Grégoire de Saint-Vincent
| Grégoire de Saint-Vincent | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 8. sep. 1584[1][2] Brugge (De spanske Nederlandene)[3] | ||
| Død | 27. jan. 1667[1][2] (82 år) Gent (De spanske Nederlandene)[3] | ||
| Beskjeftigelse | Matematiker, professor, katolsk prest | ||
| Utdannet ved | University of Douai (1601–1605)[3][4] Jesuit College (1595–1601)[3] Roman College (1605–1613)[3] | ||
Grégoire de Saint-Vincent (latin: Gregorius a Sancto Vincentio, nederlandsk: Gregorius van St-Vincent, født den 8. september 1584 i Brugge, død den 27. januar 1667 i Gent) var en flamlendsk matematiker og jesuitt. Han er kjent for å ha oppdaget desimallogaritmen. Delvis tilskrives den oppdagensen imidlertid Alphonse Antonio de Sarasa, en annen jesuitt.[trenger referanse]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Studier
[rediger | rediger kilde]I 1600 studerte Grégoire de Saint-Vincent ved universitetet i Douai. Han ble i 1605 novise hos jesuittene i Roma. På denne tid var Grégoire de Saint-Vincent matematikeren pater Christophorus Clavius' favoritt og en entusiastisk beundrer av Galileo Galilei.[trenger referanse] Han forlot Roma etter Clavius' død i 1612.
Prest
[rediger | rediger kilde]Grégoire de Saint-Vincent returnerte da til Leuven i Flandern i 1612, og ble presteviet 23. mars 1613. grunnla skolen for matematikk i Antwerpen, ble professor i Antwerpen (1617–1620) og i Leuven (1621–1625). I denne periode skrev han sitt magnum opus, det i ti bøker oppdelte Opus geometricum quadraturae circuli et sectionum coni, publisert i 1647. I Antwerpen var han læremester til jesuitten Jean-Charles della Faille.
Grégoire de Saint-Vincent gav «den klareste tidlige redegjøring for summeringen av geometriske rekker.»[5]:136 Han løste også Zenons paradokser ved å vise at tidsintervallene involvert utgjorde en geometrisk tallfølge og følgelig hadde en finitt sum.[5]:137
I 1625 ble han intenst opptatt av sirkelens kvadratur og søkte jesuittenes generalsuperion Mutio Vitelleschi om tillatelse til å publisere sin metode. Men Vitelleschi henviste til jesuittastronomen Christoph Grienberger, matematiker i Roma. Den 9. september 1625 la Gregoire på vei til Roma for å drøfte dette med Grienberger, men uten fremgang. Han vendte tilbake til Nederlandene i 1627.
Året etter ble han sendt til Praha for å arbeide hos keiser Ferdinand II. Etter et apopletisk anfall ble han assistert der av jesuitten Theodorus Moretus.[trenger referanse] Da svenskene angrep og herjet Praha i 1631, dro Gregoire, og noen av hans manuskripter gikk tapt i kaoset. Andre ble ettersendt til ham i 1641 med pater Rodericus de Arriaga.
Fra 1632 residerte Gregoire i jesuittenes hus i Gent; der underviste han i matematikk.[6]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]
- Cometis (1616)
- Theoremata mathematice scientiae staticae (1624)
- Opus geometricum quadraturae circuli et sectionum coni decem libris comprehensum (1647)
- Opus geometricum ad mesolabum per rationum proportionalitatumque novas proprietates (1668)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Margaret E. Baron: (1969) The Origins of the Infinitesimal Calculus, Pergamon Press, republished 2014
- Moritz Cantor: Gregorius a Sancto Vincentio. I: Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Band 9, Duncker & Humblot, Leipzig 1879, S. 631–633.
- Christiaan Huygens: (1651) Examen de la Cyclométrie du três savant Grégoire de Saint-Vincent, Oeuvres Complètes, Tome XI, link from Internet Archive.
- David Eugene Smith: (1923) History of Mathematics, Ginn & Co., v.1, p. 425.
- Hans Wussing: (2008) 6000 Jahre Mathematik: eine kulturgeschichtliche Zeitreise, S. 433, Springer, ISBN 9783540771920 .
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Gregorius a San Vincento, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id gregorius-a-san-vincento, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b MacTutor History of Mathematics archive, besøkt 22. august 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e MacTutor History of Mathematics archive[Hentet fra Wikidata]
- ^ Biographie Nationale de Belgique, bind 21[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Margaret E. Baron (1969) The Origins of the Infinitesimal Calculus, Pergamon Press, republished 2014 by Elsevier, Google Books preview
- ^ Herman van Looy (1984) "A Chronology and Historical Analysis of the mathematical Manuscripts of Gregorius a Sancto Vincentio (1584–1667)", Historia Mathematica 11: 57–75