Forarbeidsfasene (retorikk)
Forarbeidsfasene i retorikken er kjent fra antikken. I Ciceros verk De inventione beskrives de retoriske forarbeidsfasene (rhetorices partes).[1] Disse fem disiplinene omtaler elementene i det samspillet som skaper en retorisk velformet tale, slik at den oppfyller de retoriske hovedfunksjonene.
Her er en oversikt over de ulike fasene.[2][3]
Intellectio
[rediger | rediger kilde]Intellectio kan oversettes med det å skjønne. Enkelte ganger skilles denne fasen ut fra den første forarbeidsfasen, Inventio. Denne fasen tar for seg emnevalget og situasjonen.[4]
Inventio
[rediger | rediger kilde]Inventio kan oversettes med det å finne. I den første forarbeidsfasen utforsker taleren emnet og lister opp ideer og argumenter rundt temaet.
Dispositio
[rediger | rediger kilde]Dispositio kan oversettes med det å ordne. I den andre forarbeidsfasen begynner taleren å strukturere stoffet på en hensiktsmessig måte.
Exordium
[rediger | rediger kilde]I den innledende delen av talen ønsker man å;
- Skape interesse
- Vinne velvilje og troverdighet
- Antyde temaet (captio benevolentia)
Partitio
[rediger | rediger kilde]Videre ønsker man å gi en oversiktlig fremstilling av hva som vil omtales, og i hvilken rekkefølge. Dette er spesielt viktig ved lengre utredninger.
Narratio
[rediger | rediger kilde]For å etablere en kontekst, og få alle tilhørere like opplyste om temaet, må taleren gi en kort saksfremstilling.
Argumentatio
[rediger | rediger kilde]Etter at temaets omstendigheter er presentert, kan taleren begynne sin argumentasjonsrekke (logos-argumentasjon). Dette gjøres ved å;
- Bevise egne påstander (probatio)
- Avvise motpartens tidligere eller potensielle påstander (refutatio)
Conclusio / peroratio
[rediger | rediger kilde]Avslutningsvis må taleren vektlegge en oppsummering av konklusjonene (recapitulatio) og tale appellere til publikums følelser (pathos-argumentasjon)
Elocutio
[rediger | rediger kilde]Elocutio kan oversettes med det å formulere. Den tredje forarbeidsfasen tar for seg den språklige utformingen. Taleren må ta hensyn til de retoriske dydene;
- Hensiktsmessighet (aptum)
- Korrekthet (puritas)
- Klarhet (perspicuitas)
- Språklig utsmykning (ornatus)
De tre overtalelsesmidlene er:
- patos (appell til følelser med fokus på mottaker)
- etos (appell til følelser med fokus på sender)
- logos (appell til fornuften)
Memoria
[rediger | rediger kilde]Memoria kan oversettes med det å huske. Den fjerde forarbeidsfasen omtaler hvordan taleren må lære talen uten skrevne hjelpemidler. Dette er med på å styrke talerens ethos gjennom en balansert og selvstendig fremførelse.
Actio
[rediger | rediger kilde]Actio kan oversettes med det å fremføre. Den siste forarbeidsfasen omfatter forberedelsen og gjennomføringen av talen med fokus på kroppsbevegelser (gestikk) og ansiktsbevegelser (mimikk) og stemmeføring (pronuntiatio).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kjeldsen, Jens (2006): Retorikk i vår tid, s. 37
- ^ Kjeldsen, Jens (2006): Retorikk i vår tid, s. 396
- ^ Andersen, Øivind (1995): I retorikkens hage, s. 43
- ^ «intellectio», Wiktionary