Franz Schlegelberger

Franz Schlegelberger
Født		23. okt. 1876 Königsberg
Død		14. des. 1970 (94 år) Flensburg
Beskjeftigelse		Jurist, dommer, politiker, universitetslærer, justisminister
Embete		Tysklands justisdepartement Justisminister under Weimarrepublikken (1941–1942)
Utdannet ved		Albertus-Universität Königsberg Humboldt-Universität zu Berlin
Barn		Hartwig Schlegelberger Günther Schlegelberger
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet		Tyskland
Franz Schlegelberger på Commons

Franz Schlegelberger (født 23. oktober 1876 i Königsberg i Østpreussen i Tyskland, død 14. desember 1970 i Flensburg) var jurist tilknyttet justisministeriet i Tyskland, både før og i det tredje rikes tid.

Han ble dømt som krigsforbryter under juristprosessen i Nürnberg i 1946.

Bakgrunn, utdannelse, tidlig karriere

Schlegelberger kom fra en protestantisk kjøpmannsfamilie i Königsberg. Han studerte rettsvitenskap i Königsberg og Berlin. Han tok dem juridiske doktorgraden ved universitetet i Leipzig i 1899 og tok den store juridiske statseksamen i 1901.

Først virket han som rettsassessor ved en domstol i Königsberg. I 1904 ble han landsdommer i Lyck, i 1908 kom han til landretten i Berlin, og samme år ble han så hjelpedommer ved kammerretten i Berlin. I 1914 ble han kammerrettsråd i Berlin, og ble i den stillingen til 1918.

Under første verdenskrig ble han fra 1. april 1918 hjelpearbeider ved riksjustisembedet. Den 1. oktober 1918 ble han utnevnt til geheimregjeringsråd og aktoratsrådet. I 1927 ble han ministerialdirektør ved riksjustisministeriet.

Schlegelberger underviste fra 1922 ved Humboldt-universitetets juridiske fakultet som honorærprofessor.

Ledende stilling i justisministeriet 1931 - 1942

Den 10. oktober 1931 ble han statssekretær i riksjustisministeriet under justisminister Franz Gürtner, og forble i denne stillingen til Gürtners død i 1941. Den 30. januar 1938 meldte han seg inn i NSDAP.

Blant hans mangfoldige oppgaver i denne tiden må nevnes utkastet til den loven som innførte en ny nasjonal valuta for å få slutt på hyperinflasjonen. Den 29. mars 1939 undertegnet han på riksjustisministerens vegne en forordning som fastslo at «til jøder skal ikke utstedes noe jaktkort».

Etter Franz Gürtners død i 1941 ble Franz Schlegelberger kommissarisk riksjustisminister for 1941 og 1942, og ble deretter etterfulgt av Otto Georg Thierack. Da han gikk ut av embedet den 24. august 1942 mottok Schlegelberger en donasjon på 100.000 Riksmark fra Hitler. I 1944 gav Adolf Hitler ham lov til å kjøpe et gods på landet for pengene, noe som ellers var forbeholdt fagfolk innen jordbruket.

Det var Schlegelberger som utarbeidet en forordning som ila polakker dødsstraff for å rive ned plakater. I hans embedsperiode tiltok dødsdommene kraftig.

Etter 1945

Schlegelberger var en av de hovedanklagede under juristprosessene i Nürnberg i 1947. I domsslutningen ble det fremhevet at Schlegelberger assisterte ved Hitlers vei til makten, og hjalp Føreren til å skalte og valte med liv og død og til at vilkårligheten kunne finne sted under et skinn av legitim rettspleie. Han var ved sine forordninger og utnevnelser med på å undergrave dommerstandens uavhengighet, og bebyrdet ved sine beslutninger justisministeriet og domstolene med samarbeid med Hitlers «Nacht-und-Nebel»-aksjoner.

Han ble også funnet skyldig i å ha medvirket til tilretteleggelsen av den storstilte forfølgelse av jøder og polakker. Hans tanker om jødene var mindre brutale enn hans kollegers, men direkte medmenneskelige var de heller ikke. Da man på et tidspunkt stod overfor spørsmålet om hva man skulle gjøre med «halvjødene», var Schlegelberger i mot at de skulle bli deportert slik som «fulljødene». Han engasjerte seg til fordel for «halvjødene», og foreslo i et brev av 4. april 1942 til riksminister og kansellisjef Hans Heinrich Lammers at «halvjødene» skulle stilles foran valget mellom deportasjon eller sterilisering.

Dommen falt den 4. desember 1947, og han ble funnet skyldig i sammensvergelse og i «forbrytelser mot menneskeheten». Straffen var på livsvarig fengsel, men han ble løslatt i februar 1951 på grunn av soningsudyktighet. Deretter fikk han i flere år en pensjon på 2894 Mark (daværende gjennomsnittslønn var på 535 Mark).