukanlegget til grunnen.[1][2] Bygda var igjen uten butikk. Etter en rekke folkemøter ble det bestemt at et kooperativ av aksjonærer fra alle de omkringliggende bygdene skulle arebeide for å få opp en ny butikk. I mars 2012 åpnet ny butikk i Gravermarka.
En kort periode på slutten av 1980-tallet ble det også drevet kiosk i bygden, som var åpen på kveldstid, men driften ble imidlertid ikke langvarig. I begynnelsen av 1980-tallet ble det også en kort periode drevet barnehage i bygden.
I etterkrigstiden livnærte brorparten av innbyggerne i bygden seg gjennom primærnæring som fiske, jordbruk og dyrehold. Sauehold var det mest vanlige, men også ku, gris, hest, gjess, mink og høns har vært holdt. I 1965 var syv gårdsbruk i drift i Gravermarka, men i 2008 er det bare to igjen og sau er det eneste dyreholdet. Næringsdriften rundt butikken, «Hans G. Solberg» og fiskebruket gav arbeid til ungdommene i bygden gjennom store deler av etterkrigstiden. De fleste som vokste opp i bygden på den tiden fikk arbeid der i kortere eller lengre varighet.
For et rikt yrkesliv og frivillig innsats for lokalsamfunnet ble Irene Solberg tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv 20. februar 2009. Prisen ble utdelt 22. mars på Ungdomshuset til U/L Nøkkåsen i Gravermarka av Vågans ordfører Hugo Bjørnstad, på oppdrag fra Kongen og fylkesmannen.
Geografi
[rediger | rediger kilde]
Bildet viser hele Gravermarka. Gimsøystraumen som vises til venstre i bildet er nordvest. Høyresiden i blidet blir omtrent sør-sørvest.
Gravermarka ligger på et lite flatt platå på nordvestkysten av Austvågøy, mellom Gravermarkfjellene i øst og Gimsøystraumen i vest. Gimsøya ligger direkte ovenfor Gravermarka i vest, over Gimsøystraumen. Gravermark grenser i sør til bygden Sydal som den er omtrent vokst sammen med. Gravermarka og Sydal deles av «Storåsen» som gir et naturlig skille. Området i foten av Slettafjellet i sør, som er bebodd og ligger høyere enn resten av Gravermarka, kalles kort for «Åsen». Mot vest og nærmere Gimsøystraumen blir åsen større og kalles «Storåsen». På Åsen, i foten av fjellet, ligger litt bebyggelse og ungdomshuset til Ungdomslaget Nøkkåsen.
Nord for bebyggelsen på Åsen og litt nedenfor og øst for Storåsen ligger «Sletta», som også ligger høyere enn resten av Gravermarka. Sletta ligger i bunnen av Slettafjellet, som utgjør den sørlige delen av Gravermarkfjellene. Fire av syv gårder i Gravermarka i 1965 lå på Sletta. I dag er alle nedlagt. På sjøsiden av Storåsen (umiddelbart bak det punktet bildet over er tatt fra) ligger "Hjertervika". Her har det tidligere bodd folk, men ble fraflyttet i første halvdel av 1900-tallet. Ved folketellingen i 1900 er Hjertervika, der kalt "Hjerterudviken", oppført med en familie på fem personer.
Resten av bygda, som bare går under Gravermarka, ligger videre nord for og nedenfor Sletta. Bygden ligger i bunnen av «Gravermarkheia» som er de nordlige delen av Gravermarkfjellene og Brekka som skiller Gravermarkheia og Slettafjellet. Den nordlige grensen for Gravermark er «Klubben» som er en liten høyde under Gravermarkheia. Kaianlegget og Strauman Handel ligger helt nord i bygden.
Geografiske områder
[rediger | rediger kilde]- Åsen
Åsen er det bebygde området sør for Sletta, mellom foten av Slettafjellet og Storåsen. Området har navnet sitt fra Storåsen, men når en snakker om Åsen i henviser det til det bebygde området. Her har det tidligere vært et gårdsbruk som ble lagt ned på slutten av 1950-tallet. I dag er det tre husstander i dette området. Lengst sør i Åsen, ved grensen til Sydalen, ligger ungdomshuset til Ungdomslaget Nøkkåsen.
- Sletta
Sletta er et flatt område som ligger mellom Åsen og resten av Gravermarka. Sletta ligger litt høyere enn resten av bygda. Her har det en gang vært opptil fire gårdsbruk. I dag er ingen i drift. I 1989 ble det siste saueholdet avsluttet. En kort periode på 1990-tallet ble det startet opp og lagt ned hønsehold. I dag er det to husstander på Sletta. I folketellingen for 1865 bor det én familie på fire personer på Sletta, mens i 1900 bor det 19 personer i tre husstander der.
- Hjertervika
Hjertervika er bak Storåsen på motsatt side av Sletta og ligger ut mot Gimsøystraumen og Barstranda på Gimsøya. Hvor vika har fått navnet sitt fra er ukjent, men det kan ha bodd noen som hette Hjertrud der en gang i tiden. I folketellingen fra 1900 er viken omtalt som Hjerterudviken. Her har det bodd folk frem til midten av 1900-tallet. I folketellingene i både 1865 og 1900 er det én husstand med fem personer her, men det er forskjellige familier i de to folketellingene. I dag kan en bare finne tufter etter husene i Hjertervika. Det er imidlertid bygget to hytter litt opp i Storåsen over Hjertervika.
- Gressholmen
Dette er en holme som ligger midt i straumen mellom Klubben, som er den nordlige grensen av bygda, og Gimsøya. Frem til 1920-tallet bodde det en mann som hette Oppdahl, alene på Gressholmen. Det er ingen vannkilder på Gressholmen, så han måtte ro inn til land for å hente vann. Gressholmen er i dag et yndet båtturmål om sommeren og hekkeområde for mye sjøfugl. Like etter krigen fløt det en mine i land på Gressholmen som ble sprengt av forsvaret. Det spor etter både minesprengingen og huset som en gang sto der.
- Gravermarka
Området mellom Sletta i sør og Klubben i nord går bare under navnet Gravermarka. Det er her de aller fleste bor i dag. I den nordlige enden av Gravermarka ligger Strauman Handel og det nedlagte fiskebruket. Her ligger også de to eneste gårsbrukene som fortsatt er i drift i bygden.
Populærkultur
[rediger | rediger kilde]Handlingen i diktet O grusomme Skjæbne i Barndommens Dage av Peder Lauritz Nilsen fra 1920, er satt til Gravermarka. Diktet er publisert i «Årbok for Vågan 2001» utgitt av «Vågan Historielag». Peder Lauritz Nilsen ble født i Gravermarka i 1855 og står oppført som beboer i bygda i folketellingen 1865.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Her brenner butikken fra 1915 ned til grunnen». nrk.no. Besøkt 31. juli 2010.
- ^ «Butikk brant ned». Lofotposten. Besøkt 31. juli 2010.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Brun, Håkon. Årbok for Vågan 2003. Vågan Historielag 2003. ISBN 82-92239-03-0
- Smaaskjær, Svein. Lofotbilder 3: Vågan 1940 - 1965. Vågan Historielag 2004. ISBN 82-991601-4-6
- Folketellingen 1865
- Folketellingen 1875
- Folketellingen 1900