Hopp til innhold

Frontsøster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
26-årige frontsøster (Frontschwester) Elfriede Wnuk fra det tyske Røde Kors (DRK) i 1942. Ordensbånd og medaljer viser at hun er dekorert med de militære utmerkelsene Jernkorset, Østfrontmedaljen og Såretmerket
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Frontsøster fra det tyske Røde Kors hilser på den tyske generalfeltmarskalken Hans-Günther von Kluge på besøk på et soldathjem ved kanalkysten juni 1944.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Frontsøster, tysk: Frontschwester; i betydningen «frontsykepleier», eller fra andre verdenskrig Germanische Schwestern («germanske sykepleiere»[1]) var en betegnelse som ble brukt under første og andre verdenskrig om sykepleiere som tjenestegjorde ved den tyske østfronten under første verdenskrig eller østfronten under andre verdenskrig. Det dreide seg om sykepleiere tilknyttet Tysk Røde Kors (DRK). De ble også mer formelt kalt Røde Kors-søster (Røde Kors-sykepleier, Rotkreuzschwester, DRK-Schwester). Begrepet blir særlig knyttet til andre verdenskrig da det fra sommeren 1942 også ble rekruttert personell fra de tyskbesatte områdene.

Sykepleiere i tjeneste for Tysk Røde Kors arbeidet også ved vestfronten og andre krigssoner, men uttrykket «fronten» ble under andre verdenskrig særlig brukt om østfronten fordi de største krigshandlingene skjedde der, og dermed ble «frontsøster» en populær betegnelse på Røde Kors-sykepleiere som tjenestegjorde der. Det var en forholdsvis begrenset andel av de frivillige i DRK som gjorde egentlig fronttjeneste. De fleste pleiet sårede og sivile bak frontene eller gjorde annet arbeid i den tyske sanitet.[2]

Tysk Røde Kors

[rediger | rediger kilde]
Verveplakat for Røde Kors i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Selv om organisasjonen hadde en formaljuridisk uavhengighet fra myndigheter og den militære kommandanten i felt, ble den som andre brukt av det nasjonalsosialistiske styret i deres ensrettig av samfunnet

Organisatorisk

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysk Røde Kors

Fra midten av 1937 hadde DRK blitt omorganisert under SS-Obergruppenführer og Reichsarzt-SS Ernst-Robert Grawitz utfra førerprinsippet og i tråd med den nasjonalsosialistiske ensrettingen av samfunnet, og 9. desember 1937 ble det utstedt en egen lov med forskrifter for DRK som ble utgangspunktet for den fullstendige innlemmelse i det nasjonale stats- og militærapparatet[2] og være underlagt Oberkommando des Heeres.[3] Grawitz uttalte at «idag framstår det et nytt, slagkraftig Tysk Røde Kors, organisert i en soldatmessig form og nasjonalsosialistisk ledet, klar til innsats».[4] Grawitz garanterte at DRK skulle forandres til en organisasjon med «stram soldaterånd» og gjennom «ideologisk militarisering omdannes til et nasjonalt sanitetskorps foran den forestående krig». Han advarte mot myk sentimentalitet og minnet om at Røde Kors-tanken var oppstått på slagfeltet i Solferino. Han advarte videre mot «sykelig pasifisme» i foredrag og appeller til Røde Kors personell i utdannelse.[2]

DRK hadde en viss begrenset selvbestemmelse over noen av egne underorganisasjoner, men under krigen ble DRK og SS' sanitet en integrert del av Wehrmachts sanitetsvesen[2] og være underlagt De brukte de samme sanitetsgrader, koordinerte utdannelsen, arbeidet under samme forskrifter om utrustning og reglementer. DRK sanitet skulle være «Wehrmachtsgleich» når det gjaldt sanitetskompanier, syketransporter og feltlasaretter. DRK-sykepleiere ble etter tilleggsutdannelse i SS også «Wehrmachtsschwester». I tillegg ble alle gitt grundig ideologisk skolering i «verdensanskuelse», i samarbeid med offisersskolen SS-Junkerschule i Bad Tölz og tilsvarende den de mannlige offiserskadettene fikk.[2] Ingen av de andre Røde Kors-organisasjonene i Europa kunne måle seg med den tyske i krigsberedskap, og den var allerede i flere år spesialtrent for å støtte den tyske militærmakt i krig.[5]

Germanische Schwestern

[rediger | rediger kilde]

Rekrutteringen av pleiepersonell ble av SS-myndighetene satt i en germansk sammenheng, hvor de utvalgte kvinnene skulle være en del av den germanske eliten en så for seg i den framtidige samfunnsordenen. Vervingen skulle derfor sikre at de unge kvinnene til sanitetstjeneste skulle ha til hensikt å rekruttere et spesielt utvalg av germansk raseriktige kvinner.[2] Det ble særlig utover i krigen innført en grundig ideologisk opplæring av alle nye frivillige og målet var å sikre et visst antall kvinnelige SS-sykepleiere som kunne være en del av SS' sanitetsvesen etter krigen.[2]

Som soldatene i Waffen-SS måtte også medlemmene av Tysk Røde Kors, også de utenlandske frivillige, sverge troskapsed til både Adolf Hitler personlig og lydighet overfor alle sine overordnede.[6]

Pleie av soldater fra begge sider?

[rediger | rediger kilde]
SS-Gruppenführer, Reichsarzt-SS og leder av Tysk Røde Kors, Ernst-Robert Grawitz hilser på deltakerne ved åpningen av Reichsführerschule i Tysk Røde Kors 20. februar 1939

Sykepleierne skulle utøve humanitær virksomhet i henhold til Genève-konvensjonene, og hadde som ikke-stridende status som «beskyttede personer» etter krigens folkerett, med rett og plikt til å gi pleie til alle sider av militære konflikter.[7] Ettersom Tysk Røde Kors etter det nasjonalsosialistiske styrets ensretting av samfunnet var blitt en integrert del av det nasjonalsosialistiske samfunnsapparatet og militærapparatet,[2] administrativt underlagt SS gjennom Reichsarzt-SS og operativt under Oberkommando des Heeres,[3] opererte DRK i tilknytning til de militære operasjonene på den tyske siden av fronten og pasientene på østfronten var tyske eller tyskallierte soldater. Det er hevdet fra frontsøstrene selv og Røde Kors i ettertid at også fiendtlige soldater som var såret og sivile fikk pleie,[8] men dette blir bestridt av historikere,[9] særlig på grunnlag av at de stridende partene på østfronten ikke hadde anerkjent Genève-konvensjonene, og de tyske ordrene slik de kommer fram i retningslinjene til Einsatzgruppen, de stående ordrene om å henrette på stedet partisaner og personer som var mistenkt for å bistå partisaner (Die Einschränkung der Kriegsgerichtsbarkeit), Kommissærordren og retningslinjene for troppenes handlinger i Russland.[10][11] Disse bestemmelsene medførte at de tyske troppene dels ikke tok krigsfanger, nektet dem medisinsk tilsyn og etterlot dem i innhegninger for å sulte eller fryse ihjel, eller sendte dem vestover som slavearbeidere, med mindre de gikk i tysk tjeneste som hilfswillige (hiwis) eller tilhørte Den russiske frigjøringsarméen, som da kunne få pleie.[12] Hovedformålet ble derfor å få skadde tyske og tyskallierte soldater raskest mulig tilbake i tjeneste.[13]

Fra vestfronten ble det imidlertid rapportert at også krigsfanger fra de vestlige allierte fikk pleie.[14]

Rekruttering fra land utenfor Tyskland

[rediger | rediger kilde]
Frontsøstre ved et Soldatenheim ved Murmanskfronten i Lappland i Finland. Foto fra Terbovens reise til Nord-Norge sommeren 1942. Søstrene hilser på finsk soldat.
Foto: Riksarkivet
Frontsøstre i Lappland i Finland og Reichskommissar Josef Terboven sommeren 1942.
Foto: Riksarkivet

Fra 1942 ble det åpnet adgang for DRK til å ta imot germanske frivillige fra de besatte områdene. Som annen utenlandsk arbeidskraft var de pliktige til å bli registrert av arbeidsmarkedsmyndighetene.[2] I alle landene ble frontsøstrene innrullert gjennom SS-Sanitätsamt og Tysk Røde Kors.[15] Norge, Danmark, Nederland og Belgia ble referert til som «germanske land»,[16] og ble etter hvert viktige med hensyn til vervingen av både frontskjempere og frontsøstre.[17] Det henvises i litteraturen også til franske, finske, svenske og baltiske frontsøstre, men disse er i mindre antall og skal ikke ha blitt regnet som «germanske søstre» og ble derfor ikke rekruttert utfra de samme krav til «raserenhet».[2]

Bortsett fra i Norge, er det ikke forsket så mye i de andre landene på hvem som meldte seg, og hvorfor, men det som foreligger av forskning peker samme vei som forskningen fra de norske forholdene,[18] hvor mange kom fra de nasjonale arbeidstjenstene og fra nasjonalsosialistiske miljøer.[19]

Nederland

[rediger | rediger kilde]

Kildegrunnlaget er for tynt å usikkert til å kunne si noe sikkert om hvor mange som meldte seg som frontsøster fra Nederland.[17]

Belgia

[rediger | rediger kilde]

Anslaget fra Belgia bygger på tyske transportlister som gir en indikasjon på hvor mange kvinner og kontingenter sendt rundt omkring i Tyskland. Anlaget ligger på mellom 600 og 730, det siste tallet baserere seg på 600 fra Flandern og 130 fra Vallonia.[20]

Danmark

[rediger | rediger kilde]

Det foreligger ingen sikre sikre tall hvor mange fra Danmark som vervet seg som frontsøstre. Kildene varierer mellom 180 og 225.[17]

Danmark var det eneste av de såkalte germanske landene hvor frontsøstrene ikke ble dømt til varierende fangelsstraffer, store bøter og tap av borgerrettigheter.[21] Kun enklte fikk bøter eller og andre kunne få sine lønningskontoer fra krigens fryst. Dette har gjort at det har vær et mindre fokus på at de er ofre for et rettsoppgjør.[22]

Norge

[rediger | rediger kilde]

Presisering

[rediger | rediger kilde]

I Norge ble «frontsøster» brukt om norske frivillige i tjeneste for tysk Røde Kors som sykepleiere og hjelpepleiere.[23] I alt skal omkring tusen norske kvinner ha meldt seg til tjeneste, og ved krigens slutt var det 300 i arbeid ved østfronten.[23] I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble frontsøstrene arrestert og dømt, men fikk mildere straff enn frontkjemperne (soldatene).[23]

I vitenskapelig litteratur foreligger det ikke en entydig definisjon på begrepet, og framstår ofte som et samlebegrep for de som vervet seg til Tysk Røde Kors (DRK) eller til tysk sanitetstjeneste, f.eks. i Luftwaffe, Kriegsmarine eller Heers lasaretter i Norge.[24] blant disse er for eksempel 73 kvinner som i 1943 meldte seg til Luftwaffes sanitet, trolig for tjeneste i Norge. Disse regnes vanligvis ikke med blant frontsøstrene, og ble heller ikke satt under tiltale etter krigen, selv om det ble regnet som «tyskerarbeid».[2]

I artikkelen Frontsøstrene fra Agder av Terje Nomeland defineres gruppen gjennom en avgrensning til andre kategorier av kvinner i tysk sanitetstjeneste, hvor Nomeland presiserer begrepet til de norske kvinnene som meldte seg frivillig til tjeneste i DRK og som kom i aktiv tjeneste i tyske avdelinger utenfor Norges grenser. Kvinner som tjenestegjorde utenfor DRK, samt de som ikke kom i aktiv tjeneste, holdes i denne definisjonen utenfor.[25] «Aktiv tjeneste» blir i denne sammenheng forstått som å tjenestegjøre i tyske avdelinger eller ved tyske sykehus, lasarett eller institusjoner, herunder den opplæringsperioden som ble gjennomført av DRK på tyske institusjoner. Ikke alle kvinnene tjenestegjorde ved fronten.[2]

De norske frontsøstre

[rediger | rediger kilde]

De norske frontsøstrene ble for en stor del rekruttert av NS-miljøer[2][25] og hadde ofte en nær identifikasjon med frontkjempermiljøene[26] og mange følte de måtte bidra til Tysklands kamp.[27] Av de ca 500 norske som vervet seg, hadde de færreste sykepleieutdannelse, anslagsvis rundt 10 %. De fleste hadde enten kortvarig hjelpepleierutdannelse eller ingen relevant utdanning, men alle fikk tilleggsutdanning i Tyskland.[2] Et annet anslag på antallet er 447, avhengig av de presiseringer en legger til grunn for begrepet.[28] I realiteten var det ganske få som tjenestegjorde i fremste frontlinje, og slik sett svarer til betegnelsen «frontsøster».[29]

Det foreligger ikke eksakt statistikk for de som meldte seg, men utfra de foreliggende informasjonen tyder det på at de fleste var ganske unge, mer enn 70 prosent var yngre enn 24 år. Rettssaker og intervjuer etter krigen viser at mange kom fra NS-familier eller hadde eget NS-medlemskap[25] og hadde brødre som var frontkjempere.[2] Mange hadde også hatt annet, tilfeldig arbeid for tyskerne, og flere hadde tyske kjærester. Tilsvarende som for frontkjemperne, tyder det på at mange av kvinnene hadde en forholdsvis høyere skoleutdannelse enn gjennomsnittet av ungdom, og et stort flertall var hjemmehørende i byer og tettsteder på Østlandet. Den største andelen kom fra Oslo-området, men ellers synes fordelingen å være stort sett den samme som for frontkjemperne. Kommuner og distrikter med relativt sterke NS-innslag rekrutterte også de fleste mannlige frontkjempere.[2]

Verving og tjeneste

[rediger | rediger kilde]

Under okkupasjonen av Norge ble Norsk Sykepleierforbund 18. juni 1941 omorganisert etter førerprinsippet med Signe Kahrs Budde som «kommisarisk» leder, og med NS-folk i et rådgivende styre.[30] Gjennom forbundets tidsskrift Sykepleien drev nasjonalsosialistene propaganda for å verve norske sykepleiere, helsearbeidere og kvinner til sanitetstjeneste som frontsøstre.

Norges Røde Kors avsto imidlertid fra å gi enhver støtte til frontsøsterprosjektet.[2] Tysk Røde Kors hadde i Norge, som i andre okkuperte land, en egen avdeling som arbeidet i forhold til de tyske soldatene lokalt.[2] Som forbindelsesledd mellom DRK og SS i Norge, ved Germanische Leitstelle – Nord under ledelse av SS-Sturmbannführer Karl Leib hadde SS og DRK sin egen «Verbindungsoffizier» og en «DRK-Verbindungsführerin beim SS Ersatzkommando Norwegen». DRK hadde en ansvarlig oversykepleier som tok seg av de norske frivillige aspirantene til DRKs sykepleie.[2]

Da Den norske legion ble opprettet og kunngjort 29. juni 1941, oppfordret NS Kvinnehird gjennom et opprop til alle norske kvinner om å melde seg til tjeneste i Norge. Rundt 1 000 meldte seg til ulike tjenester og oppdrag og dannet de «Kvinnelige Frivillige». Vervingskontoret ble ledet av landsleder for kvinnehirden Johanne Margrethe Martin.[2]

Fra høsten 1942 overtok Germanische Leitstelle Nord all rekruttering til tysk fronttjeneste i Waffen SS, også de kvinnelige frivillige, etter at denne tidligere hadde vært organisert av NS. Kravene var de samme som til ellers i SS: «ren» anetavle, politisk pålitelige og helsemessig og moralsk plettfrihet. Opptakskravene i Norge var som følger: Alder 18-40 år, plettfri vandel, politisk pålitelig, avsluttet folkeskole, tilfredsstillende helse. Det er uklart om attest for raserenhet – «Ahnenpass»- ble krevd ved første rekruttering, trolig ble det tidligere bare krevd for visse stillinger i SS. Praksis i husmorarbeid var kvalifiserende og søkerne måtte formulere egen søknad på tysk eller norsk. På dette tidspunktet hadde det blitt bestemt at de norske frivillige kunne bli sendt til Tyskland og gå inn i Tysk Røde Kors[2] og kunne som andre tjenestegjørende i Waffen-SS få tatovert blodtypen på overarmen.[26] Den første gruppen på 25 reiste til Berlin 13. mai 1942, mens neste pulje på 32 reiste i september. Etter en kort periode i tjenste ved sykehus i Tyskland, ble disse sendt til østfronten, de fleste til SS-sykehuset i Dnipropetrovsk, hvor en gruppe på 12 fulgte Division Wiking (med en rekke norske frontkjempere) i deres felttog mot Kaukasus.[2] Disse ble vitner til voldsomme kamper og var med på retretten gjennom et herjet Ukraina helt tilbake til Wien og Praha mot slutten av krigen.[24] De øvrige av den første gruppen på 57 som kom til Berlin i 1942 havnet fem ved SS-sykehuset i Riga, og to ble overført til frontlasaretter ved Den norske legion på Leningradfronten og to til Uleåborg i Finland.[2]

Det ble totalt sendt minst 15 puljer til med frivillige til Tyskland.[2] De som medte seg senere ble satt inn også ved andre frontavsnitt, blant annet i Jugoslavia og på Baltikum. Olga Bjoner hadde sitt siste «opprop til norske kvinner» i Fritt Folk 22. mai 1943. De som ble vervet av Germanische Leitstelle Nord fra høsten 1942 og gjennom 1943 og 1944 gjennomgikk en stort sett ensartet prosedyre. Etter registrering og undersøkelser i Norge av SS-leger, ble de som ble godkjent gitt noen ukers grunnopplæring i sykepleie av Tysk Røde Kors i Norge.[2] Da de kom til Tyskland, ble de fleste sendt til SS-sykehuset Lichterfelde vest rett utenfor Berlin, men noen ble også sendt til andre SS' hovedlasaretter, herunder Adlerhorst i Danzig. Etter en tre ukers grunnutdannelse i tysk sykepleie og ideologi ble de midlertidig fordelt på DRKs utdannelsessykehus eller såkalte Mutterhäuser («mødrehus») omkring i Tyskland. Her gjennomførte de en utdannelses- og prøvetid på tre måneder eller mer, og ble vurdert i forhold til hvor egnet de var for sanitetstjeneste. Deretter kom de tilbake til en SS-institusjon for et nytt kort kurs, for så å avlegge prøve før de ble godkjent som SS-Sanitätshelferinnen.[2]

I utdannelsen i Tyskland inkluderte blant annet ifølge tyske arkiver fremgår at 100 timer «Weltanschauliche Schulung», arve- og raselære var obligatorisk, men ble på grunn av sykepleiemangelen nedsatt til 40 timer. Kursene inneholdt oppfordring til plikttrohet, orden, ansvarsfølelse og punktlighet, samt fysisk trening. De var underlagt strenge bestemmelser med hensyn til antrekk og oppførsel. De måtte bo på sine tjenestesteder, var underlagt hilseplikt, kunne ikke omgås menn alene, og deltakelse i sosiale sammenhenger i offentlige lokaler var ikke tillatt, bare unntaksvis.[2] All bruk av kosmetikk var forbudt, håret måtte ikke ligge på kraven, og skjørtet på uniformen måtte ikke være kortere enn 37 cm fra gulvet. Disse strenge og regulerende kravene var fremmedartede på de mer frigjorte norske kvinnene, og ble ikke håndhevet like strengt ovenfor disse, som også ble invitert inn i SS' offisersmesser og til fester.[2]

Utfra to rapportert fra DRK til NS-myndighetene under krigen, går det fram at de fleste tjenestegjorde i SS-lasaretter og hjelpesykehus i Tyskland og besatte områder. Andre gjorde sanitetstjeneste i troppeforlegninger, skoler, soldathjem, hovedkvarterer og i Organisation Todt. De var ikke lenge på samme sted av gangen, og tjenestegjorde gjerne sammen to og to.[2] Flertallet av de norske frivillige, både frontkjempere og frontsøstre, havnet i rene SS-avdelinger og institusjoner, enten ved fronten som del av kampavdelinger i Waffen-SS, eller bak kampsonene i SS-sykehus, konsentrasjonsleirer og Lebensborn-institusjoner.[24] SS-institusjonene var imidlertid ikke bare kurative anstalter for syke og sårede soldater, men også brukt i medisinske eksperimenter, utført av ordinære SS-leger og sykepleiere. Blant disse var en periode også Josef Mengele som tjenestegjorde i 5. SS Division Wiking, samme avdeling hvor mange av de norske frontsøstrene også var[31] og kan være en av de SS-divisjonene som sto for de fleste krigsforbrytelser på østfronten.[32]

Også i den hjemlige propagandaen ble soldatgjerningen trukket fram, som i artikkelen i Fritt Folk fra 29. oktober 1942:

I slit og mas utfører de sin soldatgjerning. De er soldater nå. Det sivile liv er et tilbakelagt stadium. Langt der ute på de russiske stepper skal de arbeide som sykepleiersker eller lotter. De har valgt sin vei – de vil kjempe skulder ved skulder med soldaten.

Fritt Folk, «Norske jenter drar til fronten», 29. oktober 1942

Det later til det ble sendt færre kvinner til fronten etter at krigslykken hadde snudd seg for tyskerne på østfronten, fra 1944 ble svært få sendt mot øst. Mange frontsøstre var tilstede under sluttkampen om Berlin, hvor de med improviserte feltlasarett i bunkere og utbombete bygninger gjorde de sitt for å holde seg selv, og sine pasienter, i live.[24]

Rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]

Ved krigens slutt var 300 norske frontsøstre i arbeid. I det norske landssvikoppgjøret ble mange av frontsøstrene dømt for sin tjeneste på tysk side, til protester fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen. Med unntak av Danmark ble frontsøstrene i de øvrige germanske landene også idømt varierende grader av fengselsopphold, bøter og tap av borgerrettigheter.

Røde Kors pekte på at folkeretten gir dem rett og plikt til å yte humanitær bistand til alle parter i en krig. Høyesterett uttalte at «den ting å gjøre tjeneste for fienden like bak fronten er et meget alvorlig forhold»[33] Retten sammenlignet dette med å være frontkjemper og den strengeste straffen for å ha vært frontsøster var på tre års tvangsarbeid, riktignok i kombinasjon med andre alvorlige forhold.[34] Videre måtte de tilbakebetale den lønnen de hadde fått.

Politikeren Hanna Kvanmo (1926–2005), som var parlamentarisk leder for Sosialistisk Venstreparti 1977–1989, skrev i 1990 boka Dommen om sine opplevelser som frontsøster og dommen etterpå.

I 2014 ba Norges Røde Kors om unnskyldning for at den norske Røde Kors-organisasjonen ikke hadde protestert sterkere mot forfølgelsen av Røde Kors-personell i Norge etter krigen, og slo fast at Røde Kors-personell utøvet humanitær virksomhet som var beskyttet av Genèvekonvensjonene. I uttalelsen påpekte Norges Røde Kors at Den internasjonale Røde Kors-komiteen hadde protestert mot Norges forfølgelse av Røde Kors-personell som etter deres oppfatning var i strid med Genève-konvensjonene.[8]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Bay, side 76
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å Gogstad, Anders Chr. (2008). «Gjemt eller glemt: Norske kvinner i tysk sanitetstjeneste under Den annen verdenskrig». Michael, Det norske medicinske Selskab (4): 304-344. Besøkt 26. juli 2015. 
  3. ^ a b Lower, Wendy: Hitler's Furies: German women in the nazi killing fields, s. 47. London: Chatto & Windus, 2013
  4. ^ Ernst Klee (2005). Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945 (andre oppdaterte utg.). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. s. 198. ISBN 3-596-16048-0. «Heute steht ein neues, schlagkräftiges Deutsches Rotes Kreuz, in soldatisch-straffer Form organisiert und nationalsozialistisch geführt, zu jedem Einsatz bereit» 
  5. ^ Ulateig, ss.183-187
  6. ^ Vegard Sæther (2015). «Innledning». Frontsøstre (1. utgave utg.). Oslo: Cappelen Damm. s. 25-27. ISBN 978-82-02-47075-3. 
  7. ^ Protected persons, ICRC
  8. ^ a b Røde Kors: – Frontsøstre skulle aldri vært dømt for landsforræderi, nrk.no, 6. februar 2015
  9. ^ Se blant annet drøfting i Bay, pkt 4.2 Helfende Hände – Pleiet de fienden?, ss. 81-94 med tilhørende kildemateriale
  10. ^ Gjengitt i Bay, side 86
  11. ^ Jürgen Förster (1987). Das Unternehmen „Barbarossa“ als Eroberungs- und Vernichtungskrieg (andre utg.). Stuttgart: Deutsche Verlags-Anstalt. s. 430. ISBN 3421060983. 
  12. ^ Omer Bartov (2001). The Eastern Front, 1941-45, German Troops and the Barbarisation of Warfare (andre utg.). Palgrave Macmillan. s. 305-313. 
  13. ^ Sæther, side 99 og 111
  14. ^ Bay, side 92
  15. ^ Bay, side 40
  16. ^ Bay, side 70
  17. ^ a b c Bay, side 9
  18. ^ Bay, side 10 og fotnote 191 på s. 57
  19. ^ Bay, side 43
  20. ^ Bart van Cauter: Engelen aan het oostfront: Vlaamse hulpverpleegsters in dienst van het Duitse Rode Kruis en de SS tijdens de Tweede Wereldoorlog, ss. 101-104, Brussel: Vrije Universiteit Brussel, 1998
  21. ^ Bay, ss 3, 13 og fotnote 187 på s. 55
  22. ^ Bay, side 48
  23. ^ a b c Oppslagsordet «frontsøstre» i Store norske leksikon
  24. ^ a b c d Eirik Gripp Bay (november 2014). «Historien om frontsøstrene - De norske frontsøstrenes historie i et nytt lys» (PDF). Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. Besøkt 26. juli 2015. 
  25. ^ a b c Terje Nomeland (2009). «Frontsøstre fra Agder: kvinner i tysk sanitetstjeneste 1940 - 1945». Agder historielag (85): 131. 
  26. ^ a b Per Christian Selmer-Anderssen (27. september 2009). «Sande-kvinne var i Hitlers tjeneste på Østfronten». Drammens Tidende. Besøkt 29. juli 2015. 
  27. ^ Ulateig, Egil: Fordømte engler. Norske kvinner på Østfronten, s.46 og 236, Forlaget Reportasje, Lesja 2005 ISBN 82-995299-6-4
  28. ^ Vegard Sæther (2015). «Innledning». Frontsøstre (1. utgave utg.). Oslo: Cappelen Damm. s. 11. ISBN 978-82-02-47075-3. 
  29. ^ Sæther, side 12
  30. ^ Melby, Kari: Kall og kamp :Norsk sykepleierforbunds historie, side 140 Oslo: Cappelen, 1990.
  31. ^ Emberland, Terje og Kott, Matthew (2012). Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Aschehoug. s. 236. ISBN 9788203293085. 
  32. ^ Emberland, Kott, side 258-259
  33. ^ Norsk Rettstidende 1945, side 293
  34. ^ Terje Andreas Pedersen: Vi kalte dem tyskertøser, side 119, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2012, ISBN 978-82-304-0086-9

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frontsøster&oldid=23863144»