Fugletrekk
Et fugletrekk er når et stort antall såkalte trekkfugler forflytter seg over større avstander i forbindelse med hekkesesongene. Trekkene er gjerne nært knyttet til årstidene og næringstilgangen. Om våren trekker fuglene til hekkeplassene, et trekk som gjerne benevnes som vårtrekk, og på høstparten trekker fuglene til overvintringsplassen i varmere strøk, et trekk som gjerne benevnes om høsttrekk. Når vår- og høsttrekkene går over ulike områder kalles det sløyfetrekk.
Noen fugler trekker kort, andre langt. Noen trekker sørover på den sørlige halvkule, andre nordover på den nordlige halvkule. Trekkfugler som trekker over korte distanser kalles gjerne kortdistansetrekkere, mens fugler som trekker langt kalles langdistansetrekkere.
Tidligere teorier
[rediger | rediger kilde]
Den greske vitenskapsmannen og filosofen Aristoteles (384-322 f.Kr.) hevdes å ha vært svært opptatt av trekkfugler, men han forsto nok ikke fullt ut hva som egentlig skjedde. Da lerkene, svalene og duene forsvant på høstparten, trodde han nemlig at de gikk i vinterdvale. Likeledes trodde han at da rødstjerten (Phoenicurus phoenicurus) forsvant om høsten, ble den forvandlet til en rødstrupe (Erithacus rubecula).
I storverket Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555 hevdet den svenske erkebiskopen og historikeren Olaus Magnus at svaler trolig overvintret i de frosne innsjøene. Det var altså en utbredt uforstand om trekkfuglene til langt ut på 1700-tallet, med fantasifulle teorier om vintersøvn og metamorfoser. Det beviser et utsagn fra den meget renommerte, svenske vitenskapsmannen Linné (1707–1778), også kalt «den moderne taksonomiens far»:
Om de (storkarna) fara till de varma länder, eller om de vila på sjöbotten med svalorna, är ännu ovisst, …….
Carl von Linné i sin Skånska resa utgitt 1749
Den virkelige forklaringen på den årvisse forsvinningen av fugler ble endelig fastslått tidlig på 1800-tallet. Teorien om migrasjon ble bekreftet da den første av hittil over 20 «pilstorker» ble påtruffet i Tyskland i 1822. Dette var hjemvendte storker med piler sittende fast i kroppen etter overvintring i Sentral-Afrika.[1]
Flokker og trekkruter
[rediger | rediger kilde]
Trekket mot hekkeplassen foregår tidlig på våren, mens trekket mot overvintringsplassene foregår om høsten. For mange gjelder det å være tidlig ute i vårtrekket, for å sikre seg de beste hekkeplassene. Dette har også med tilgangen på mat å gjøre. Fuglene samler seg gjerne i store eller mindre flokker før trekket tar til. De mest spektakulære flokkene kan telle flere enn 100 000 fugler. Overvintringsplassene ligger som regel nærmere ekvator enn hekkeplassene, men selve trekket varierer både mellom artene og populasjonene.
En studie publisert i det renommerte vitenskapelige tidsskriftet The American Naturalist i juni 2013 viser at trekkfuglene flyr til dels mye hurtigere til hekkeplassene om våren, enn fra dem om høsten. Dette har mange forskere hatt mistanke om i en tid, men det er første gang at fenomenet blir vitenskapelig dokumentert. Størst forskjell utgjorde kortere hviletider under trekket mot hekkeplassene, men også den generelle flyhastigheten til mange av individene var høyere til enn fra.[2]
Gulnebblire (Calonectris diomedea) tilbakela for eksempel 644 km per dag da den fløy mot hekkeplassene, mens den tilbakela kun 429 km per dag fra. Rødnebbterne (Sterna paradisaea) tilbakela 520 km per dag mot hekkeplassene, men kun 330 km per dag fra. Tårnseiler (Apus apus) tilbakela 336 km per dag mot hekkeplassene, men kun 170 km per dag fra. Disse tre artene var blant de fuglene som tilbakela størst distanse per dag, men et lignende mønster gjorde seg gjeldende for flertallet av artene i undersøkelsen. Det var imidlertid også eksempler på det motsatte, for eksempel hos vepsevåk (Pernis apivorus), steinskvett (Oenanthe oenanthe) og lappspove (Limosa lapponica). Noen arter hadde også tidsmessig tilnærmet like trekk til og fra hekkeplassene.[2]
Mange skandinaviske trekkfugler overvintrer i Europa, men noen flyr også mye lenger og overvintrer i Afrika, ofte sør for Sahara. Et av de mest ekstreme trekkene man kjenner til utføres årlig av rødnebbterna (S. paradisaea), som trekker fram og tilbake mellom hekkeplassene i Arktis (blant annet Svalbard) og overvintringsområdene i Sørishavet. Den tilhører altså en eksklusiv gruppe med trekkfugler, som krysser ekvator under trekket og derfor opplever en ny vår og sommer to ganger årlig. Ved hjelp av små satellittsendere har forskere avdekket at enkelte individer årlig gjennomfører en trekkdistanse på mer enn 80 000 km![3]
Trekkfuglene fungerer også som viktige klimaindikatorer, og i senere år har trekkfuglene trukket stadig lenger nordover. Bjørn Olav Tveit i Norsk Ornitologisk Forening (NOF), som også sitter i Norsk sjeldenhetskomite for fugl, bemerket i 2015 at et varmere klima skaper endringer i det naturlige habitatet til fuglene, og at det er disse endringene som utgjør den største utfordringen for fuglelivet.[4]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ abcnyheter.no 2018: I 1822 fløy denne storken til Tyskland - og ga svaret på et stort mysterium
- ^ a b Cecilia Nilsson, Raymond H. G. Klaassen, and Thomas Alerstam. Differences in Speed and Duration of Bird Migration between Spring and Autumn. The American Naturalist, Vol. 181, No. 6 (June 2013), pp. 837-845. doi: 10.1086/670335
- ^ NTNU Vitenskapsmuseet (2016). Fugletrekk Arkivert 20. september 2016 hos Wayback Machine..] Besøkt 2016-08-16
- ^ Markus Thonhaugen (1. mars 2015). – Varmere klima fører til at fuglene trekker nordover. NRK Nordland. Besøkt 2016-08-16
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Bird migration – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
