Grønnfink

Grønnfink
	Nomenklatur
	Chloris chloris; Linnaeus, 1758
	Synonymi
	Carduelis chloris
	Populærnavn
	grønnfink
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Spurvefugler
Familie	Finkefamilien
Slekt	Chloris
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Norsk rødliste:
	VU — Sårbar; Artsdatabanken (2021)
	Økologi
Habitat:	nåle- og blandingsskog
Utbredelse:
	Inndelt i
	se inndeling;

Grønnfink (Chloris chloris) er en spurvefugl i finkefamilien (Fringillidae). Arten er inndelt i ti ulike underarter, hvorav nominatformen (C. c. chloris) er utbredt i store deler av Fennoskandia. Arten regnes både som både standfugl og trekkfugl, avhengig av utbredelsen. Ifølge IUCNs rødliste er den livskraftig.^[3]

Biologi

Grønnfink blir omkring 14,5–16 cm lang og vekten ligger rundt 17–34 g.^[4] Det er en kraftig bygd fugl med relativt stort hode og et kraftig nebb. Fjærdrakten er olivengrønn og har gule, grå og sorte innslag. Vingene og stjerten er gulgrønne, og stjerten synes godt når fuglen flyr. Hunnen er dusere utfarget, mer gulbrun, men med de samme gule fjærene på vingene og stjerten.

Grønnfinken er en selskapelig fugl og lever som oftest i flokker med mange individer. Ofte sammen med grønnsisiken, når den ikke hekker. Der det er mye mat, kan det samle seg store flokker. Arten eter frø, skudd og blomster fra en rekke arter. Om kvelden samles de også i store flokker i skogen for å overnatte, de sover i underskogen. Den er en av de få fugler som synger mens den flyr.

Arten er utbredt over nesten hele Europa (unntatt helt i nord), fra det nordlige Skottland og Fennoskandia og østover til Ural, samt sørover til Spania og det nordlige Afrika (fra Marokko til Tunisia) i vest og også østover til Kaukasus, samt de vestlige delene av Sentral-Asia. I det mest av utbredelsesområdet regnes den som en standfugl, men i fjellstrøkene i Norge og det nordlige Sverige, det nordøstlige Finland med Karelen og østover i nordlige Russland er den en trekkfugl. Arten overvintrer fra Tunisia og østover til Egypt og det nordvestre hjørnet på Den arabiske halvøy.^[4] En del grønnfinker trekker sørover for vinteren, men det er også mange som overvintrer i Norge.

Grønnfinker er i hovedsak monogame og hekker i perioden mars–august, med en topp i mai–juni, og er forholdene gode kan et par få opptil 3 kull. Parene hekker solitært eller i løselige kolonier. Hunnen legger 4–6 egg som hun ruger på i 12–14 dager. Ungene forlater redet etter 13–16 dager.^[4]

Det er kjent at arten har hybridisert med stillits (Carduelis carduelis), C. caniceps (ikke navngitt på norsk), korsikairisk (C. corsicana]) og tornirisk (Linaria cannabina).^[4]

Inndeling

Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).^[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).^[6] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.

Treliste

Passeriformes, spurvefugler
- Passeri, sangfugler
  - Passerida
    - Passeroidea
      - Fringillidae, finkefamilien
        Fringillinae, (sanne finker)
        
        Euphoniinae, (neotropisfinker eller neotropiske finker)
        
        Carduelinae, (stillitsfinker)
        Coccothraustini (kjernebitere)
        
        Drepanidini, (hawaiifinker)
        
        Carpodacini
        
        Pyrrhulini, (dompaper og nære slektninger)
        
        Carduelini, (stillitser og nære slektninger)
        Haemorhous
        
        Rhodospiza
        
        Rhynchostruthus
        
        Chloris
        C. chloris, grønnfink
        C. c. harrisoni, De britiske øyer (unntatt Nord-Skottland)
        
        C. c. chloris (nominatformen), Nord-Skottland, Norge sørover til Nord-Frankrike og østover til Ural, Sibir, Kasakhstan og Ukraina
        
        C. c. aurantiiventris, Madeira, Kanariøyene, Spania, det sørlige Frankrike, Kroatia, Hellas, Tunisia, Libya
        
        C. c. muehlei, Serbia, Nord-Makedonia, Romania, Moldova sør til Hellas, Kypros og det vestre Tyrkia
        
        C. c. vanmarli, Spania, Portugal og det nordvestre Marokko
        
        C. c. voousi, det sentrale Marokko til det nordlige Algerie
        
        C. c. madaraszi, Korsika og Sardinia
        
        C. c. chlorotica, fra det sørsentrale Tyrkia, Syria, Libanon, Israel, Jordan, til det nordøstre Egypt
        
        C. c. bilkevitchi, fra Ukraina (Krimhalvøya) til Kaukasus, det sentrale nordlige Tyrkia og sørvestre Turkmenistan
        
        C. c. turkestanica, fra vest og nord Tien Shan, sørøst Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan
        
        C. sinica, orientfink
        
        C. spinoides, himalayafink
        
        C. monguilloti, vietnamfink
        
        C. ambigua, yunnanfink
        
        Linurgus
        
        Crithagra
        
        Linaria
        
        Acanthis
        
        Loxia, korsnebber
        
        Chrysocorythus
        
        Carduelis, stillitser
        
        Serinus, (irisker)
        
        Spinus

Arten har dessuten blitt introdusert på Azorene (C. c. aurantiiventris), til det nordøstre Argentina og Uruguay (ukjent underart), og til det sørlige Australia med Tasmania og til New Zealand med Chathamøyene (nominatformen).^[4]

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 26. februar 2022. Besøkt 26. februar 2022.
^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av grønnfink Chloris chloris som VU for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023.
^ BirdLife International. 2017. Chloris chloris (amended version of 2016 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22720330A111125261. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-1.RLTS.T22720330A111125261.en. Downloaded on 21 March 2018.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Clement, P. & de Juana, E. (2017). European Greenfinch (Chloris chloris). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
^ Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker

(en) grønnfink – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) grønnfink i Global Biodiversity Information Facility
(no) grønnfink hos Artsdatabanken
(sv) grønnfink hos Dyntaxa
(en) grønnfink hos Fossilworks
(en) grønnfink hos ITIS
(en) grønnfink hos NCBI
(en) Kategori:Chloris chloris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chloris chloris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chloris chloris – detaljert informasjon på Wikispecies

[adb_taxon_185920-1] «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 26. februar 2022. Besøkt 26. februar 2022.

[adb_rano-2] Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av grønnfink Chloris chloris som VU for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023.

[BirdLife_(2017)-3] BirdLife International. 2017. Chloris chloris (amended version of 2016 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22720330A111125261. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-1.RLTS.T22720330A111125261.en. Downloaded on 21 March 2018.

[Clement_&_de_Juana_(2017)-4] Clement, P. & de Juana, E. (2017). European Greenfinch (Chloris chloris). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.

[Collar_''et_al.''_(2017)-5] Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona

[Syvertsen_''et_al.''_(2008)-6] Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]