Flavius Orestes
Flavius Orestes (født ca 430, død 28. august 476 ved Piacenza) var en romersk-germansk general og statsmann. Han var ikke formelt romersk keiser, men utøvet de facto keiserlig myndighet 475-476.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Flavius Orestes var av aristokratisk bakgrunn fra Pannonia Savia, og var sannsynligvis tildels av germansk avstamning. Han var sønn av Tatulus, en hedning, og svigersønn til Romulus som tjenestegjorde som comes i Vestromerriket.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Etter at Pannonia ble avstått til hunnerkongen Attila, tjenestegjorde han i en tid ved Attilas hoff. Der ble han etterhvert sekretær (notarius) i 449 og 452 - dette var en ledende stilling. I 449 ble Orestes to ganger sendt av Attila til Konstantinopel som sendemann til keiserTheodosius II.
Etter hunnerikets sammenbrudd reiste Orestes til Italia hvor han gjorde karriere i hæren. I 475 ble han utnevnt til magister militum av den vestromerske keiseren, Julius Nepos, men viste seg snart å være heller lite lojal. 28. august samme år tok Orestes kontroll over Vestromerrikets hovedstad, Ravenna (i praksis hadde denne byen fungert som hovedstad siden 402). Julius Nepos flyktet til Dalmatia. Der skulle han fortsette sitt styre til han ble snikmyrdet i 480.
Orestes valgte å innsette sin tolv år sønn Romulus Augustus («Augustulus») til keiser. Orestes, som var selv av blandet herkomst mens hans kone var romersk, håpet kanskje at Romulus skulle være mer aksepterbar. Romulus ble ikke anerkjent av den østromerske keiseren Zenon, og siden Julius Nepos fortsatt kontrollerte Dalmatia var Orestes’ myndighet i praksis begrenset til Italia. Uansett skulle ikke Orestes’ herredømme vare lenge, han fikk snart problemer med hæren. Økonomien var dårlig og soldatene ønsket betaling i form av landjord. Dette var utenlandske («barbariske») hjelpetropper - en regulær romersk hær eksisterte på dette tidspunkt i praksis ikke i noen nevneverdig grad. Orestes nektet å la disse soldatene få landjord i Italia, og hæren gjorde opprør ledet av den germanske hærføreren Odovakar.
Odovakars og Orestes' styrker møttes til slutt på slagfeltet, men den uerfarne romerske hærføreren og hans svake keiserlige styrke hadde ingen sjanse mot villskapen hos Odovakars leiesoldathær. De romerske soldatene ble enten drept, tatt til fange eller drevet på flukt. Orestes ble tatt til fange og drept nesten med det samme, den 28. august 476, utenfor Piacenza. Kort tid senere avsatte Odovakar Romulus Augustus og innsatte seg selv som konge av Italia.
- 1700-tallshistorikeren Edward Gibbon la stor vekt på dette på grunn av Odovakars utenlandske bakgrunn. Gibbons romantiske fremstilling av begivenhetene i 476 som Vestromerrikets fall, skulle få stor innflytelse i forskerkretser i to hundre år, men senere historikere har avskrevet denne synsmåten. Ikke desto mindre anses Oovakars seier over Orestes og hans sønn ofte som selve skillelinjen mellom den klassiske oldtid og den sene oldtid.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Peter J. Heather: The Fall of the Roman Empire. A new History of Rome and the Barbarians. Macmillan, London u. a. 2005, ISBN 0-333-98914-7, s. 565 (Index, s.v. Orestes).
- Dirk Henning: Periclitans res Publica. Kaisertum und Eliten in der Krise des Weströmischen Reiches 454/5–493 (= Historia Einzelschriften. Bd. 133). Steiner, Stuttgart 1999, ISBN 3-515-07485-6 (Zugleich: Marburg, Universität, Dissertation, 1998).
- Otto Seeck: Geschichte des Untergangs der antiken Welt. Band 6. Metzler, Stuttgart 1920, s. 377–380.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire part v, chapter xxxvi