Hopp til innhold

Ezzelino III da Romano

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ezzelino III da Romano
Født25. apr. 1194Rediger på Wikidata
Padova
Død7. okt. 1259Rediger på Wikidata (65 år)
Soncino
BeskjeftigelseCondottiere, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Seigneur (March of Treviso) Rediger på Wikidata
EktefelleSelvaggia of Staufen
FarEzzelino II da Romano
SøskenAlberico da Romano
PartiGhibellines
NasjonalitetDet tysk-romerske rike
GravlagtCastle of Soncino
Våpenskjold
Ezzelino III da Romanos våpenskjold

Ezzelino III da Romano (født 25. april 1194 i Onara ved Padova, død 27. september 1259 i Soncino ved Cremona) var en italiensk ghibellinsk føydalherre i de trevisanske marker, et område som svarer til store deler av den moderne italienske regionen Veneto. Han ble beryktet som en grusom tyrann, og var den mest notoriske av de europeiske tidlige tyranner.[1]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Ezzelino var sønn av Ezzelino II da Romano, hersker av Bassano del Grappa og andre len i Veneto-området, og hans hustru Adelaide degli Alberti di Mangona, som kom fra en toscansk grevefamilie. Han ble som fireåring sendt som gissel til Verona, men ellers er intet kjent om hans barndom eller oppdragelse. Ifølge kronikøren Rolandino da Padova skulle Ezzelino imidlertid allerede i ungdommen ha vist en stor interesse for beleiringens kunst, og hadde også utviklet et hat mot det norditalienske fyrstehuset Este som skulle vedvare livet ut.[trenger referanse]

Føydalherre

[rediger | rediger kilde]

Fra sin far hadde han arvet land i Treviso.

Ezzelino tok i 1230 Verona i sin besittelse og erobret i keiser Fredrik IIs tjeneste i 1236 Vicenza, og ved svik senere også Padova. Disse tre byene skulle han beherske i nesten to decennier.[2] I Padova lot han munken Giordano Forzatè (1158–1248), «Padovas far», arrestestere og forvise. Han giftet seg i 1238 med Fredriks naturlige datter, Selvaggia, og ble keiserens vikar over visse områder i det nordlige Italia.

Ezzelino opptrådte her med største kraft, kombinert med hensynsløs grusomhet og med likegyldighet i valg av midler for å oppnå sine mål; endeløse drap og forskrekkelige barbariteter.

Etter Fredrik IIs død i 1250 opptrådte han som en nærmest uavhengig fyrste. I de byer han hersket over benyttet han tortur mot motstandere og dem han antok sammensverget seg mot seg.

Hans fremferd gav ham mange fiender. I 1254 ble han ekskommunisert av pave Innocens IV, og samme pave preket et felttog mot ham. Men Ezzelino beseiret sine motstandere i slaget ved Torricella i 1258. I 1258 erobret han til og med Brescia. Ved et direkte angrep mot Milano i 1259 led han nederlag i slaget ved Cassano d'Adda, og ble da såret av en pil. Han falt i fiendens fangenskap, og døde. Omstendighetene er ikke avklarte, men det kan være at han begikk selvmord i sin celle.[trenger referanse]

Året etter ble hans bror Alberico drept, og da Romano-familien utslukket med dette. Den viktige alliansen mot Ezzelino siden 1230-årene, mellom Sambonifacio og Este, opphørte også.[2]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Ezzelino er blitt skildret av middelalderforfattere som den samtidige kronikøren Rolandino da Padova (1200–1276) og den noe senere Albertino Mussato (1261–1329) i hans verk Ecerinis. Han har også gått inn i historien som litterær figur. Mest kjent turde han da være fra Dante Alighieris Den guddommelige komedie, der han er plassert i helvetets sjuende krets. Han forekommer også i Ezra Pounds The Cantos, i Canto 72, som sammen med Canto 73 iblant kalles for Pounds «fascistiske cantos», der Pound synes å identifisere seg selv med Ezzelino.[3]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Dean, Trevor (1999). «The rise of the signori». The New Cambridge Medieval History (Vol. 5): c. 1198-c. 1300. Cambridge University Press. ISBN 978-0521362894. 
  • Sante Bortolami: Ezzelino III da Romano. I: Maria Paola Arena (utg.): Enciclopedia fridericiana. Bind 1: A–H, Rom 2005.
  • Gina Fasoli: Ezzelino III. da Romano, oberitalienischer Signore (1194–1259). I: Lexikon des Mittelalters. Bind 4: Erzkanzler bis Hiddensee. Artemis-Verlag, München o.a. 1989, ISBN 3-7608-8904-2, Sp. 196–197.
  • Gina Fasoli: Ezzelino da Romano fra tradizione cronachistica e revisione storiografica. I: Storia e cultura a Padova nell’età di sant’Antonio (= Fonti e Ricerche di Storia Ecclesiastica Padovana. 16. Istituto per la Storia Ecclesiastica Padovana, Padova 1985, s. 85–101.
  • Mario Rapisarda: La signoria di Ezzelino da Romano. Del Bianco, Udine 1965.
  • Wolfgang Stürner: Friedrich II. 2 Bind. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1992–2000;

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Dean 1999, s. 459.
  2. ^ a b Dean 1999, s. 460.
  3. ^ . ISSN 1177-2182 http://www.nzepc.auckland.ac.nz/kmko/03/ka_mate03_ross.asp.