Gevantkontroversen

Gevantkontroversen var en disputt under reformasjonen i England. Den dreide seg på overflaten om presters bekledning, spesielt liturgiske klær, men det var flere underliggende spørsmål om engelsk protestantisk identitet, doktrine og kirkelig praksis som langt overgikk gevantspørsmålet. Striden oppstod først da John Hooper nektet å gå i Den engelske kirkes presteklær under Edvard I, og senere under Elizabeth I. Kontroversen belyser mange sider ved utviklingen av anglikanisme og den engelske formen for puritanisme.

Under Elizabeth I fikk kontroversen også navnet «edifikasjonskrisen», fordi det oppstod et spørsmål om hvorvidt en ting som er ubetydelig i seg selv (adiaphora) kunne tolereres dersom den var edifiserende, det vil si oppbyggelig eller tjenlig. Nøkkelpunkter i striden var om gevantene kunne sies å være oppbyggelige, og om de var ubetydelige.

Kontroversen under Edvard I

Anglikansk prest i korkåpe og cotta, plaggene som utløste gevantstriden.

John Hooper hadde vært i eksil av religiøse grunner under Henrik VIII. I 1548 kom han tilbake fra Zürich, der Ulrich Zwingli og Heinrich Bullinger hadde reformert kirkene. Hooper ble en ledende reformator i England, under beskyttelse av Edward Seymour, 1. hertug av Somerset og senere John Dudley, 1. hertug av Northumberland, på den tid jarl av Warwick. Da han ble invitert til å holde fasteprekener for kongen i februar 1550 talte han mot ordinalet fra 1549 som foreskrev en ed som nevnte «alle helgener» og som påla nyvalgte biskoper og de som deltok ved ordinasjoner å bære korkåpe og cotta. Hooper anså dette som levninger fra jødedommen og katolisismen, som det ikke var noe bibelsk bakgrunn for ettersom de ikke ble brukt i urkirken.

Han ble innkalt til erkebiskopen av Canterbury og Det kongelige råd for å svare for seg. Begge steder var man mest interessert i å få ham til å sverge på at han aksepterte monarkens overhøyhet i kirken, en ed som ble krevd av alle nyordinerte. Han klarte tydeligvis å overbevise, ettersom han kort tid etter ble utnevnt til biskop av Gloucester. Han valgte å takke nei til dette, på grunn av gevantene og eden som påkalte helgener. Å nekte å ta imot et bispeembete var et brudd på Act of Uniformity 1549, som gjorde det til en forbrytelse mot konge og stat å nekte å ta imot en utnevnelse uten god grunn. Han ble derfor innkalt til kongen. Edvard I aksepterte hans forklaring, men det gjorde ikke Det kongelige råd. Den 15. mai 1550 ble han innkalt til rådet, og man kom frem til et kompromiss. Gevantene ble definert som ubetydelige ting (adiaphora eller res indifferentes), og han kunne ordineres uten å bære dem, men han måtte akseptere at andre bar dem under ordinasjonen.

20. juli 1550 nektet han igjen å ta imot embetet. Erkebiskop Thomas Cranmer ble instruert om at Hooper ikke skulle avkreves «en ed som [var] en byrde for hans samvittighet». Men Cranmer påla biskopen av London, Nicholas Ridley, å utføre ordinasjonen, og Ridley nektet å gjøre annet enn å følge det foreskrevne ritualet slik Parlamentet hadde bestemt.

Ridley var selv reformvennlig og fulgte ikke alltid ordinalet, og det er derfor trolig at han hadde en mer spesifikk innvending mot Hooper. En mulighet er at han var skeptisk til de som hadde vært i eksil under Henrik VIII, som hadde en bakgrunn fra de mer radikale reformerte kirkene på kontinentet. Den 24. juli 1550, dagen etter at instruksjonene om ordinasjonen hadde blitt gitt, ble augustinernes kirke i London godkjent som sted for ordinasjonen, med frihet til å bruke egne ritualer. Hooper hadde hatt en finger med i spillet der, og sørget for at det ble en kirke helt i utkanten av Ridleys jurisdiksjon.

Det kongelige råd gjentok sin posisjon, og Ridley svarte personlig. Han var enig i at gevantene var ubetydelige, men la frem god argumentasjon for at monarken måtte kunne kreve også ubetydelige ting uten unntak. Rådet ble delt i sin mening, og saken trakk ut i flere måneder. Hooper skiftet standpunkt, eller mer sannsynlig kom rett ut med det som hele tiden hadde vært hans standpunkt, at prestegevanter ikke var ubetydelige fordi de dekket til Kristi prestedømme ved å fremme hykleri og overtro. Warwick var uenig, og mente at kongen måtte adlydes i alt, også ubetydelige ting. Han viste også til at apostelen Paul hadde tillate jødiske skikker i urkirken. Det ble så en kraftfull debatt mellom Ridley og Hooper, der Ridley fokuserte på spørsmålet om å opprettholde orden og autoritet.

Bibeltekster som ble sitert under kontroversen, og måtene de ble tolket, ble senere definerende for debatten mellom konservative og puritanske protestanter. Man finner ekkoer av det samme i andre land, blant annet i notene til Genèvebibelen.

Debatten mellom Ridley og Hooper

Hooper la i et brev på latin datert 3. oktober 1550 frem sitt argument contra usum vestium, «mot bruken av gevanter». Brevet er fragmentarisk bevart. Ridley svarte, på engelsk, og med dette kom den første skriftlige fremstilling av splittelsen i den engelske protestantismen. Hoopers argument var at gevantene ikke burde brukes fordi de ikke var ubetydelige, og bruken av dem var ikke bibelsk belagt. Han la ikke frem referanser for å støtte dette, men tok det som gitt. Han fastslo videre at kirkelig praksis måtte enten ha eksplisitt støtte i Bibelen eller være ubetydelig, for å være akseptabel. En ubetydelig ting gir ikke verken tap eller gevinst. Ridley, derimot, svarte at også ubetydelige ting har positive effekter, hvilket er grunnen til at de brukes. Hooper la frem fire krav for å definere noe som ubetydelig, hvor han ikke skilte mellom ubetydelighet generelt og ubetydelighet i en kirkelig sammenheng. Summen av hans krav var at praktisk talt ikke noe kunne defineres som ubetydelig. Kravene var:

1. En ubetydelig ting har enten eksplisitt berettigelse i Skriften eller er implisitt nevnt, og har sitt opphav og fundament i Skriften.

Han siterte Paulus' brev til romerne 14,23, «alt som ikke skjer i tro, er synd», 10,17 «aå kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» og Evangeliet etter Matteus 15,13 «enhver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med rot». Han tolkning av disse bibelstedene var at også ubetydelige ting må gjøre i troen, og siden det som ikke kan bevises fra Bibelen er tro, må også ubetydelige ting bevises gjennom Bibelen. Han fastholdt at gevanter som skiller prester fra legfolk ikke er nevnt i Skriften, og fornekter det allmenne prestedømme. Det er ikke nevnt slike klær i Det nye testamente, og de jødiske presteklærne som nevnes i Det gamle testamente var en jødisk praksis som ble avskaffet med Kristi komme. Han støttet sine synspunkter med en referanse til Polidoro Virgilis De Inventoribus Rerum.

Ridley avviste i sitt svar Hoopers krav om bibelsk opphav, og ga tilsvar til hans tolkninger av bibelstedene. Han påpekte at mange ikke-kontroversielle praksiser ikke er nevnt, eksplisitt eller implisitt, i Bibelen. Han nektet også for at praksis i urkirken var normativt for samtidens situasjon, og knyttet slike primitivistiske argumenter opp mot anabaptistene. Han gikk ikke mot Hoopers typologiske argument, men aksepterte heller ikke at gevanter nødvendigvis er knyttet til jødedommen eller Romerkirken. Han sa også at det ikke følger av doktrinen om det allmenne prestedømme at alle må bære samme klær.

2. En ubetydelig ting må overlates til den enkeltes diskresjon; dersom den kreves er den ikke lenger ubetydelig.

For Ridleys del måtte man underordne seg kirkens autoriteter i ubetydelige ting, ellers viste man seg som en ulydig person som ikke anerkjente en lovlig myndighet. For ham var dette en debatt som først og fremst dreide seg om legitim autoritet, og ikke om gevanter. Han la frem at det at det påbudte ikke lenger fremstår som ubetydelig bare er en konsekvens som ikke påvirker tingens egentlige ubetydelighet.

3. En ubetydelig tings brukbarhet må demonstreres, og den må ikke introduseres tilfeldig.

Hooper siterte her Første brev til korinterne 14 og Andre brev til korinterne 13. Dette kommer i strid med det han hadde sagt under første punkt, og det ser ut til at han først snakket om ubetydelige ting generelt, i abstrakt mening, mens han nå diskuterer ubetydelige ting i en rent kirkelig sammenheng. Ridley tok tak i denne motsigelsen, noe som sterkt svekket Hoopers sak overfor rådet.

4. Ubetydelig ting må innføres i kirken med apostolisk og evangelisk mildhet, ikke med voldelig tyranni.

Dette var en kraftfullt og farlig uttalelse. Det er mulig at han også kalte sine motstandere papister i en del av brevet som har gått tapt, noe andre kilder tyder på. Hooper kan ha ment at det var Roma som var tyrannisk og at han fryktet at England ville gå samme vei, men Ridley la det naturlig nok frem som et angrep på kirkelige og verdslige engelske myndigheter, og advarte Hooper mot konsekvensene av dette.

Til slutt bad Hooper om at saken måtte bli avgjort av kirkelige myndigheter uten at verdslige myndigheter ble innblandet. I en situasjon hvor kongen var overhode for både kirke og stat ble dette sett som et hint om et ønske om skille mellom stat og kirke. Thomas Cartwright skulle senere føre det argumentet videre. For Hooper var det dog akseptabelt at staten tvang gjennom sin vilje i samvittighetsspørsmål, som å tvinge dem til ikke å være katolikker, så lenge det var bibelsk støtte for handlingene.

Hooper talte til verdslige magistrater og antydet at kleresi som støttet bruk av prestegevanter var en trussel mot staten, og han erklærte at han var villig til å bli en martyr for saken. Ridley svarte på en humoristisk måte, og kalte Hoopers erklæring for «et storslagent løfte fremsatt med staut stil». Han inviterte Hooper til å akseptere at gevantene var ubetydelige og til ikke å fordømme dem som syndige. Dersom han gjorde dette ville Ridley ordinere ham om han så kom i hverdagsklær til seremonien.

Utfallet

Svakhetene i Hoopers argumentasjon kombinert med Ridleys lakoniske, moderate og til tider humoristiske svar, og ikke minst Ridley kompromissforslag, førte til at rådet vendte seg mot Hooper. Heinrich Bullinger, Pietro Martire Vermigli og Martin Bucer var enige med Hooper, men trakk tilbake sin støtte i et pragmatisk ønske om enhet og en saktere reform. Bare John a Lasco forble hans trofaste allierte.

I midten av desember 1550 ble Hooper satt i husarrest. Han skrev og utgav da A godly Confession and protestacion of the Christian faith. Hooper presenterte dette verket som noe som ikke hadde med kontroversen å gjøre, men det var tydelig et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv utformet som en trosbekjennelse i 21 artikler. Han fordømte anabaptisme og vektla lydighet mot verdslige myndigheter, selv om selve verket var en form for ulydighet da det ble utgitt uten godkjenning. På grunn av publikasjonen og vedvarende ulydighet ble han satt i Thomas Cranmers varetekt i Lambeth Palace i to uker av rådet den 13. januar 1551. I denne perioden besøkte Pietro Martiere Vermigli ham tre ganger for å overtale ham til å innrette seg. Han lyktes ikke, noe han tilskrev en annen besøker, antagelig John a Lasco.

Den 27. januar ble Hooper sent til Fleet Prison. Jean Calvin og Bullinger skrev til ham; Calvin skrev at saken ikke var verdt slik motstand, og Bullinger skrev høyst sannsynlig det samme. Den 15. februar gav Hooper etter og gikk med på å bære gevantene under ordinasjonen. Den ble utført 8. mars 1551, og kort tid etter prekte han for kongen iført bispegevanter. Allerede året etter, i 1552, ble rubrikken om gevanter utelatt fra den reviderte Book of Common Prayer.

Striden mellom Hooper og Ridley fortsatte etter at man hadde kommet frem til en løsning. Hovedproblemet var hvordan man skulle definere kirkelig autoritet, noe som involverte spørsmål relaterte til forholdet mellom protestantisk og katolsk praksis og identitet. Det hadde også betydning for hastigheten på reformen og hvor langt den kunne gå, og man spurte seg om kirkene på kontinentet kunne brukes som modell for reformasjonen i England.

Holdninger under Maria I

Skotten John Knox var en av lederne for den radikale fraksjonen i eksilmiljøet.

Konflikten måtte nødvendigvis endre karakter under Maria I, ettersom katolisismen da ble gjeninnført i England. Mange protestanter valgte eller ble tvunget til å gå i eksil, særlig i Frankfurt men også i andre europeiske byer. Kirkeordningen og liturgien var de viktigste spørsmålene som ble debattert der, men også gevantspørsmålet ble holdt levende. Motstandere av den engelske bønneboken i John Knox' fraksjon refererte flere ganger til det, og trakk det frem som grunnen til at John Hooper ble henrettet på bålet under Maria I. Den andre store fraksjonen, ledet av Richard Cox, mente at årsaken til Hoopers død var Knox' polemikk mot Maria I, Filip II av Spania og Karl V av Det tysk-romerske rike; dette hadde etter hans mening fremprovosert en voldsom reaksjon der Hooper var det nærmeste byttet.

Innen 1558 hadde også de som støttet bønneboken oppgitt de edvardianske reguleringene av presteklær. Da de kom tilbake til England under Elizabeth I hadde til og med Cox sluttet å bruke gevantene. Det som så ut til å være enighet skulle ikke vare.

Tilbake i England var det mange som skiftet side igjen. Under Elizabeth I er det et klart mønster at de som støttet bønneboken lettere fikk utnevnelser til høye embeter, hvor det ble krevd bruk av visse gevanter, mens de som foretrakk en mer kontinental, reformert ordning ble holdt utenfor. Personer i den siste gruppen hadde få maktposisjoner, men gruppen vokste kraftig i størrelse, og mange av lederne for gevantkontroversen under Elizabeth I hadde sin bakgrunn i eksilmiljøet. Blant de mest kjente var Lawrence Humphrey, Thomas Sampson, William Whittingham, Anthony Gilby og Thomas Lecer, som alle hadde vært i Calvins Genève etter at Richard Cox' fraksjon tok styringen i Frankfurt. De ble der godt kjent med den reformerte kirke. Blant eksilledere som senere ble biskoper var det få som hadde besøkt Genève.

Ny kontrovers under Elizabeth I

Erkebiskop Matthew Parker forsøkte å presse gevantmotstanderne til å innrette seg.

De som var i eksil under Maria I hadde store forhåpninger om videre reform under Elizabeth I. Men den nye dronningen viste seg å være interessert i konformitet, og i enhet med sitt første parlament i 1559. Hun fikk vedtatt Act of Uniformity 1559, som gjeninnførte bønneboken av 1552, en utgave med en konservativ innstilling til bruk av gevanter. Albe, korkåpe og messehagel skulle tas i bruk igjen, i en situasjon hvor de som hadde vært i eksil til og med hadde sluttet å bruke cotta. Elizabeth I tok personlig kontroll over dette, og krevde at ritualene skulle følges.

Thomas Sampson så at det kom til å bli problemer, og kommuniserte med Pietro Martire Vermigli. Rådet han fikk fra både Vermigli og Bullinger var at de burde akseptere gevantene, men samtidig preke mot dem. Dette var ikke Sampson, Lever og andre fornøyd med. Noen, som Edwin Sandys og Edmund Grindal valgte å underkaste seg reglene, men de fleste andre fortsatte å protestere. Erkebiskop Matthew Parker, som hadde blitt konsekrert av gevantmotstanderen Miles Coverdale, var en kilde til misnøye blant de som kom tilbake fra eksil.

Spenningen bygde seg opp, og etter konvokasjonen i 1562–1563, der den konservative siden vant frem, oppstod en krise. 34 delegater til konvokasjonen tok opp syv endringer de ønsket i bønneboken. Disse ble etterhvert redigert ned til seks. Forslagene ble ikke sendt til siste instans fordi man manglet en stemme på å få flertall; dette skyldtes at noen av de opprinnelige forslagsstillerne ikke støttet det redigerte forslaget. Etter diskusjon blant biskopene og prestene kom det støtte fra dronningen til erkebiskop Parker for at han skulle sikre konformitet i henhold til den nye bønneboken av 1559.

Den 20. mars 1565 søkte tyve personer, blant annet martyrologen John Foxe, om å slippe å bruke prestegevanter. Blant dem var det flere fremtredende prester, særlig i London bispedømme hvor Grindal hadde tatt inn mange som hadde vært i eksil. Kirkekommissærene – Parker, Cox, Grindal, Robert Horne og Edmund Guest var delt; flertallet støttet dem mens Parker og Guest avviste søknaden.

Da Parker skulle begynne å håndheve reglene var Sampson og Humphrey de første han rettet seg mot. Sampson ble raskt fratatt sitt embete i 1565, ettersom han var direkte under dronningens myndighet. Humphrey gjorde tjeneste under Robert Horne, biskop av Winchester, og fikk lov til å vende tilbake til sin posisjon som president for Magdalen College i Oxford. Senere fikk han et embete i Salisbury, selv om biskopen der motsatte seg det. På samme tide anbefalte Bullinger Horne at man skulle bli mer tolerante overfor gevantene, mens det ved St. John's College i Cambridge forekom agitasjon mot gevanter.

Den 26. mars 1566 kom en kraftig reaksjon mot de som ikke innrettet seg. London bispedømme ble plukket ut som eksempel, til tross for at Parker fryktet at dette kunne bety at mange kirker ville stå ubemannet i påsken. Prestene i London ble samlet i Lambeth Palace. Parker hadde prøvd å få med William Cecil, 1. baron Burghley, Nicholas Bacon og William Parr, 1. marki av Northampton på møtet, men ingen av dem kom. Dermed måtte Parker, Grindal, dekanen ved Westminster Abbey og noen kirkejurister lede arbeidet. En som tidligere ikke hadde innrettet seg, Robert Cole, ble stilt opp foran forsamlingen i fulle gevanter. Det ble ikke åpnet for noen diskusjon; prestene fikk i stedet et ultimatum. De skulle stille slik Cole var kledd, og observere rubrikkene i Book of Common Prayer, eller de måtte forlate sine embeter. De tilstedeværende måtte skrive under på hva de valgte, med kun ordene volo eller nolo. 61 innrettet seg, mens 37 fortsatt gjorde motstand og ble suspendert på stedet uten lønn. Suspensjonsperioden ble satt til tre måneder; de som da fortsatte å motsette seg gevantene ble permanent fjernet fra sine embeter.

Avsettelsene skulle gjennomføres under autoritet fra Parkers Advertisements, som han rett før hadde publisert i ny, revidert form. Parker hadde ikke fått kronens godkjenning for dette mandatet, men posisjonerte seg som statens representant mot de som ikke innrettet seg. Den kongelige myndighet gjorde spørsmålet lettere for ham, fordi han som de fleste i sin samtid så på ulydighet mot monarken som det samme som ulydighet mot Gud.

Men uten en eksplisitt uttalelse fra dronningen og Det kongelige råd lå det ikke nok kraft bak Parkers krav. Derfor var reaksjonen fra motstanderne at de kraftfullt fastslo at de var forfulgt, og at de viste sin ulydighet åpent. John Stow skriver i Memoranda at i de fleste sogn valget sextonene å ikke endre praksis dersom man ikke tidligere hadde brukt prestegevanter, og mange prekte åpent mot ordningen. Det var i denne perioden at man først begynte å omtale de som ikke innrettet seg som puritanere.

Protestreaksjoner i 1566

En av de som signerte nolo var Robert Crowley, som hadde vært i eksil under Maria I og som i 1566 var sogneprest i St Giles-without-Cripplegate. Han startet den første åpne protesten mot Parkers tiltak. Han ble suspendert, men ignorerte dette. Den 23. april 1566 konfronterte han seks legmenn, muligens korsangere, som bar cotta for en begravelse. Ifølge Joh Stows Memoranda stoppet han dem i døren, og erklærte at kirken var hans idet dronningen hadde utnevnt ham til sogneprest og gitt ham den på livstid; at han ville styre der og at han ikke ville tolerere «Romas overtroiske filler» i kirken. Ifølge en annen kilde fikk han støtte av andre som truet mennene; uansett om han var alene eller om flere deltok ser det ut til at mennene ble jaget vekk.

Den 7. april 1566, på palmesøndag, var det ifølge Stow to hendelser. Den mest oppsiktsvekkende fant sted da en skotsk gevantmotstander utløste en slåsskamp i Little All Hallows på Thames Street. Skotten holdt normalt to daglige prekener i St Magnus-the Martyr, hvor Coverdale var rektor. Prekenen, som var rettet mot bruk av gevanter, var bitter og kraftfull mot dronningen og den del av presteskapet som hadde innrettet seg. Presten i Little All Hallows hadde innrettet seg, men han ble sett smilende under prekenen. To i menigheten, en tøyfarger og en fiskehandler, spurte prestne om dette, og det brøt ut slåsskamp i menigheten mellom tilhengere og motstandere av gevantene. Stow nevner også at skotten senere skiftet mening; den 3. juni prekte han i cotta, og opplevde da at kvinner i menigheten kastet stein på ham, trakk ham ned fra prekestolen og klorte ham i ansiktet.

Den andre hendelsen på palmesøndag fant sted i St. Mary Magdalen. Presten der hadde blitt suspendert, men menigheten hadde klart å få tak i en prest som kunne feire nattverden på palmesøndag. Da han gikk ned fra alteret for å dele ut nattverden fikk en mann i menigheten sin tjener til å ta fra ham brødet og kalken. Messeklærne var ikke nødvendigvis det mest sentrale i denne hendelsen; mannen skal ha reagert på at det ble brukt nattverdsoblater og ikke vanlig brød, hvilket av reformerte ble sett på som en katolsk uskikk; uansett viser det klimaet i kirkene i perioden, med kraftige sammenstøt mellom fløyene.

Omtrent på samme tid fant Grindal ut at en teolog ved navn Bartlett som pleide å preke i St. Giles hadde blitt suspendert men fortsatt utførte embetet. Seksti kvinner fra sognet bad Grindal om å la ham fortsette, men biskopen hørte i stedet på seks menn fra sognet. Crowley begynte å preke igjen før året var omme, etter å ha blitt avsatt og satt i husarrest. Det finnes mange slike eksempler på at det ble spilt et katt-og-mus-spill mellom de to partene.

Lord Mayor klagde på Crowley til erkebiskop Parker, hvilket førte til at både Crowley og en Sayer, som var Deputy i kretsen kirken ligger i, ble innkalt til Parker. Crowley sa at han var villig til å gå i fengsel; han ville ikke tillate bruk av cotta, og han ville ikke slutte å preke såfremt han ikke ble avsatt. Parker klargjorde at han såvisst var avsatt, men Crowley forklarte at han kun ville akseptere avsettelse utført av en domstol. Dette var et klart angrep på Parkers autoritet. Crowley ble plasser i husarrest i biskopen av Elys varetekt fra juni til oktober, mens Sayer fikk en bot på hundre pund. Etter at suspensjonstiden var ute holdt Crowley på sine prinsipper, og ble permanent avsatt. Innen 1568–1569 hadde Crowley mistet alle sine embeter og titler i kirken, og vendte tilbake til trykkeribransjen. Parker så at Crowley og andre motstandere hadde så stor støtte at han fryktet for sitt liv, og bad Cecil om å sikre støtte fra regjeringen.

Litterær krigføring

Tittelsiden til Robert Crowleys A Briefe Discourse, 1566.

Mens han var i husarrest publiserte Crowley tre utgaver av A Briefe Discourse Against the Outwarde Apparel of the Popishe Church, hvorav en i Emden. Stow hevder at verket var et samarbeidsprosjekt, hvor mange andre gevantmotstandere gav råd til Crowley under skriveprosessen. Innen mai hadde trykkeren Henry Denham blitt fengslet for å trykke boken, men forfatteren, eller forfatterne, slapp unna straff fordi de hadde nok venner til å kunne skape betydelig uro i riket.

Crowley var i verket svært aggressiv mot bruken av prestegevanter, og la vekt på at Guds hevn ville komme dersom man fortsatte å bruke dem. Han var i sin utlegning av konseptet ubetydelighet klarere enn Hooper hadde vært under Edvard I, og fokuserte på ubetydelig i en kirkelig sammenheng. Hans røde tråd var at gevantene i utgangspunktet var noe ondt. Han gikk med på at de i seg selv kunne være ubetydelige, men ettersom bruken i hans oppfatning var skadelig kunne de ikke være ubetydelig i en kirkelig kontekst. Han hevdet videre at gevantene var en snublestein for de som hadde et overtroisk syn på presteskapet, og en bekreftelse av katolske skikker. Som virkemiddel anbefalte han passiv motstand, og la seg der nærmest Calvin og Bullinger i motsetning til de mer radikale motstandsmetodene til Knox og John Ponet. Han var allikevel radikal nok til at hans motpart reiste bust når han skrev at ingen menneskelig autoritet kan motsi guddommelig forbud mot et misbruk, selv når misbruket stammer fra noe som er ubetydelig. Han presenterte en rekke bibelsteder som argumenter mot bruken av prestegevanter, og siterte andre gevantmotstandere. Mot slutten av verket angrep han sine motstandere som «blodige forfølgere» hvis «formål er å skjende det ærerike Jesu Kristi Evangelium, noe de aldri skal klare å gjøre». I en avsluttende bønn ber han Gud om å fjerne «alt papistisk slam og overtro som nå plager din kirke».

Et svar til Crowley kom samme år, under tittelen A Brief Examination for the Tyme of a Certaine Declaration Lately Put in Print in the name and defence of certaine ministers in London, refusyng to weare the apparell prescribed by the lawes and orders of the Realme. Det ser ut til å ha blitt bestilt og kanskje også skrevet av Parker. Det vises der til at Crowley utfordrer monarkens autoritet, hvilket var ensbetydende med opprør. Verket åpner med at det uttrykkes motvilje mot å svare på tøv, feil, uvitenhet og arroganse, men fortsetter så med å gå gjennom Crowleys argumenter punkt for punkt. Et nytt element i kontroversen kommer inn i verket: Som svar på Crowleys argumentasjon om at gevantene var av det onde, hadde det tidligere bare blitt svart at de var ubetydelig, men nå ble det skrevet at de var av det gode fordi de brakte mer ære til sakramentene. Ellers er ulydighet mot lovlige myndigheter den røde tråden i verket. Verket inneholder også avskrifter av korrespondanse fra kontroversen under Edvard I mellom Bucer og Cranmer og mellom Hooper, a Lasco, Bucer og Vermigli.

Nok en pamflett kom så fra motstanderne. J.W. Martin attribuerer den til Crowley, men dette er spekulativt. Verket het An answere for the Tyme, to the examination put in print, without the author's name, pretending to mayntayne the apparrell prescribed against the declaration of the mynisters of London. Det som er nytt er at gevantene i denne pamfletten blir omtalt som avgudsdyrkelse, med referanse til steder i Det gamle testamente. Tanken om at gevantene kan være ubetydelige i seg selv forsvinner mer eller mindre, bortsett fra at de fortsatt tilskrives en teoretisk ubetydelighet som bare er gyldig dersom man tar bort alle praktiske sider ved bruken.

Bullinger skrev 1. mai 1566 et brev til Humphrey og Sampson om gevanter, som svar på spørsmål de hadde stilt ham. Brevet ble publisert, og regnes som det avgjørende forsvaret for å innrette seg, fordi det passet fullstendig med argumentene til de som hadde vært i eksil, men som hadde innrettet seg for å beholde sine embeter. Bullinger ble rasende over at det hadde blitt publisert og at det fikk slike konsekvenser. Brevet utløste en ny pamflett fra gevantmotstandere, The judgement of the Reverend Father Master Henry Bullinger, Pastor of the church of Zurick, in certeyne matters of religion, beinge in controversy in many countreys, even wher as the Gospel is taught. Denne pamflettet forsøkte å finne støtte for motstanden ved å trekke frem fem punkter som var relatert til kontroversen: 1) tradisjonens korrupte natur og skriftens forrang; 2) presteskapets egalitet; 3) biskopenes ikke-eksklusive rett til å ordinere; 4) verdslige magistraters begrensede myndighet og 5) Kristi stilling som enehersker over kirken.

To andre traktater kom også fra gevantmotstanderne: The mynd and exposition of that excellente learned man Martyn Bucer, upon these wordes of S. Matthew: woo be to the wordle bycause of offences. Matth. xviii og The Fortress of Fathers, ernestlie defending the puritie of Religion and Ceremonies, by the trew exposition of certaine places of Scripture: against such as wold bring an Abuse of Idol stouff, and of thinges indifferent, and do appoinct th' authority of Princes and Prelates larger then the truth is, begge utgitt i 1566. Disse bringer enda et nytt element, idet engelske biskoper blir angrepet med ord man tidligere hadde brukt mot Den katolske kirke. De som hadde innrettet seg ble omtalt som antikrist, og man talte for å splitte seg fra slik ondskap. På et teoretisk plan kan dette sies å være starten på engelsk presbyterianisme.

Fra gevanttilhengernes side kom traktaten Whether it be mortall sinne to transgresse civil lawes, which be the commaundementes of civill Magistrates. Spørsmålet i tittelen, om det er en dødssynd å bryte verdslige lover, besvares med et klart ja i verket. Mest interessant av senere utgivelser er nok Gilbys verk fra 1581, A pleasaunt Dialogue, betweene a Souldior of Barwicke and an English Chaplaine; wherein are largely handled and laide open, such reasons as are brought in for maintenaunce of Popishe Traditions in our English Church, &c. Togither with a letter of the same Author, placed before this booke in way of a Preface. I dialogen beskrives 100 papistiske skikker i Den engelske kirke, og det ramses opp 24 ubibelske embeter som eksisterer i kirken.

Litteratur

Primærkilder

Digitale utgaver av mange av tekstene finnes på Early English Books Online (EEBO).

• John Hooper "Ex libro D. Hoperi, Reg. Consiliarijs ab ipso. exhibiti. 3. octobr. 1550. contra vsum vestium quibis in sacro Ministerio vitur Ecclesia Anglicana. quem librum sic orditur". Text printed in C. Hopf, "Bishop Hooper's 'Notes' to the King's Council", Journal of Theological Studies 44 (January–April, 1943): 194–99.
• Nicholas Ridley "Reply of Bishop Ridley to Bishop Hooper on the Vestment Controversy, 1550", in John Bradford Writings, ed. A. Townsend for the Parker Society (Cambridge, 1848, 1853): 2.373–95.
• John Stow, Historical Memoranda (Camden Society, 1880; rpt. Royal Historical Society, 1965)
• John Strype, Annals of the Reformation

Sekundærkilder

• Horton Davies, Worship of the English Puritans (Westminster and London: Dacre Press, 1948; Soli Deo Gloria Ministries, 1997)
• Horton Davies, Worship and Theology in England, vol. 1, From Cranmer to Hooker, 1534-1603 (Princeton University Press, 1970; Eerdmans, 1996)
• M. M. Knappen, Tudor Puritanism (University of Chicago Press, 1939)
• J. H. Primus The Vestments Controversy (J.H. Kok N. V. Kampen, 1960)
• Bernard Verkamp, The Indifferent Mean: Adiaphorism in the English Reformation to 1554 (Ohio University Press, 1977)
• Ronald J. Vander Molen, "Anglican Against Puritan: Ideological Origins during the Marian Exile," Church History 42.1 (1973): 45-57.
• Brett Usher, "The Deanery of Bocking and the Demise of the Vestiarian Controversy," Journal of Ecclesiastical History 52.3 (2001): 434-55.
• Norman L. Jones, "Elizabeth, Edification, and the Latin Prayer Book of 1560," Church History 53 (1984): 174-86.