Gary Moore

Gary Moore
Født	Robert William Gary Moore; 4. apr. 1952; Belfast
Død	6. feb. 2011 (58 år); Estepona
Beskjeftigelse	Gitarist, låtskriver, plateprodusent, sanger, plateartist
Utdannet ved	Ashfield Boys' High School
Nasjonalitet	Storbritannia
Gravlagt	St Margaret's Church
Medlem av	Thin Lizzy; Skid Row (1968–1971); Colosseum II (1975–1978)
	Musikalsk karriere
Sjanger	Rock, bluesrock, hardrock, tradisjonell metal, jazz-fusion, blues
Instrument	Gitar, Gibson Flying V, Fender Stratocaster, Jackson Soloist, vokal
Stemmetype	Baryton
Aktive år	1969–2011
Plateselskap	Virgin Records
Nettsted	https://gary-moore.com
IMDb	IMDb
	Tidligere band
	Thin Lizzy, Skid Row
	Notable instrument(er)
	Gary Moore Signature Les Paul
	Gary Moore på Commons

Robert William Gary Moore (født 4. april 1952 i Belfast i Nord-Irland, død 6. februar 2011^[11] på Kempinski Hotel, Estepona i Spania)^[12] var en nordirsk gitarist, sanger og låtskriver. Han startet karrieren i grupper som Skid Row og Thin Lizzy før han etablerte en solid solokarriere.^[12] Han ga ut 20 soloalbum. Moore er blant annet kjent for sin melankolske blues. På 1980-tallet la han seg nærmere hardrock i stil. Han hadde et bredt repertoar og samarbeidet blant andre med BB King og Bob Dylan.^[11] Nettmagasinet Louder har Moore på 15. plass over tidenes beste gitarister.^[13]

Røff oppvekst, røft uttrykk

Han vokste opp i Belfast hvor det var et beinhardt ungdomsmiljø.^{[trenger referanse]} Moore fikk tidlig merke dette da han i ungdomsårene selv ble kuttet opp i ansiktet av en knust flaske i et gateslagsmål.^{[trenger referanse]} Den talentfulle, unge gitaristen vokste opp i et land preget av borgerkrig, hvor soldater patruljere gatelangs og terrorhandlinger ble utført daglig. Han kanaliserte sin frustrasjon igjennom musikken, hvorpå han etter hvert skulle bli en av hardrockens mest kraftfulle bidragsytere på gitar.^{[trenger referanse]} Det sies at hans første gitar hadde abnormt tykke strenger.^{[trenger referanse]}

Unggutten lyttet likevel til blues, hvor bending av strenger var en del av stilarten. Moore var uvitende om at han hadde alt for tykke strenger på sin gitar, men strevde likevel med dette til han maktet å spille blues med dette umulige redskapet.^{[trenger referanse]} Da kameratene kom over for å prøve gitaren hans, klarte de knapt å trykke ned strengene, mens Moore på deres gitarer derimot kunne «bende» strengene dobbelt så langt som normalt! Dette skulle bli en del av hans fremtidige uttrykk og varemerke.^{[trenger referanse]}

Moore gikk på skole sammen med Phil Lynott og trommeslager Brian Downey.^[11]

Med utgangspunkt i blues

Hans første inspirasjonskilder var bl.a. Elvis Presley og The Beatles. Fra midten av 1960-tallet fikk han oppleve konserter med Eric Clapton (John Mayall's Bluesbreakers / Cream), Jimi Hendrix og særlig Fleetwood Macs Peter Green, noe som ledet ham i retning av blues. Moore kjøpte Greens brukte Les Paul-gitar som ble hans hovedinstrument i mange år.^[12] Peter Green oppdaget det unge talentet. Etter hvert skulle han også la seg inspirere av Jeff Beck og landsmannen Rory Gallagher.^{[trenger referanse]}

Phil Lynott, Skid Row og Thin Lizzy

Moore flyttet til Dublin i 1970 og startet det Cream-inspirerte bandet Skid Row, hvorpå han traff en annen talentfull, ung musiker ved navn Phil Lynott. Lynott fungerte en periode som bandets vokalist og bassist. Skid Row sikret seg platekontrakt med CBS i 1970, da var Lynott allerede godt i gang med å danne sitt eget band Thin Lizzy (etablert 1969). Kameratene flyttet etter hvert til London. Skid Row ga totalt ut tre LP-er og deltok blant annet som supportband for the Allman Brothers på deres USA-turné. Han forlot etter hvert gruppa for å satse på en solokarriere, men ble raskt rekruttert til Thin Lizzy i 1974 som ny gitarist etter Eric Bell. Han ble den første gangen værende 3 måneder i Thin Lizzy og bidro med en klassisk gitarsolo på balladen «Still in Love With You» på albumet Night Life. Moore medvirket med sitt gitarspill til å gi bandet en hardere og mer energisk stil. Moore medvirket på turne i USA i 1977 (som erstatning for Brian Robertson) og deretter på albumet Black Rose i 1979 (bandets største suksess). Relasjonen mellom Moore og Lynott var legendarisk ustabil. Lynott medvirket i 1979 til Moores bestselgende single «Parisienne Walkways». Moore sluttet i Thin Lizzy etter en turn i USA i 1979.^[11]^[12] Moore ble ikke fast medlem av Thin Lizzy lenge, men vendte stadig tilbake for å hjelpe gruppa, som hadde stort forbruk av gitarister. Moore var på denne måten sentral i Thin Lizzy gjennom hele 1970-tallet, men grunnet sterk personlighet og trang til å følge egne idéer, valgte han til slutt å fremstå som soloartisten Gary Moore. Noe av hans beste arbeid med Thin Lizzy er fint dokumentert på plata Black Rose: A Rock Legend fra 1979, hvor Gary Moores særpreg er tydelig mht både gitarspill og som låtskriver.^{[trenger referanse]}

Viktig gitarist

Gary Moore blir regnet som en av rockens mest innflytelsesrike gitarister gjennom tidene.^{[trenger referanse]} Han var en av de første gitarister innen rock som innførte både klassiske – og jazzrelaterte elementer til stilarten. Med sin teknisk-aggressive og emosjonelt-ekspressive gitarstil, har han vært inspirator for flere generasjoner av gitarister som har kommet etter ham, bl.a. Vivian Campbell (Dio,Def Leppard), John Sykes (Blue Murder,Thin Lizzy), Doug Aldrich (Whitesnake) og John Norum (Europe).^{[trenger referanse]} En av Moores nærmeste samarbeidspartnere har vært Thin Lizzy-frontmann, Phil Lynott (1949–1986). Disse to skrev bl.a «Parisienne Walkways» og «Out in the Fields» sammen, og Lynott bidro med både sang og bass på begge originalinnspillingene.^[12] Moore dediserte albumet Wild Frontier (1987) til Lynott.

Bredt spekter

Tidlig i sin profesjonelle karriere spilte Moore en unik hybrid av jazz-folk-country-rock med Skid Row og deretter jazz-rock fusjon med Colosseum II i samme stil som Jeff Beck, men etterhvert skiftet han genre til hardrock. Moores musikk på 1980-tallet kan betegnes som hardrock, med hits som balladen «Empty Rooms» og den keltisk inspirerte «Over the Hills and Far Away». Fra 1990 gikk han tilbake til sine bluesrøtter og hadde stor suksess med blant annet Still Got the Blues med bidrag fra George Harrison, Albert Collins og Albert King.^[12]. Utover 2000-tallet blandet Moore også sammen alle uttrykkene fra sin karriere.

Diskografi

Soloalbum

1973 Grinding Stone
1979 Back on the Streets
1979 G-Force
1981 Live at the Marquee
1982 Corridors of Power
1983 Victims of the Future
1984 Dirty Fingers
1984 We Want Moore
1985 Run for Cover
1987 Wild Frontier
1989 After the War
1990 Still Got the Blues
1992 After Hours
1993 Blues Alive
1994 Ballads & Blues 1982-1994
1995 Blues for Greeny
1997 Dark Days in Paradise
1998 Out in the Fields – The Very Best of Part 1
1999 Blood of Emeralds – The Very Best of Part 2
1999 A Different Beat
2001 Back to the Blues
2002 Best of the Blues
2002 Have Some Moore: The Best Of
2003 Live at Monsters of Rock
2004 Power of the Blues
2006 Old New Ballads Blues
2006 The Platinum Collection
2007 Close as you get
2008 Bad For You Baby
2021 How Blue Can You Get

Livealbum

1983 Rockin' Every Night – Live in Japan
1983 Live at the Marquee
1984 We Want Moore!
1993 Blues Alive
2003 Live at Monsters of Rock
2010 Live at Montreux 2010
2012 Blues for Jimi
2014 Live at Bush Hall 2007
2020 Live from London

The Gary Moore Band

1973 Grinding Stone

Thin Lizzy

1974 Night Life
1976 Remembering – Part 1
1979 Black Rose: A Rock Legend
1979 The Continuing Saga of the Ageing Orphans
1981 The Adventures of Thin Lizzy
1983 Life
1991 Dedication: The Very Best of Thin Lizzy

Colosseum II

1976 Strange New Flesh
1977 Electric Savage
1977 War Dance

G-Force

1980 G-Force

BBM

1994 Around The Next Dream

Scars

2002 Scars

Referanser

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 009879^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola2002149855, besøkt 23. november 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Encyclopaedia Metallum, Encyclopaedia Metallum artist-ID 11029, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Find a Grave, Find a Grave-ID 65319781, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119065517, besøkt 13. august 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ fr.findagrave.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182
^ ^a ^b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 733, Wikidata Q99181182
^ ^a ^b ^c ^d «Gary Moore: the guitarist as gunslinger». the Guardian (på engelsk). 7. februar 2011. Besøkt 1. november 2022.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Prato, Greg; Prato, Greg (7. februar 2011). «Thin Lizzy Guitarist Gary Moore Dead at 58». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 1. november 2022.
^ published, Louder (29. september 2018). «The 50 Best Guitarists Of All Time». loudersound (på engelsk). Besøkt 1. november 2022.

Eksterne lenker

(en) Offisielt nettsted
(en) Gary Moore – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gary Moore på Internet Movie Database
(en) Gary Moore hos The Movie Database
(en) Gary Moore på Apple Music
(en) Gary Moore på Discogs
(en) Gary Moore på MusicBrainz
(en) Gary Moore på Encyclopaedia Metallum
(en) Gary Moore på Spotify
(en) Gary Moore på Songkick
(en) Gary Moore på Last.fm
(en) Gary Moore på Genius — sangtekster
(en) Gary Moore på AllMusic
Gary Moore på Facebook
Gary Moore på X (tidligere Twitter)

[hash-e3f7e60fd57a19a620f403bcf0bc3c7519ed92fc-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-5a8c522f8bfc51a32d32dd8db01fe0cd4fe224a3-2] Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 009879^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b60eb1eae7c384574fb90e558f22e0ff85ba67e9-3] Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola2002149855, besøkt 23. november 2019^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b4309e4c4fe462802ccd21efc77be01f1795f054-4] Encyclopaedia Metallum, Encyclopaedia Metallum artist-ID 11029, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-332d162d365fc309135025684aa893bfe39caf21-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-3621738ed22fbedf293711eed171cc39982ac6f5-6] Find a Grave, Find a Grave-ID 65319781, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-4d8f8acf3e510cea382654a77bb2a9ed581a8048-7] Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119065517, besøkt 13. august 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-e8453bf455c2d4b092d83830f12d40bdeb17d282-8] r.findagrave.com^{[Hentet fra Wikidata]}

[wikidata-184e980a42e33d31fefe03bbddba875fe2858eab-v2-9] Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182

[wikidata-0cb22dcf5b6972cc08bb06781e59e2c56097a909-v2-10] Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 733, Wikidata Q99181182

[:0-11] «Gary Moore: the guitarist as gunslinger». the Guardian (på engelsk). 7. februar 2011. Besøkt 1. november 2022.

[:1-12] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Prato, Greg; Prato, Greg (7. februar 2011). «Thin Lizzy Guitarist Gary Moore Dead at 58». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 1. november 2022.

[13] ublished, Louder (29. september 2018). «The 50 Best Guitarists Of All Time». loudersound (på engelsk). Besøkt 1. november 2022.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]