Filippinenes historie

Filippinene er en øygruppe hvor befolkningen taler en rekke beslektede språk som tilhører familien austronesiske språk. Filippinene var en av Spanias kolonier fra 1500-tallet.

Man anser aeta-folket for å være den eldste befolkningen på Filippinene; de regnes med til negritoene. De austonesiske folkenes forfedre innvandret på et senere tidspunkt, og de opprinnelige innbyggerne trakk seg lenger inn i landet.

Filippinerne praktiserte fra gammelt av naturreligioner. Filippinene drev handel med indere og kinesere siden middelalderen. De stiftet etterhvert kontakt med folk i nærliggende områder som introduserte islam. Noen av dem stiftet også bekjentskap med buddhismen. I sør innførte de muslimske innvandrerne et styre med rajaer og sultaner. Et landområde ble underlagt Brunei. Mesteparten av landet ble imidlertid fortsatt styrt av høvdinger.

Noen gamle tekster fra denne tiden ble skrevet med den skriften som er kjent som baybayin, som var utviklet fra den indiske brahmi-skriften.

Flere av de store oppdagelsesreisende kom til Filippinene, deriblant Ferdinand Magellan i 1521. Filippinene kom under spanjolenes innflytelse. To av øyene fikk navnet Islas Filipinas i 1543 etter Filip II av Spania, som da var prins. Siden kom det navnet til å bli brukt om alle øyene. Det var også Filip II som sørget for at koloniseringen av øyene ble godt organisert. I 1571 ble Manila grunnlagt. Filippinene kom da til å bli sete for viktig handelsvirksomhet. Krydder og andre høyt verdsatte varer ble omsatt i stort omfang.

Med spanjolene fikk den romersk-katolske kirke stor innflytelse innen befolkningen. Dog forble noen filippinere muslimer, og noen fortsatte å praktisere tradisjonelle religioner. Muslimene på Suluøyene og Mindanao i sør kom aldri helt under spanjolenes herredømme.

På 16- og 1700-tallet kom det til kamper mot engelskmennene og nederlenderne. Engelskmennene forsøkte å besette Manila, men oppgav dette igjen ved freden i Paris i 1763.

Siden ble Filippinene styrt fra Ny-Spania, men så erklærte José Basco y Vargas området som en egen spansk koloni i 1781. I en periode fikk guvernørene meget stor personlig makt, nesten så de ble egne statsoverhoder. Senere fikk øyene status som spansk provins.

I tiden som fulgte begynte det imidlertid å reise seg strømninger blant filippinerne som ønsket politisk selvstendighet. Adskillige folk slo seg sammen og begynte å kjempe for sin sak. Mot slutten av 1800-tallet ble organisasjonen Katipunan stiftet. Denne organisasjonen hadde som mål å få i gang en revolusjon, og om nødvendig bruke voldelige midler. Organisasjonen var revolusjonær og samtidig preget av hemmelige ritualer.

Dette førte frem til den filippinske revolusjon, og en erklæring av selvstendighet. Samtidig som det oppstod stridigheter også innen revolusjonens rekker, ble det dannet en regjering med Emilio Aguinaldo som president. Imidlertid ble dette kortvarig. På grunn av den spansk-amerikanske krig ble Filippinene overtatt av USA. Aguinaldo søkte da, med amerikansk støtte, å danne en selvstendig, føderativ republikk. Dette nektet imidlertid amerikanerne å gå med på. Det førte til en tid med flere opprør, og Aguinaldo ble til slutt fanget. De mange stridighetene på denne tiden er kjent som den filippinsk-amerikanske krig.

På begynnelsen av 1900-tallet fikk Filippinene status som commonwealth under USA. Med tiden ble det bestemt at selvstendighet skulle innføres etter en viss periode. I 1935 ble selvstendighet lovet etter en periode på ti år. Man begynte derfor å forberede dette på mange måter, men andre verdenskrig gjorde imidlertid at forholdene ble noe endret. Japan besatte Filippinene under krigen. Etter blodige kamper gjenerobret amerikanerne øygruppen 1944-45, og 4. juli 1946 ble Filippinene en selvstendig stat. Ved selvstendigheten 1946 ble liberaleren Manuel Roxas valgt til president, og etter hans død i 1948 overtok visepresident Elpidio Quirino.