Gram Parsons
| Gram Parsons | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ingram Cecil Connor III 5. nov. 1946[1][2][3][4]  Winter Haven | ||
| Død | 19. sep. 1973[1][2][3][4] (26 år) Joshua Tree | ||
| Beskjeftigelse | Sanger, sanger og låtskriver, låtskriver, gitarist, pianist, plateartist, musiker | ||
| Utdannet ved | Bolles School | ||
| Barn | Polly Parsons | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | International Submarine Band The Byrds The Flying Burrito Brothers | ||
| Utmerkelser | Americana Music Association President's Award (2003)[5] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Countrymusikk | ||
| Instrument | Gitar, piano, vokal | ||
| Aktive år | 1963– | ||
| Plateselskap | Reprise Records, A&M Records | ||
| Nettsted | https://gramparsons.com | ||
| IMDb | IMDb | ||
Gram Parsons eg. Cecil Ingram Connor (født 5. november 1946 i Winter Haven i Florida, død 19. september 1973 i The Joshua Tree i California) var en amerikansk countrysanger, gitarist, pianist og komponist. Parsons hadde aldri de helt store kommersielle suksessene, men har vært svært innflytelsesrik gjennom hvordan han kombinerte country- og rockemusikk og var slik en inspirasjonskilde for mange, blant andre Keith Richards, Elvis Costello og særlig Emmylou Harris.[6]
Både hans liv og hans død har bidratt til at han er blitt en kultperson.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Gram Parsons kom fra en velstående bakgrunn, men faren begikk selvmord da han var liten, og moren giftet seg igjen. Han vokste opp i Waycross, Georgia.
Navnet Ingram ble forkortet til Gram, og han fikk sin stefars etternavn Parsons. Både hans økonomiske uavhengighet og det at han ikke var avhengig av de andre musikerne, gjorde at han levde et omflakkende og rastløst liv. Han startet bandet The International Submarine Band da han var student ved Harvard. Bandet flyttet til California og spilte inn albumet Safe at Home. Dette albumet har en frisk lyd og inneholder nye tolkninger av blant annet Johnny Cash' «I still miss someone» og egne komposisjoner. Bandet ble imidlertid oppløst etter innspillingen og Parsons ble med i The Byrds. Det var opprinnelig tenkt at han her skulle ha en litt tilbaketrukket rolle, men han tok snart over, og dette kommer tydelig fram på albumet Sweetheart of the Rodeo, som låter annerledes enn noe annet The Byrds har gjort, siden det er rendyrket countrymusikk. Parsons sluttet i The Byrds da det ble bestemt at bandet skulle på turné til Sør-Afrika; han fulgte samme linje som Rolling Stones, som allerede hadde uttalt at det var umoralsk i spille der på grunn av landets apartheidstyre.
Parsons' neste prosjekt var The Flying Burrito Brothers, som han startet sammen med Chris Hillman, som også kom fra The Byrds. Denne gruppa spilte inn to album, og særlig førstealbumet The Gilded Palace of Sin ansees for å være en mesterlig blanding av country, rock og soul. Parsons ga så ut de sterke soloalbumene GP og Grievous Angel, som skulle bli hans siste. På disse albumene spilte han sammen med Elvis Presleys band, men det er særlig stemmen til Emmylou Harris og hennes harmoniseringer som er med på å gi dem særpreg, ikke minst i duettene «Love Hurts» og «Return of the Grievous Angel».
Død
[rediger | rediger kilde]Som så mange andre musikere på denne tiden misbrukte også Parsons alkohol og narkotiske stoffer. I 1973 døde han av en overdose i Joshua Tree nasjonalpark i California. Hans død gikk ikke upåaktet hen. En av hans roadier, Philip Kaufmann, fikk tak i en hippie som het Michael Martin, som eide en likbil. Med den stjal de kisten med Parsons i før den skulle fraktes til hjembyen. De kjørte kisten ut i ørkenen ved Joshua Tree, og satte fyr på kisten og Parsons lik. Senere ble Kaufmann og Martin idømt en bot for å ha stjålet kisten, men de kunne ikke straffes for å stjele liket fordi det ikke fantes noen straffebestemmelser som forbød likrøving.[6] Historien rundt Gram Parsons død er framstilt i komedien Grand Theft Parsons fra 2003.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Meyer, David (2007). Twenty Thousand Roads: The Ballad of Gram Parsons and His Cosmic American Music. New York, NY: Villard Books. ISBN 978-0-375-50570-6.
- Road Mangler Deluxe, Phil Kaufman with Colin White, White-Boucke Publishing, 2005. ISBN 1-888580-31-3
- Are You Ready for the Country: Elvis, Dylan, Parsons and the Roots of Country Rock, Peter Dogget, Penguin Books, 2001. ISBN 0-14-026108-7
- In the Country of Country: A Journey to the Roots of American Music, Nicholas Dawidoff, Vintage Books, 1998. ISBN 0-375-70082-X
- Hickory Wind: The Life and Times of Gram Parsons, Ben Fong-Torres, Pocket Books, 1991. ISBN 0-671-70513-X
- Grievous Angel: An Intimate Biography of Gram Parsons, Jessica Hundley and Polly Parsons, Thunder's Mouth Press, 2005. ISBN 978-1-56025-673-1
- Gram Parsons: God's Own Singer, Jason Walker, Soundcheck Books, London, 2012. ISBN 978-0-9566420-3-5
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID connori[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 3110, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6jz3sqh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 13898267k, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ americanamusic.org, besøkt 23. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Emmylou Harris: 'I smoked country music but I didn't inhale'». The Independent (på engelsk). 17. april 2011. Arkivert fra originalen 2. september 2018. Besøkt 7. oktober 2017.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Gram Parsons – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Gram Parsons på Internet Movie Database
- (en) Gram Parsons hos The Movie Database
- (en) Gram Parsons på Apple Music
- (en) Gram Parsons på Discogs
- (en) Gram Parsons på MusicBrainz
- (en) Gram Parsons på Spotify
- (en) Gram Parsons på Songkick
- (en) Gram Parsons på Genius — sangtekster
- (en) Gram Parsons på AllMusic