Hopp til innhold

Geitrams

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geitrams
Geitramsen er bestanddannende
Nomenklatur
Chamaenerion angustifolium
(L.) Scop.
Synonymi
Epilobium angustifolium L.
Chamerion angustifolium
(L.) Holub
Populærnavn
geitrams
rallarrose
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjondekkfrøete planter
Klassetofrøbladete planter
Ordenmyrteordenen
Familiemjølkefamilien
Slektgeitramsslekta
Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: tempererte og subarktiske områder

Geitrams (Chamaenerion angustifolium) er en flerårig urt i mjølkefamilien.[1] Den kan bli inntil 2,5 meter høy og har spredtstilte lansettformede blad og lange avsmalnede klaser med rosa–purpurrøde blomster i toppen.[1]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

De rosa-purpurrøde blomstene er omkring 20–30 mm i diameter og litt uregelmessige i formen. De består av fire kronblad, og har fire begerblad. Hver blomst har åtte pollenbærere[1] og en lang griffel med fire arrfliker. Hvite blomster forekommer også ganske hyppig.[trenger referanse] Blomsten er hannlig først, og de enkelte pollenbærerne modnes etter tur. De nederste blomstene åpner først, og dette gir en blomsterstand der de nederste blomstene er i hunnlig fase og de øvre blomstene i hannlig fase. Fordi de pollinerende humlene som regel starter nederst i blomsterstanden, vil denne arkitekturen trolig bidra til å fremme krysspollinering (se Darwins pollineringssyndrom). Frukten, en tynn kapsel som deler seg på langs inneholder hundrevis av hvite dunbårne frø som spres med vinden.[1] De lange smale bladene har en nerve på begge sider som følger langsmed kanten.[1]

Økologi

[rediger | rediger kilde]

Geitrams vokser gjerne på steder med rikelig tilgang på nitrogen, så som utedoer, fjøs, veikanter og elvebredder. Den vokser ellers på mange slags jord, fra leire til sand. Geitrams er en pionerplante. Det vil si at den er blant de første artene som dukker opp på et nylig forstyrret område. Det gjør den utbredt på rasmark, brannflekker, hogstfelter og gamle tufter.[1] Dette kan forklare noen av plantens dialekt- og folkelige navn. På amerikansk engelsk kalles den for eksempel «fireweed»,[2] og i Storbritannia har den fått kallenavnet «bombweed». Det sistnevnte har forbindelse med at den raskt dominerte bombekratere under den andre verdenskrig.[3] På norsk har den også blitt kalt ved navnet «eldmerkje»,[4] noe som kan minne om de engelske navnene.

Mange sommerfugler har larver som lever på geitrams, blant annet rødfrynset bjørnespinner, gråbrun tigerspinner, rustvingespinner, nattlysmøll, geitramsdråpemåler, engdvergmåler, grumset dvergmåler, knoppmåler, geitramsmåler, blågrått kveldfly, grått pyramidefly, fiolett vårfly, mørkt skogfly, nettfly, buemerket seljefly, vandrefly, flikfly, mørkt klippefly, c-tegnet bakkefly, ringkvistfly, dråpemøll, Amphion floridensis, stor snabelsvermer, liten snabelsvermer, mauresvermer, Hyles lineata og Proserpinus proserpina.[5]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Geitrams er utbredt over hele Norge nord til Finnmark, unntatt Svalbard.[1] Den finnes i hele nord- og nordvest-Europa, deriblant en del steder langs kysten på Island.[6]

Underarter

[rediger | rediger kilde]

I Nord-Amerika skilles mellom to underarter av geitrams:

  • C. a. angustifolium – diploid, nakne stilker og blad, mindre blomster. Dette er den underarten som forekommer i Europa.
  • C. a. circumvagum – tetraploid, finhårete stilker og blad, større blomster. Der begge underartene forekommer, som i Nord-Amerika, er angustifolium å finne i de kaldere delene av utbredelsesområdet.

Bruk og tradisjon

[rediger | rediger kilde]

Geitrams og noen andre planter i melkeslekta er de første artene som etablerte seg i Norge etter den siste istiden.[7] Ved Elgtjernet i Siljan i det østre Telemark er det funnet pollen av disse plantene som vitner om at de var veldig vanlige på den tiden. Dateringer med 14C-metoden plasserer dem mellom 11 500 og 10 750 år tilbake i tiden.[7]

Siden planten vokser seg nokså stor og kraftig har den vært mye sanket som fôr til husdyr. Noen dialektnavn vitner om dette, slik som «svinmjølke» og «gjeitskur».[8]

På russisk heter geitrams ivansjaj og ble i nødsår brukt til å koke suppe på. Den norske Gulag-fangen Osvald Harjo fortalte at fangene fikk servert geitrams-suppe helt frem til 1948. På grunn av jerninnholdet i planten ble skjeen, tenner og tunge helt svarte. Han kunne dessuten fortelle at selv Stalin var avbildet i Pravda mens han spiste geitrams-suppe.[9] Fortsatt produseres og selges det tørkede og fermenterte geitrams-blader til bruk i infusjon.[10] I Russisk Karelen ble slik «te» solgt under navn av kinesisk grønn te.[11]

I folkemedisinen har bladene blitt brukt som middel mot gikt og ryggsmerter, og andre middel utvunnet av planten har blitt brukt for å behandle sår.[8] Ifølge Jens Holmboe var den blant de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid. Både røtter og plantedeler over jorden kunne bli brukt for å lage mel.[12] Planten har også blitt sanket for å benyttes i mat. Urfolk i Nord-Amerika og Canada har for eksempel brukt de nye skuddene på våren, eller margen i stenglene.[2] Det er heller ikke uvanlig å lese om geitramssaft lagd av plantens blomster. Den får en intens rødfarge. For å utnytte plantens næringsverdi er det noen som foreslår å spise unge skudd, rotstokker eller blader.[13][14] Smaken kan være nokså besk, men yngre eksemplarer, sideløperne på rotstokken og margen av stengler er mildere på smak.

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Tvekjønnede blomster.
    Tvekjønnede blomster.
  • Frøene spres med vinden.
    Frøene spres med vinden.
  • Infusjon av blomstene
    Infusjon av blomstene
  • Typisk voksested
    Typisk voksested
  • Blomsterstand og blader
    Blomsterstand og blader
  • Blomstene er førsthannlig
    Blomstene er førsthannlig

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g Grey-Wilson, Christopher (1992). Teknologisk forlags store illustrerte flora. Teknologisk forl. s. 262. ISBN 8251203554. 
  2. ^ a b «Natural Resources Conservation Service Plant Guide» (PDF). Arkivert fra originalenÅpent tilgjengelig (PDF) 22. juli 2021. Besøkt 22. juli 2021. 
  3. ^ Grey-Wilson, Christopher (2000). How to identify wild flowers (på engelsk). s. 40. 
  4. ^ Aasen, Ivar (1860). Norske Plantenavne. [s.n.] s. 12. 
  5. ^ G.S. Robinson m.fl. (2010). «HOSTS - a Database of the World's Lepidopteran Hostplants». Natural History Museum. Besøkt 16. august 2023. 
  6. ^ Lid, J. og D.T. Lid, 2005. Norsk flora, redigert av Reidar Elven, Samlaget, Oslo.
  7. ^ a b Helge I. Høeg, Kari E. Henningsmoen og Rolf Sørensen (2019). «Utvikling av sen-glasial og holocen vegetasjon på Sørøstlandet, presentert i et 14C-datert standard pollendiagram» (PDF). Blyttia. 77 (2): 107. ISSN 0006-5269. Besøkt 16. august 2023. 
  8. ^ a b Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 279–281. ISBN 8200089304. 
  9. ^ Harjo, Osvald (1987). Moskva kjenner ingen tårer. Tiden. s. 80. ISBN 8210030477. 
  10. ^ «Russian Ivan-tea». Arkivert fra originalen 18. juli 2021. Besøkt 18. juli 2021. 
  11. ^ Tradisjonsplanter i Salten. Saltdal: Salten friluftsråd. 1997. s. 11. 
  12. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 19. 
  13. ^ Overleve på naturens vilkår. Oslo: Teknologisk forlag. 1987. s. 84. ISBN 8251202892. 
  14. ^ Angier, Bradford. Field guide to edible wild plants. s. 80. ISBN 0811706168. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Geitrams&oldid=23765626»