Hopp til innhold

Firemaktsavtalen om Berlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Utenriksministrene ankommer bygningen til det allierte kontrollrådet i Berlin, 3. juni 1972.
Det allierte kontrollrådets bygning der forhandlingene ble ført. I dag tilhører bygningen Berlin Kammergericht.

Firemaktsavtalen om Berlin ble inngått 3. september 1971 mellom de fire okkupasjonsmaktene i Tyskland etter andre verdenskrig. Avtalen medførte blant annet at Vest-Berlin fikk sterkere tilknytning til Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland), men ikke at byen ble en fullverdig del av landet.

Avtalen om trådte i kraft etter en seremoni i Berlin 3. juni 1972. Avtalen ble da undertegnet av utenriksministrene Andrei Gromyko, Sovjetunionen, Alec Douglas-Home, Storbritannia, Maurice Schumann, Frankrike og William P. Rogers, USA.[1][2][3]

Forhandlingene foregikk fra 26. mars 1970 i bygningen til Det allierte kontrollrådet i Heinrich-von-Kleist-Park i Berlin. De vestlige allierte gikk i forhandlingene inn for at samtlige fire makter skulle ha råderett over hele Berlin, mens Sovjetunionen ville innskrenke dette til å gjelde Vest-Berlin.[1][2][3]

Avtalen bekreftet til slutt Vest-Berlins tilhørighet til Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland). Dette skulle gjelde i så vel økonomiske som samfunnsmessige og rettslige forhold. Sovjetunionen garanterte transittruter fra Vest-Tyskland på vei, vannvei og jernbane. Imidlertid skulle Berlin ennå ikke være noen formell del av Forbundsrepublikken. Det skulle også bli lettere for vestberlinere å besøke Øst-Berlin. Avtalen medførte at Berlin ikke lenger var noen spenningselement i forholdet mellom Østblokken og de vestlige landene.[1][2][3]

Vestmaktene hadde tidligere gjort både Moskva- og Warszawa-avtalene avhengig av en senere inngåelse av firemaktsavtalen. Moskvaavtalen gikk mellom Forbundsrepublikken Tyskland og Sovjetunionen om grensene mellom det daværende DDR og Polen (Oder-Neisse-linjen) og den tysk-tyske grense. Warszawaavtalen ble inngått mellom Forbundsrepublikken Tyskland og Polen. Den omfattet også Oder-Neisse-linjen, men dessuten familiegjenforening mellom daværende Vest-Tyskland og Polen. Det kommunistiske Polen hadde på dette tidspunktet stengte grenser.[4][2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Hansen Bundt, Kate (1993). Det indre og det ytre tyske spørsmål : tysk gjenforening i lys av tyske nasjonalpolitiske interesser og europeiske sikkerhetsinteresser. Norsk utenrikspolitisk institutt. s. 33. 
  2. ^ a b c d Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Vier-Mächte-Abkommen». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 31. juli 2023. 
  3. ^ a b c Sverresdotter Dypvik, Astrid (2017). Berlinhistorier : kald krig i den delte byen. Det Norske Samlaget. s. 83. ISBN 9788252192384. 
  4. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische (17. mai 2022). «Vor 50 Jahren: Bundestag stimmt für Ostverträge». bpb.de (på tysk). Besøkt 30. juli 2023.