Francesco Guicciardini
| Francesco Guicciardini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. mars 1483[1][2][3] Firenze[1][4] | ||
| Død | 22. mai 1540[1][2][3] (57 år) Arcetri[1][4] | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, politiker, skribent, diplomat, filosof | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Padova | ||
| Ektefelle | Maria Salviati[1][5] | ||
| Far | Piero Guicciardini[6] | ||
| Mor | Simona Gianfigliazzi[1][6] | ||
| Søsken | Luigi Guicciardini[1] Iacopo Guicciardini[1] Girolamo Guicciardini[1] | ||
| Nasjonalitet | Den florentinske republikk | ||
| Gravlagt | Santa Felicita | ||
Francesco Guicciardini (født 6. mars 1483 i Firenze, død 22. mai 1540 i Montici) var en italiensk historiker og statsmann. Han var venn men samtidig en kritiker av Niccolò Machiavelli, og regnes ved siden av han som en av de ledende politiske tenkerne under den italienske renessansen. Guiccardini kan høres omtalt som den moderne historieskrivingas far, med sin Storia l'Italia (Italias historie).
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Guicciardini var fra en gammel og lenge etablert florentinerfamilie, tilhørende byens oligarki. Han utdannet seg til jurist ved universitetene i Firenze, Ferrara og Padova; han ville gå inn i kirkelig tjeneste, men det ble han nektet av faren, Piero.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Allerede i januar 1512 ble han av hjembyens Signoria utsendt som ambassadør til Ferdinand dn katolskes hoff i Aragón. På den tid vaklet Firenze i spørtsmålet om å stå i allianse mellom Spania og Frankrike. Francesco Guicciardini skulle anstrenge seg for å sikre republikken Firenze en allianse å falle tilbake på med den spanske konge, under beropelse av en avtale fra 1509. Slik var det at han oppholdt seg i Spania da republikken Firenze på sensommeren 1512 ble styrtet og mediciene kom tilbake til makten der.
Hans «Discorso di Logrogno» kommenterte fra fremmed ståsted banskelighetene i Firenze under Piero Soderini, og han ta tilfeldigvis siste hånds på dette verket den 31, august, samme dag som republikken falt.
Han hadde senere viktige embeter i kirkestaten under Medici-pavene: Leo X (pave 1513–1521) og Klemens VII (pp. 1523 til 1534), og var blant annet guvernør av Modena.
Etter omveltninga i 1527, da keiseren tok makten over Kirkestaten og lot syne styrker plyndre i Roma, trakk han seg tilbake til landeiendommen sin i Toscana, der han brukte de siste åra av sitt liv på å skrive om politiske og statsrettslige emner. Hans mest personlige verk er Ricordi politici (Politiske erindringer), men også her fokuserer han mer på sak enn på sin egen person. Storia l'Italia er en samtidshistorie som beskriver og analyserer landets historie mellom 1494 og 1532.
Verk
[rediger | rediger kilde]- Storie fiorentine (Firenzes historie), 1508-1510
- Diario di Spagna, 1512
- Discorso di Logrogno, 1512
- Relazione di Spagna, 1514
- Consolatoria, 1527
- Oratio accusatoria, 1527
- Oratio defensoria, 1527
- Del reggimento di Firenze eller Dialogo e discorsi del reggimento di Firenze (Om styret i Firenze), 1527
- Considerazioni intorno ai "Discorsi" del Machiavelli sopra la prima deca di Tito Livio (Betraktninger over Macchiavellis "Discorsi"), 1528 eller 1530
- Ricordi eller Ricordi politici (Politiske erindringer), 1512-1530
- Le cose fiorentine, 1528-1531
- Storia d'Italia (Italias historie), 1537-1540
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g h i Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani francesco-guicciardini[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 527, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 119062612, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Гвиччардини Франческо, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p24632.htm#i246315, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Volker Reinhardt: Francesco Guiccardini. Die Entdeckung des Widerspruchs; Wallstein Stämpfli; Göttingen, Bern 2004; ISBN 3-89244-805-1
- Jürgen Huber: Guicciardinis Kritik an Machiavelli; Deutscher Universitäts-Verlag, Wiesbaden 2004; ISBN 3-8244-4603-0
- (de) Tobias Daniels: «Francesco Guicciardini» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 32, .
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Francesco Guicciardini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Francesco Guicciardini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons