Hopp til innhold

George Lansbury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
George Lansbury
Født21. feb. 1859[1][2]Rediger på Wikidata
Halesworth
Død7. mai 1940[1][3][2]Rediger på Wikidata (81 år)
Golders Green[4]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • First Commissioner of Works (1929–1931)
  • Leader of the Labour Party (1932–1935)
  • Medlem av Det kongelige råd
  • member of the 37th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 37. parlament, Bow and Bromley, 1935–1940)
  • member of the 36th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 36. parlament, Bow and Bromley, 1931–1935)
  • medlem av Storbritannias 35. parlament (Storbritannias 35. parlament, Bow and Bromley, 1929–1931)
  • medlem av Storbritannias 34. parlament (Storbritannias 34. parlament, Bow and Bromley, 1924–1929)
  • medlem av Storbritannias 33. parlament (Storbritannias 33. parlament, Bow and Bromley, 1923–1924)
  • medlem av Storbritannias 32. parlament (Storbritannias 32. parlament, Bow and Bromley, 1922–1923)
  • member of the 30th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 30. parlament, Bow and Bromley, 1910–1912)
  • member of London County Council
  • opposisjonsleder (1932–1935) Rediger på Wikidata
FarGeorge Lansbury[5]
MorAnne Ferris[5]
BarnEdgar Lansbury[4]
Daisy Postgate[5]
PartiLabour Party
NasjonalitetStorbritannia
George Lansbury på Commons

George Lansbury (1859–1940) var parlamentsmedlem for det britiske arbeiderpartiet fra 1910 til 1912 og fra 1922 til 1940 og leder av samme parti fra 1932 til 1935. I tillegg til å være sosialist, var han en kristen pasifist og avisredaktør. Han var også leder av War Resisters' International fra 1937 til 1940.

Lansbury var bestefar til skuespiller Angela Lansbury[6] og til skaperen av flere klassiske britiske barne-TV-programmer, Oliver Postgate.

Lansbury døde av kreft i en alder av 81 år på Manor House Hospital i London.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Lansbury var sønn av en jernbanearbeider og vokste opp i en arbeiderfamilie. I 1868 flyttet familien til East End i London, der Lansbury begynte å jobbe i 1870 og fortsatte på skole til 1874. Han tok diverse småjobber, blant annet som skriver, kolonialhandler og i et kaffehus. Han forsøkte også en periode å etablere seg som selvstendig næringsdrivende for Great-Eastern-Railway.[7]

I løpet av denne tiden giftet Lansbury seg og fikk tre barn. I 1884 utvandret han med familien til Australia i håp om bedre muligheter, men etter en vanskelig tid der vendte familien tilbake til Storbritannia i 1885.[7]

Politisk virke

[rediger | rediger kilde]

George Lansbury ble en ledende forkjemper for sosial rettferdighet og forbedrede leve- og arbeidsvilkår for arbeiderklassen, særlig i Londons East End. I 1892 ble han medlem av Social Democratic Federation, men forlot gruppen for å slutte seg til Independent Labour Party, en fraksjon av Labourpartiet. Han ble valgt som parlamentsmedlem for bydelen Bow and Bromley i 1910, men trakk seg etter to år for å støtte kampen for kvinnelig stemmerett ved å stille til suppleringsvalg. Han tapte valget og fikk ikke sete i Underhuset igjen før ti år senere. I sin innsats for kvinnelig stemmerett ble han tiltalt for oppvigleri og sonet en fengselsstraff i Pentonville. Som parlamentsmedlem forsvarte han også utgivelsen av et flyveblad som oppfordret soldater til å nekte å skyte på streikende arbeidere.[8]

I 1912 bidro Lansbury til å grunnlegge Daily Herald, som ble kjent som en sosialistisk avis. Rett før utbruddet av første verdenskrig ble han avisens redaktør, og han brukte spaltene til å kritisere krigen. Da krigshandlingene brøt ut, trykte avisen overskriften «War Is Hell». I 1922 ble Daily Herald offisielt Labour-partiets avis.

Som borgermester i Poplar, en av Londons fattigste bydeler, ledet Lansbury et skatteopprør kjent som «Poplar Rates Rebellion» i 1921. Dette opprøret var rettet mot regjeringen, domstolene og til og med Labours partiledelse. Kommunefullmektige i Poplar sendte ikke alle innsamlede skattemidler til London, men fordelte en del av midlene til de fattige i området.[trenger referanse] Som følge av dette ble tretti kommunefullmektige, inkludert Lansbury, dømt til seks ukers fengsel.[7]

I 1922 ble Lansbury gjenvalgt til parlamentet, og i 1929 ble han utnevnt til First Commissioner of Works (leder for bygningskommisjonen) i Ramsay MacDonalds Labour-regjering. Da regjeringen falt i 1931, dannet MacDonald en «nasjonal regjering» i koalisjon med de konservative og de liberale.

Valget i 1931 ble katastrofalt for Labour, og mange sentrale medlemmer, inkludert partileder Arthur Henderson, mistet sine plasser. Lansbury var blant de få som beholdt sine seter og ble valgt som ordførende for Labours parlamentsgruppe samme år. Da Henderson trakk seg som partileder året etter, overtok Lansbury rollen.

Som overbevist pasifist kom Lansbury etter hvert i stadig større konflikt med Labours offisielle utenrikspolitikk. Flere ganger tilbød han seg å trekke seg fra sin lederrolle, men kolleger i parlamentet overtalte ham til å bli, delvis fordi partiet manglet en åpenbar etterfølger. Mot slutten av 1935 ble denne uenigheten imidlertid både tydeligere og mer offentlig. Mange i Labour, særlig fagforeningsfløyen ledet av Ernest Bevin, støttet sanksjoner mot Italia på grunn av deres aggresjon mot Abessinia. Lansbury var sterkt imot disse sanksjonene. I ukene før Labours partikongress svekket situasjonen Lansburys posisjon ytterligere, da både Arthur Ponsonby, Labours leder i Overhuset, og Stafford Cripps, som ble ansett som Lansburys politiske arvtaker, trakk seg fra sine poster. Begge delte Lansburys syn mot sanksjoner og følte at de ikke kunne fortsette i ledelsen uten å støtte partiets standpunkt i det store politiske spørsmålet som preget tiden.[7]

I lys av den økende konflikten i Labour-partiet undret mange seg over hvordan Lansbury skulle kunne fortsette som leder. Til tross for hans uenighet med partiets utenrikspolitiske linje, nøt han stor personlig popularitet blant medlemmene. På partikongressen viste delegatene åpen støtte for Lansbury, men under en utenrikspolitisk debatt rettet Ernest Bevin et kraftig angrep mot ham. Lansbury tapte klart i den påfølgende avstemningen og bestemte seg for å trekke seg som partileder.[7]

Etter kongressen møttes Labours parlamentsmedlemmer for å diskutere hans avgang. Flere uttrykte tvil om å godkjenne den – dels på grunn av fortsatt støtte til Lansbury, men også av frykt for at Arthur Greenwood, som mange så på som sterkt tilknyttet fagforeningsfløyen rundt Bevin, ville bli valgt som hans etterfølger. Ved en avstemning stemte 7 medlemmer for og 38 mot å godkjenne Lansburys avgang, men Lansbury insisterte på å gå. Da partiet skulle velge en ny leder, som i første omgang skulle være midlertidig, valgte de enstemmig Clement Attlee, Lansburys stedfortreder, i stedet for Greenwood.[7]

George Lansbury ledet fredsbevegelsene No More War Movement og War Resisters International og brukte store deler av sine siste år på å forsøke å forhindre en ny verdenskrig. Han reiste rundt i Europa og møtte mange av tidens ledere, inkludert Adolf Hitler og Benito Mussolini, i tillegg til USAs president Franklin D. Roosevelt, i håp om å fremme fred og forståelse mellom nasjoner.

Verker i utvalg

[rediger | rediger kilde]
  • An Admirer of Lenin. Boswell Printing & Publishing Co., London 1929.
  • London for Labour. Publication Department, London 1909.
  • Looking Backwards and Forwards. Blackie & Son, London und Glasgow 1935.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-Lansbury, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6709sv4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12225418k[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 34407[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Biography Angela Brigid Lansbury» (på engelsk). angelalansbury.net. Besøkt 31.10.2024. 
  7. ^ a b c d e f (på engelsk). Spartacus Educational https://spartacus-educational.com/PRlansbury.htm. Besøkt 31. oktober 2024. 
  8. ^ . The Men Who Said No Project https://www.menwhosaidno.org/people/N_lansbury.html. Besøkt 31. oktober 2024. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bob Holman: Good old George, the Life of George Lansbury. Lion Publishing, Oxford 1990, ISBN 0745915744.
  • Raymond William Postgate: The Life of George Lansbury. Longmans, Green & Co., London,1951.
  • Jonathan Schneer: George Lansbury. Manchester University Press, Manchester 1990, ISBN 0719021707.
  • John Shepherd: George Lansbury, at the Heart of Old Labour. Oxford University Press, Oxford 2002, ISBN 0198201648.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Forgjenger  Leder for det britiske arbeiderpartiet
1932–1935 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=George_Lansbury&oldid=24811343»