Feriekoloni
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Feriekoloni er et ferietilbud til bybarn som ellers ikke har anledning til å dra på sommerferie. Opprinnelig var tanken å skaffe barn fra fattige familier et opphold på landet, slik at de kunne få næringsrik kost, mye sol, frisk luft og fysisk aktivitet. Det var også et viktig moment å hindre barna i å reke gatelangs gjennom hele sommeren, hvor de ble utsatt for dårlige påvirkninger.
Historie
[rediger | rediger kilde]Europa
[rediger | rediger kilde]Feriekolonienes idebakgrunn finner man først og fremst i filantropinismen, en pedagogisk reformbevegelse grunnlagt av Johann Basedow (1723-90). Ifølge Basedow skulle mennesket rives ut av tidligere fordommer og vrangforestillinger for så å bli opplyst om alt som kunne bidra til å forbedre hele dets livssituasjon fysisk og sosialt. I Europa ble feriekolonier et av midlene for å bedre arbeiderklassens kår.
I 1850-årene ble de første feriekolonier i Europa etablert, målet var å hjelpe arbeiderklassens barn fra sult og sykdom. Danmark startet med feriekoloni i 1853. De plasserte barna på gårder, hvor de ble en del av familien. I slutten av 1890-årene fremstod Sveits og Tyskland som foregangsland, med over 200 feriekolonier. Her ble barna sendt til egne kolonier i landlige områder med ansatte som tok seg av dem. Dette systemet sørget for at flere barn fikk nyte godt av tilbudet. I 1899 ble ca. 14 000 barn i alderen 9 til 14 år sendt på feriekolonier i Tyskland. Ved utgangen av 1800-tallet hadde en rekke land i Europa opprettet feriekolonier. Også USA, Sør-Amerika, Australia og Japan hadde feriekolonier på denne tiden.
Norge
[rediger | rediger kilde]Det første organiserte tiltak for å få norske bybarn ut på landet om sommeren var i regi av Arbeidersamfunnet i Kristiania i 1861. I de første årene ble barna sendt til privatpersoner på landet, men fra 1891 ble det kjøpt egne hus og områder, hvor ansatte tok seg av barna. I Bergen ble det opprettet en egen komité for allmuebarns landopphold i sommerferien i 1882, initiert av de to legene Joachim Georg Wiesener og Klaus Hansen. Arbeiderforeningen i Trondheim organiserte feriekolonier fra 1885.
Barna var mellom 8 og 14 år. Foreldrene måtte søke om opphold gjennom skolen og elevenes lærer og skolelege skrev sine anbefalinger. I starten var kriteriene for å bli valgt ut svak helse, dårlig økonomi og at man bodde i de mest tettbygde og trangbodde områdene. Senere ble barna valgt ut dersom foreldrene ikke hadde anledning og økonomi til å ta barna med på ferie, eller om barnerike familier eller eneforeldre hadde behov for avlastning.
Feriekoloniene ble populære tiltak med stor tilstrømning, hvert år måtte mange barn avvises fordi det ikke var stor nok kapasitet. I 1920- og 30-årene hadde mange av Norges større byer steder hvor de kunne sende barn fra fattige og vanskelig stilte familier. Noen kolonier var drevet av kommunen, andre av frivillige organisasjoner som menigheter, sanitetsforeninger egne feriekolonikomiteer osv. De første årene hadde feriekoloniene et tydelig fattigstempel, men det bleknet med årene. I etterkrigstiden var det populært å dra på feriekoloni og det var rift om de få plassene som var tilgjengelig.
De fleste feriekoloniene ble avviklet på 1970-tallet. Behovet var da ikke like stort lenger. Foreldre flest begynte å få mer sommerferie og bedre økonomi. Sommerleirer, ferieklubber og ulike sommerskoler har overtatt for skolebarn som trenger et tilbud deler av ferien. Dette er noe foreldrene må betale for i motsetning til feriekoloniene som var et gratis tilbud. Men det er fortsatt foreldre med dårlig råd som ikke kan reise noe sted med barna sine eller benytte seg av aktiviteter det må betales for. Derfor har Oslo fortsatt en feriekoloni på Hudøy, drevet av Kirkens bymisjon.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Utøya, Buskerud
- Grünerløkka skole, Oslo
- Hudøy, Vestfold
- Dilsdalen feriekoloni, Telemark[1]
- Hanes feriekoloni, Telemark
- Klokkerholmen feriekoloni, Telemark[2]
- Håøya, Vestfold
- Skodje, Møre og Romsdal
- Barnehjemmet Småbarnsstuen, Hordaland
- Feriekolonien Sanitas, Rogaland[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Hagen, Dan (17. oktober 2019). «(+) Frykter kuttforslag - kan bli nødt til å legge ned». Telemarksavisa (på norsk). Besøkt 11. juni 2022. «- Vi har drevet feriekolonier siden 1930-tallet, og nå vil kommunen fjernet tilskuddet. Skjer det er vi nødt til å avvikle. De folkevalgt må stoppe dette. | Det uttaler Jonny Jensen som er leder av styret i Hanes feriekoloni. Han har med seg Thore Simonsen som er leder i stiftelsen Dilsdalen feriekoloni. Begge feriekolonier har tilhold i Skien kommune.»
- ^ «Leirskole». www.porsgrunn.kommune.no (på norsk). 21. oktober 2021. Arkivert fra originalen 25. september 2022. Besøkt 11. juni 2022. «Klokkerholmen er en liten holme som ligger øst for Brevik i Ormefjorden. Holmen ble kjøpt inn til kommunen i 1928. Man har drevet kommunal feriekoloni ved Klokkerholmen siden 1929. Leirskolen startet opp i 1978, og siden 1996 har man også gitt tilbud om alternativ undervisning i vintersesongen.»
- ^ «Feriekolonien Sanitas». www.erlingjensen.net. Besøkt 11. juni 2022. «Feriekolonien Sanitas ble innviet og tatt i bruk 6. juli 1906. Fram til avviklingen i 1974 hadde 13 631 barn vært på feriekolonien. (---) Erfaringene fra Årdal var så gode at man nokså raskt innså at et eget hus ville være tingen. Det Stavangerske Dampskibsselskab stilte en båt gratis til disposisjon for komiteen slik at den kunne komme seg rundt i Ryfylke og se på alternative leirsteder. Valget falt på en tomt ved Riskedalsvatnet i Årdal til 1200 kroner. | Byggekostnadene for huset pluss inventar ble beregnet til drøyt 8500 kroner, slik at totalkostnadene for leirstedet ble ca. 10 000 kroner. | Denne første kolonien ble døpt Sanitas og ble innviet og tatt i bruk med stor festivitas 6. juli 1906. Stedet hadde plass til 60 barn om gangen. Ettersom dette var den eneste feriekolo-nien, var det ennå en tid behov for de private vertsbøndene i tillegg. Men allerede i 1912 hadde man klar Duedalen på Fogn, som fra nå av ble feriekolonien for jenter, mens Sanitas var utelukkende guttenes sted.»
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Lindstrøm, Johan: Det gode liv på landet. Bergens Tidende, 2006
- Baadsvik, Ine Merete: Stilleste gutt på sovesal 1 – En historie om folkeskolebarns feriekolonier. Artikkel fra Fra gutteklubb til kvinnesak. Ferie- og fritidsminner fra arkivet. Fra Bergen Byarkivs skriftserie nr. 8. Bergen 2009
- Feriekolonier – oversikt publisert 26. mars 2003 av Bergen kommune i oppslagsverket oVe, Bergen Byarkiv