Hopp til innhold

Françoise Sagan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Françoise Sagan
FødtFrançoise Marie Anne Quoirez
21. juni 1935[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Cajarc[5][2]
Død24. sep. 2004[1][6][2][3]Rediger på Wikidata (69 år)
Équemauville[2]
BeskjeftigelseDramatiker, romanforfatter, manusforfatter, biograf, filmregissør, lyriker Rediger på Wikidata
Embete
  • Jurypresident ved Filmfestivalen i Cannes Rediger på Wikidata
Utdannet vedHattemer
Lycée Hélène Boucher
Faculté des lettres de Paris
EktefelleGuy Schoeller (1958–1960); Robert Westhoff (1962–1963)
Partner(e)Peggy Roche
SøskenJacques Quoirez
BarnDenis Westhoff
NasjonalitetFrankrike[5]
Gravlagtcimetière de Seuzac[7]
UtmerkelserPrix Littéraire Prince Pierre (1985)[8]
Prix du Brigadier (1960)[9]
Prix des Critiques (1954)[10]
Signatur
Françoise Sagans signatur
Françoise Sagan på Commons

Françoise Sagan psevdonym for Françoise Quoirez (født 21. juni 1935 i Cajarc, i departementet Lot, Frankrike, død 24. september 2004 i departementet Calvados, Frankrike) var en fransk forfatter, dramatiker og dreiebokforfatter. Hun skrev allerede som 18-åring Bonjour tristesse, en roman om desillusjonert ungdom.[11] Tittelen tok hun fra et dikt av Paul Éluard, «À peine défigurée», som ble publisert i samlingen La Vie immédiate i 1932. Før romanen ble publisert, ba foreldrene henne om ikke å bruke familienavnet når hun skrev. Hun etterkom ønsket, og byttet ut Quoirez med Sagan, etter Marcel Prousts «Princesse de Sagan» i hans verk A la Recherche du Temps Perdu.[12]

Bonjour tristesse ble publisert før Sagan hadde fylt 19, 15. mars 1954, og allerede 25. mai mottok hun Prix des Critiques (kritikerprisen) for den.[13] Romanen er senere oversatt til 22 språk, og er solgt i mer enn 5 millioner eksemplarer (per 2004).[11]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Françoise Sagan vokste opp i Paris, bortsett fra i krigsårene, da bodde hun med familien i le Dauphiné, utenfor Lyon. Faren var direktør for et firma, moren var hjemmeværende. Françoise var den yngste av søsknene. Hun gikk på ulike privatskoler, og ble utvist fra to av dem; først fra en klosterskole, på grunn av manglende evne til dyp åndelighet, senere fra en annen skole etter å ha hengt en byste av Molière opp etter et tau.[14] Hun fikk sin Baccalauréat-eksamen i 1952, men klarte ikke opptaksprøven til Sorbonne.[13]

Etter at Bonjour Tristesse var blitt en internasjonal bestselger, begynte et liv med berømmelse, rikdom og utskeielser.[15]

Sagan var glad i raske biler, og i å kjøre dem fort. I 1957 hadde hun en svært alvorlig bilulykke med sin Aston Martin. Hun lå på sykehus i flere måneder, og måtte deretter avvennes de sterke, morfinbaserte smertestillende medisinene hun hadde fått etter ulykken.[16]

Hun var avhengig av alkohol og forskjellige typer rusmidler gjennom livet. Hun levde hardt, kalte gambling en lidenskap og ble dømt to ganger for besittelse av narkotika.[15]

Hun var gift to ganger, første gang i 1958, med forlegger Guy Schoeller. Dette ekteskapet endte med skilsmisse i 1960. I 1962 giftet hun seg igjen, denne gang med den amerikanske maleren Robert Westhoff. De fikk sønnen Denis Westhoff samme år. I 1963 ble hun skilt fra Westhoff.[13] Senere hadde hun kortere og lengre forhold med både menn og kvinner. Hun var blant annet i et langvarig forhold med moteskaper Peggy Roche.[17]

Sagan skrev sin egen nekrolog allerede i 1988. Den ble publisert i Le dictionnaire des auteurs (1988): «Dukket opp i 1954 med en mager roman, Bonjour tristesse, som ble en verdensskandale. Hennes bortgang, etter et behagelig og slurvete liv og verk, var bare en skandale for henne selv».[18][19]

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

I løpet av sin karriere skrev Sagan 20 romaner, tre novellesamlinger, ni teaterstykker, to biografier (Brigitte Bardot, 1975 og Sarah Bernhardt, ou le rire incassable, 1987) og flere andre tekster.[12] Hun skrev også filmmanus og sangtekster, og i 1958 skrev hun libretto til en ballett med musikk av Michel Magne, Le Rendez-vous manqué. Balletten fikk ikke spesielt gode kritikker,[20] men ble likevel oppført i London samme år, med tittelen The broken date.[21]

I tillegg til at hun skrev manus direkte for film, er flere av romanene (blant annet Aimes-vous Brahms og Bonjour tristesse) og teaterstykkene hennes (blant annet Château en Suède og La robe mauve de Valentine) omarbeidet for film, TV og kino.

Den tynne romanen Bonjour tristesse, på knapt 30 000 ord, hadde så stor innflytelse, og var så provoserende for et helt samfunn, at den fortsatt er Sagans best kjente verk, til tross for hennes omfattende produksjon.[12]

Bonjour tristesse

[rediger | rediger kilde]

Denne romanen, tildelingen av Prix des Critiques, og de påfølgende anmeldelsene av kjente franske forfattere, som nobelprisvinneren François Mauriac, ble avgjørende for Sagans berømmelse.[22] Mauriac skrev en artikkel om pristildelingen og den unge prismottageren i Le Figaro, der han roste romanen opp i skyene: «Dens litterære kvalitet stråler mot deg fra første side, og er udiskutabel». Mauriac omtalte Sagan som et sjarmerende lite monster («charmant petit monstre»), et tilnavn som ofte ble brukt om henne senere også.[23] Selv om Mauriac roste romanens litterære kvalitet, var han sterkt kritisk til at hun ble tildelt Prix des Critiques. Han mente romanen ikke ga et sant bilde av samtidens unge franskmenn og deres åndelige liv (vie spirituelle).[24]

Historien i Bonjour tristesse fortelles av 17 år gamle Cécile, som er på ferie ved Côte d'Azur sammen med sin far, som er enkemann, og hans unge kjæreste. Datteren har sitt første, korte romantiske eventyr med en kjekk jusstudent denne sommeren. En eldre kvinne, en venninne av Céciles avdøde mor, dukker opp. Hun tar ansvar og beordrer Cécile til å avslutte forholdet til studenten, og holde seg innendørs og studere. Kvinnen og Céciles far forelsker seg, og for å forhindre ekteskap mellom dem, legger Cécile en skjebnesvanger plan, der et påstått forhold mellom jusstudenten og farens unge ekskjæreste skal provosere frem sjalusi og gjenopprette status quo.[12]

«Romanen var en øyeblikkelig skandalesuksess i et Frankrike som ville late som det var sjokkert over bokas emosjonelle intimitet og undergravende budskap».[15]

Boken hadde et kjølig, lakonisk språk. Den fanget tidsånden i 1950-årene, et tiår da grunnlaget ble lagt for den sosiale ungdomsrevolusjonen som fulgte i 1960-årene.[15]

Romaner

[rediger | rediger kilde]
  • Bonjour tristesse, 1954 – Vel møtt, vemod (1955)
  • Un certain sourire, 1956 – Bare et smil (1956)
  • Dans un mois, dans un an, 1957 – Om en måned, om et år (1958)
  • Aimez-vous Brahms..., 1959 – Liker De Brahms (1960)
  • Les Merveilleux Nuages, 1961 – Drivende skyer (1962)
  • La Chamade, Paris, 1965 – Nederlagets time (1966)
  • Le Garde du cœur, 1968
  • Un peu de soleil dans l'eau froide,1969
  • Un profil perdu, 1974
  • Le Lit défait, Paris, 1977
  • Le Chien couchant, 1980 – Med halen mellom beina (1981)
  • La Femme fardée, 1981 – Den sminkede kvinnen (1983)
  • Un orage immobile, 1983
  • De guerre lasse, 1985 – Begeret fullt (1986)
  • Un sang d'aquarelle, 1987
  • La Laisse, 1989 – Silkelenken (1992)
  • Les Faux-Fuyants, 1991
  • Un chagrin de passage, 1994 – En forbigående sorg (1995?)
  • Le Miroir égaré, 1996 – Det tapte speil (1996)

Novellesamlinger

[rediger | rediger kilde]
  • Des yeux de soie, 1975
  • Musiques de scène, 1981
  • La maison de Raquel Vega, 1985

Selvbiografiske tekster (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • Toxique, 1964 (dagbok)
  • Des bleus à l'âme, 1972 (selvbiografisk roman)
  • Réponses, 1975 (samtaler med Sagan)
  • Avec mon meilleur souvenir, 1984 (selvbiografisk roman)
  • Au marbre : chroniques retrouvées 1952–1962, 1988
  • Répliques, 1992 (intervjuer)
  • … Et toute ma sympathie, 1933 (fortsettelse av Avec mon meilleur souvenir)
  • Derrière l'épaule, 1998 (selvbiografi)

I tillegg publiserte forlaget L'Herne flere av Sagans selvbiografiske tekster etter hennes død.

Priser

[rediger | rediger kilde]
  • 1954: Prix des Critiques for Bonjour tristesse
  • 1960: Prix du Brigadier for teaterstykket Château en Suède, théâtre de l'Atelier.[25]
  • 1985: Prix Prince-Pierre-de-Monaco for hennes samlede forfatterskap.[26]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Médiatheque Françoise Sagan
Foto: ActuaLitté

I 2010 etablerte Sagans sønn, Denis Westhoff, litteraturprisen Le prix Françoise Sagan. Prisen deles ut årlig, for en franskspråklig roman eller novelle publisert i løpet av foregående år, og går fortrinnsvis til en forfatter som ennå ikke har mottatt noen premie eller ikke har mottatt noen større litteraturpris de siste månedene. Westhoff skriver på prisens nettsted at han opprettet Le prix Françoise Sagan for å hedre sin mors minne, men fremfor alt for å hedre bøker, og han håper å oppmuntre folk til å lese.[27]

Flere gater og plasser er oppkalt etter Sagan, og et av de største bibliotekene i Paris bærer hennes navn: Mediathèque Françoise Sagan. Biblioteket og mediateket ligger i et bygningskompleks der det opprinnelig var en spedalsk-koloni. Bygningen ble oppført i 1632. Under den franske revolusjon i 1789 ble bygningen rekvirert og gjort om til fengsel. Både poeten André Chénier og Marki de Sade satt fengslet her. Siden 1811 har bygningen vært et fengselshospital for kvinner. Her har blant annet den kjente spionen Mata Hari vært fengslet. I 2015 åpnet Mediathèque Françoise Sagan, etter noen års rehabilitering og ombygging.[28]

Referanser og noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Fichier des personnes décédées mirror, Fichier des personnes décédées ID (matchID) P-fr6kETgJPo, besøkt 1. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Francoise Sagan, Munzinger IBA 00000007246, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archive of Fine Arts, abART person-ID 118047, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Enciclopedia universal ilustrada europeo-americana, side(r) 300-301, bind Suplemento 1961-1962[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 746[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Cimetières de France et d'ailleurs, «SEUZAC (46) : cimetière»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.fondationprincepierre.mc, besøkt 14. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ France Info, «Théâtre : Marina Hands et Francine Bergé lauréates du "Prix du Brigadier 2018"», verkets språk fransk, utgitt 4. desember 2018, besøkt 14. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Institut national de l'audiovisuel, ««Bonjour tristesse», 20 ans après la mort de Françoise Sagan | INA», verkets språk fransk, besøkt 14. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b NRK (24. september 2004). «Francoise Sagan er død». NRK. Besøkt 12. mars 2019. 
  12. ^ a b c d Williams, Richard (28. februar 2014). «Françoise Sagan: 'She did what she wanted'». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. mars 2019. 
  13. ^ a b c Miller (1988), upaginert tidslinje over tre sider, før s. 1
  14. ^ Berest (2014), s. 7
  15. ^ a b c d N.N. (24. september 2004). «Françoise Sagan, fransk forfatter, død». NTB. 
  16. ^ Gaffney (2008), s. 188
  17. ^ «Peggy Roche, la discrète maîtresse de Françoise Sagan au coeur d’un livre - Elle». elle.fr (på fransk). 30. januar 2017. Besøkt 19. mars 2019. 
  18. ^ Fransk originaltekst, gjengitt av forlaget Edition Stock: "Fit son apparition en 1954 avec un mince roman, Bonjour tristesse, qui fit un scandale mondial. Sa disparition, après une vie et une oeuvre également agréables et bâclées, ne fut un scandale que pour elle-même»
  19. ^ Garcin, Jérôme (1956- ) Auteur du texte (1988). Le Dictionnaire : littérature française contemporaine / Jérôme Garcin ; avec la collab. de André Clavel, Christian Dupeyrond, Isabelle Girard, Lysiane Sellam... [et al.] (på fransk). s. 390. 
  20. ^ Pound, Catherine (21. juli 2015). «The music of Françoise Sagan». Medium (på engelsk). Besøkt 18. mars 2019. 
  21. ^ «FRANÇOISE SAGAN & MICHEL MAGNE CHANSONS ET BALLETS». www.fremeaux.com (på fransk). Frémeaux & Associés éditeur , La Librairie Sonore. Besøkt 18. mars 2019. 
  22. ^ Gaffney (2008), s. 184
  23. ^ Sitert i Gaffney (2008), s. 131: "Le mérite littéraire y éclate dès la première page et n'est pas discutable"
  24. ^ Gaffney (2008), s. 185
  25. ^ «Théâtre-Le prix du Brigadier». www.regietheatrale.com (på fransk). Besøkt 18. mars 2019.  Kronologisk liste over prismottagere
  26. ^ «Fondation Prince Pierre de Monaco». www.fondationprincepierre.mc (på fransk). Besøkt 18. mars 2019. 
  27. ^ «Françoise Sagan - Le Prix». www.francoisesagan.fr (på fransk). Arkivert fra originalen 27. mars 2019. Besøkt 18. mars 2019. 
  28. ^ Perkovic, Sladjana (12. april 2018). «Secret corners of Paris: The Françoise Sagan Library». itinari (på engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Berest, Anne (2014). Sagan, Paris 1954. Édition Stock. ISBN 9782234077065. 
  • Gaffney, John (2008). Stardom in Postwar France. Berghahn. ISBN 978-1845450205. 
  • Miller, Judith Graves (1988). Françoise Sagan. Boston, Mass.: Twayne Publishers. ISBN 0805782281. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Françoise_Sagan&oldid=23801988»