Folkerepublikken Kinas spesielle økonomiske soner

Folkerepublikken Kinas spesielle økonomiske soner er spesielle økonomiske soner ( 经济特区 Pinyin: Jīngjì Tèqǖ) i Fastlands-Kina. Regjeringen av Folkerepublikken Kina innrømmer disse sonene en egen økonomisk politikk og større fleksibilitet styringsmessig. Dermed kan sonene benytte seg av økonomiske styringstiltak som fremmer investeringer i større grad enn den politikk som kan føres annetsteds i resten av Fastlands-Kina.

Historie

Siden sent i 1970-årene har det kinesiske kommunistparti arbeidet med nye økonomiske virkemidler. Utviklingen gikk gjennom flere stadier. Men tidlig i 1980-årene ble det opprettet spesielle økonomiske soner i flere kystområder.

I provinsen Guangdong:

• Mesteparten av Shenzhen,
• Deler av Zhuhai
• Deler av Shantou

I provinsen Fujian:

• Deler av Xiamen

I 1984 åpnet Folkerepublikken Kina ytterligere 14 kystbyer for utenlandske investeringer under lignende vilkår, men som «åpne kystsoner» som ikke helt hadde samme gode vilkår :

• Dalian
• Qinhuangdao
• Tianjin
• Yantai og Qingdao
• Lianyungang og Nantong
• Shanghai
• Ningbo og Wenzhou
• Fuzhou
• Guangzhou og Zhanjiang
• Beihai

Fra 1988 kom nye områder til. Det året ble hele øyprovinsen Hainan en spesiell økonomisk sone, og de fire opprinnelige økonomiske sonene ble samtidig utvidet i størrelse.

Kort etter ble de åpne kystsonene også utvidet om omfattet fra da av:

• Større deler av Yangtzeelvens deltaområde
• Perleflodens delta
• Xiamen-Zhangzhou-Quanzhou-triangelet i det sørlige Fujian
• Shandonghalvøya
• Liaodonghalvøya (i provinsen Liaoning)
• Hebei, og
• Guangxi.

I juni 1990 åpnet Folkerepublikkens regjering «Pudong New Area» i Shanghai for oversjøiske investeringer, og inkluderte nye byer i Yangtses nedre løp med Pudong New Area som hele sonens «dragehode».

Fra 1992 åpnet regjeringen også en rekke grensebyer og dessuten alle hovedstedene for alle provinser og autonome regioner.

I tillegg ble 15 frihandelssoner, 32 økonomiske og teknologiske utviklingssoner på statsnivå og 53 nye og high-tech indristruelle utviklingssoner i store og mellomstore byer. Disse sonene har andre modeller for preferensielle økonomiske vilkår enn de øvrige.

Økonomiske særvilkår i de spesielle økonomiske soner

1. Særlige skattemessige incentiver for utenlandske investorer.
2. Større selvstendighet hva gjelder internasjonal handelsvirksomhet.
3. Økonomiske karakteristika omtalt som «de fire prinsipper»:
   1. Konstruksjon avhenger primært av utenlandsk kapital
   2. De primære økonomiske modeller kinesisk-utenlandske joint ventures og partnerskap, så vel som utenlandsk heleide foretak
   3. Produksjonen er primært eksportorientert
   4. Økonomisk virksomhet styres primært av markedskreftene

De spesielle økonomiske soner er behandlet som separate enheter i nasjonale økonomisk og finansiell planlegging, og utøver provinsnivåmyndighet over sin økonomiske administrasjon. Sonenes lokale partikongresser og regjeringer har lovgivende myndighet.