Gösta Andersson (partisan)
| Gösta Andersson | |||
|---|---|---|---|
| Født | 2. juni 1911 Göteborg | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
Gösta «Göken» Sigfrid Andersson (født 2. juni 1911 i Göteborg) var en svensk frivillig i krigen mot Franco-regimet i Spania i 1937-1938. Senere var Andersson aktiv i illegalt, antifascistisk arbeid i Sverige og Norden under den andre verdenskrigen.
Anderssons vokste opp i Göteborg-bydelen Masthugget, i fattige kår. Som unge ringte han på dører og tagg for å skaffe seg mat. Faren hadde jobb som dreier på Götaverken.
Etter hvert kom Andersson seg til sjøs. Der opplevde han nøden blant mange i landene rundt Middelhavet og elendigheten bortenfor Suez. Han sluttet seg til Röda Fackliga Oppositionen innen det Svenska Sjöfolksförbundet og ble medlem av Kommunistiska Sjömannsklubben.[1]
Partisan i Spania
[rediger | rediger kilde]Andersson mønstret av i Göteborg i 1936, og i januar året etter reiste han til Spania og sluttet seg til De internasjonale brigadene for å kjempe mot Franco. På reisen ned til Pyreneene fikk han også sitt oppnavn; «Gjøken». Angivelig på grunn av sitt sprudlende humør. Blant de Spania-frivillige brukte man aldri noe annet navn.
Han ble lettere såret i kampene, og måtte tilbringe en tid på spanske sykehus. Da han vendte tilbake til fronten fikk han oppgaven som partisan. I mindre grupper tok de seg inn bak fascistenes linjer, sprengte jernbaner og veier og drev sabotasje.
Da de internasjonale brigadene ble trukket ut og oppløst, vendte han i november 1938 tilbake til Sverige og Stockholm.[2]
Illegal i Norden
[rediger | rediger kilde]Han måtte se sine kampfeller slått i Spania, men tilbake i Sverige var han bestemt på å fortsette striden mot fascismen. Han sluttet seg til det illegale, antifascistiske arbeidet som foregikk i tilknytning til den hemmelige Wollweber-gruppen. Der gikk han under dekknavnet «Erik».[3] Under opptakten til krigen drev organisajonen sabotasje mot tyske skip. De utførte også aksjoner bak de finske linjene i Finland. I de fleste land ble organisasjonen revet opp i 1940, men i Norge fortsatte virksomheten gjennom motstandsarbeidet til den såkalte Osvald-gruppen.
Mot slutten av 1939 og i januar 1940 fikk Andersson intensiv opplæring av Wollweber-gruppens Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble drillet i sprengningsteknikk, bruk av chiffer og skigåing. Da Hjelmen ble arrestert av svensk politi i februar 1940 fikk Andersson beskjed om å fortsette hans virksomhet.[4] Andersson var i Oslo 9. april, da tyskerne inntok byen, men klarte å ta seg tilbake til Sverige.
Svensk opprulling
[rediger | rediger kilde]I Sverige rullet svensk politi etter hvert opp virksomheten, og pågrep flere Wollweber-folk. Arrestasjonene ledet til et intrikat spill, der både stormaktsinteresser og enkeltpersoners skjebne sto på spill. For de arresterte kunne rettssakene bety liv eller død; alternativene var frikjenning, fengsling i Sverige eller utlevering til tyske Gestapo. Skjebnen til to av de mest sentrale illustrerer det som skjedde: Wollweber selv ble arrestert i Sverige. Han ble sittende i svensk fengsel helt til tyskerne begynte å tape krigen. Da ble han utlevert til Sovjet. Han ble senere minister i DDR. Hjelmen satt ikke så lenge i svensk arrest. Han ble utlevert til Gestapo i Norge, sendt til Tyskland, torturert og halshugget i Brandenburg i 1944.
Andersson ble arrestert på sitt hjemsted sommeren 1941. Svensk politi fant fram til ham ved hjelp av arkivmateriale fra borgerkrigen i Spania.[5] Om rettssakene fortalte en av de andre Spania-frivillige, Karl Staf, etter krigen: «Wollweber erkände allt vad han förmådde, för att få ett så långt straff som möjligt. Han ville inte skickas tillbaka till Tyskland [...] Göken erkände allt, och lite till. 'Jo, domarn, sa han i rätten, vi tänkte spränga dammen i Porjus också!'».[6]
Andersson tilbrakte tre år i svensk fengsel og overlevde krigen.[7] Etter tyskernes nederlag ved Stalingrad snudde stemningen i Sverige. Etter hvert kunne Andersson som fri mann fortsette det politiske arbeidet, og i legale former. På 1970-tallet fikk han også gitt ut sin beretning om Spania-innsatsen i bokform.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Partisaner, Ordfront, Stockholm (1975)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Göte Nilson: Side 143. Etterord i Gösta Anderssons bok Partisaner, Ordfront, Stockholm (1975)
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. januar 2012. Besøkt 23. juni 2012.
- ^ Side 113-114. Egil Ulateig: Raug krigar, raud spion. Samlaget (1989)
- ^ Side 133. Lars Borgersrud; Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997)
- ^ Side 201. Lars Borgersrud; Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997)
- ^ Intervju med Karl Staf, Ordfront magasin Arkivert 23. august 2010 hos Wayback Machine.
- ^ Göte Nilson: Side 144. Etterord i Gösta Anderssons bok Partisaner, Ordfront, Stockholm (1975)