Günter Guillaume
| Günter Guillaume | |||
|---|---|---|---|
 Günter Guillaume (t.h.) sammen med Willy Brandt | |||
| Født | 1. feb. 1927[1] Berlin | ||
| Død | 10. apr. 1995[1] (68 år) Petershagen/Eggersdorf | ||
| Beskjeftigelse | Etterretningsoffiser, Flakhelfer | ||
| Ektefelle | Christel Guillaume (1951–1981) (bryllupssted: Leisnig, avslutningsårsak: skilsmisse) Elke Bröhl (1986–1995) (avslutningsårsak: ektefelles død) | ||
| Barn | Pierre Boom | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1944–1945) Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (1952–) Sozialdemokratische Partei Deutschlands (1957–) | ||
| Nasjonalitet | Tyskland Øst-Tyskland | ||
| Gravlagt | Parkfriedhof Marzahn | ||
| Utmerkelser | Karl Marx-ordenen (1981) Æresdoktor | ||
Günter Guillaume (født 1. februar 1927 i Berlin, død 10. april 1995 i Eggersdorf som Günter Bröhl) var en partifunksjonær i SPD, som samtidig var spion for DDR. Han ble sendt av Stasi til Vest-Tyskland i 1950-årene for å infiltrere det politiske systemet der. Han steg i gradene innen det sosialdemokratiske partiet og ble en av Willy Brandts nærmeste rådgivere. I 1974 ble hans spionasjevirksomhet avdekket av vesttysk etterretning. Den såkalte Guillaume-skandalen førte til at Brandt måtte gå av som kansler. Guillaume ble dømt til 13 års fengsel for landsforræderi og spionasje, og hans kone fikk åtte års fengsel. Etter 7 års soning ble han utvekslet i 1981 i bytte mot vestlige agenter fanget i DDR.
Liv
[rediger | rediger kilde]Guillaume meldte seg inn i NSDAP i 1944 og tjenestegjorde innen luftforsvaret av Berlin (Luftwaffenhelfer) i slutten av krigen.
I 1950 ble Guillaume redaktør for forlaget Volk und Welt i Øst-Berlin. I tiden mellom 1950 og 1956 lot han seg verve av Hauptverwaltung Aufklärung og ble utdannet for sin fremtidige konspirative oppgave i Vest-Tyskland. I 1951 giftet han seg med sekretæren Christel Boom, som også var vervet av Stasi. Ekteparet fikk en sønn, Pierre Guillaume (senere Pierre Boom). Günter Guillaume ble medlem av SED i 1952. I 1956 flyttet han på oppdrag fra Stasi til Frankfurt am Main i Vest-Tyskland, og drev kaféen Boom am Dom.
Han ble medlem av SPD i 1957. Christel Guillaume ble sekretær i SPDs partikontor i Syd-Hessen. Siden 1964 var Guillaume hovedsakelig virksom som partifunksjonær, først som forretningsfører for SPD-laget i Frankfurt og fra 1968 for SPDs fraksjon i bystyret i Frankfurt. Samme år ble han innvalgt i bystyret. I 1969 ledet han valgkampen for den føderale transportministeren Georg Leber i hans valgkrets i Frankfurt, og viste her sitt omfattende organisasjonstalent, som innbragte ministeren et svært høyt antall førstestemmer. Takket være ministeren ble Guillaume etter valget utnevnt til sekretær i avdelingen for næringsliv-, finans- og sosialpolitikk ved kanslerkontoret, og fikk der sine overordnedes tillit. I 1972 ble han takket være sin store arbeidsinnsats og sitt organisasjonstalent forfremmet til personlig sekretær for forbundskansler Willy Brandt. Her fikk han tilgang til hemmelige dokumenter og samtaler i kanslerens engere krets.
Selv om vesttysk etterretningstjeneste allerede fra midten av 1973 hadde indisier for ekteparet Guillaumes agentvirksomhet, gikk det nesten et år før de ble arrestert. Den 24. april 1974 ble Guillames leilighet i Bonn stormet og ekteparet arrestert. Han tilstod å være DDR-agent og offiser i DDRs «nasjonale folkearmé». Arrestasjonen førte til Guillaume-affæren, den største politiske skandale i tysk etterkrigshistorie, som førte til at Willy Brandt den 7. mai samme år måtte gå av som kansler. 6. juni besluttet det tyske parlamentet å nedsette et parlamentarisk undersøkelsesutvalg, som avdekket store mangler i sikkerhetstjenestens overvåkningsvirksomhet.
I desember 1975 ble Günter Guillaume dømt for landsforræderi til en fengselsstraff på 13 år. Hans kone fikk 8 år. I 1981 ble ekteparet utvekslet i bytte mot vestlige agenter fra DDR. I DDR ble han æret som fredsbudbringer, og utnevnt til general. Kort etter ankomsten til DDR lot ekteparet Guillaume seg skille den 16. desember 1981. I 1986 giftet Guillaume seg med den omkring 15 år yngre sykesøsteren Elke Bröhl, hvis etternavn han brukte i sine siste leveår. I 1986 og 1988 offentliggjorde han sine memoarer, Die Aussage. 10. april 1995 døde han av kreft i Berlin under navnet Günter Bröhl.
Hans tidligere kone Christel Boom døde 20. mars 2004 av en hjertelidelse. Deres felles sønn Pierre Guillaume reiste etter at foreldrene kom i fengsel 18 år gammel i 1975 til DDR, hvor han utdannet seg til fotojournalist. I 1987 fikk han tillatelse til å reise tilbake til Vest-Tyskland, og tok morens pikenavn, Boom. I 2004 offentliggjorde han sine erindringer under tittelen Der fremde Vater.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Klaus Eichner/Gotthold Schramm (Hrsg.): Kundschafter im Westen. Spitzenquellen der DDR-Aufklärung erinnern sich Arkivert 2. november 2005 hos Wayback Machine.. Edition ost, Berlin 2003 ISBN 3-360-01049-3 – der Link führt zu einer "Initiativgruppe 'Kundschafter des Friedens' fordern Recht – IKF e.V.".
- Günter Guillaume: Die Aussage – Protokolliert. Universitas, Tübingen 1990, ISBN 3-8004-1229-2
- Hermann Schreiber: Kanzlersturz – Warum Willy Brandt zurücktrat. Econ, München, ISBN 3-430-18054-6
- Pierre Boom, Gerhard Haase-Hindenberg: Der fremde Vater. Aufbau, Berlin, ISBN 3-7466-2146-1
Filmer
[rediger | rediger kilde]- Doris Metz: Schattenväter
Teaterstykke
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id guillaume-gunter, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (de) Verk av og om Günter Guillaume i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket