Hopp til innhold

Fredrik Peter Brandt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Fredrik Brandt»)
Fredrik Peter Brandt
Født24. juli 1825Rediger på Wikidata
Død2. mai 1891Rediger på Wikidata (65 år)
BeskjeftigelseRettshistoriker, professor, jurist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
SøskenKristian Kornelius Hagemann Brandt
NasjonalitetNorge
Medlem avDet Norske Videnskaps-Akademi

Fredrik Peter Brandt (født 24. juli 1825 i Åmli, død 2. mai 1891) var en norsk jusprofessor, ekspert på rettshistorie og tingrett.[1]

Han tok examen artium i 1842 (med laud) ved Kristiania katedralskole. Etter cand.jur. 1846 ble han universitetsstipendiat 1849 i faget «lovkyndighet», og startet samme året «Foreningen til norske Oldskrifters udgivelse» sammen med filologen Henrik Winter-Hjelm (1829–1859) og den senere jusprofessor Georg Vilhelm Lyng (1827–1884) fra Suldal. Brandt ble i 1851 første mottaker av H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for avhandlingen «Fremstilling af de Forandringer, som Norges dømmende Institusjoner i ældre Tider have undergaaet». Året etter søkte han på en lektorpost i faget «lovkyndighet», men nådde ikke opp i konkurranse med den senere jusprofessor Torkel Halvorsen Aschehoug (1822–1909) og Julius August Sommerfeldt Schmidt (1822–1866). Likevel var han foreleser ved universitetet fra 1853 til 1856, det året han søkte på et reisestipend og med 500 spesidaler i lomma kunne tilbringe ett år i København og tyske Bonn for å studere mer «lovkyndighet».[2]

Tilbake fra utlandet ble han i 1861 redaktør i Christiania-Posten (etablert 1848), men så ble det nedlagt. Brandt søkte derfor på jobben som lektor i «lovkyndighet» ved Det juridiske fakultet (UiO) fra 1862, og vant i kampen mot den senere statsråd Ole Andreas Bachke (1830–1890), i 1866 forfremmet til professor etter å i 1864 ha blitt innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Han underviste og publiserte for det meste om rettshistorie og tingsrett, men måtte også ta undervisningsansvar for sjøretten etter 1864, for strafferetten 1864–76, for arveretten 1864–78 og for personretten 1878–88.

Brandt innledet i 1867 en epoke med mye utenlandsturer, først som gjesteforeleser ved Universitetet i Uppsala og i 1868 som representant for Det akademiske kollegium (UiO) da Lund Universitet fylte to hundre år. Slik fikk han den svenske Nordstjerneordenen 1868. Tre år etter, i 1872, møtte han da Universitetet i München fylte fire hundre år og ble da også æresdoktor. Vel heime ga man ham en St. Olavs Orden, han hadde måttet møte som ekstraordinær dommer i Høyestesterett flere ganger.

Han ga navn til Brandts gate (Oslo) som går langs en løkke han eide. Brandt var sønn av Johan Rasmus Brandt (1789–1858) og Marie Elisabet Hagemann (1803–82). Faren var fut og fogd i Rakkestad.

Verv og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Utgivelser

[rediger | rediger kilde]
Se forøvrig oppdatert liste over digitale versjoner fra Nasjonalbiblioteket

Referanser

[rediger | rediger kilde]