Erich von Manstein
| Erich von Manstein | |||
|---|---|---|---|
 Manstein som generalmajor i 1938 | |||
| Født | Fritz Erich Georg Edouard von Lewinski 24. nov. 1887[1][2][3][4]  Berlin | ||
| Død | 10. juni 1973[2][3][4][5] (85 år) Icking Hjerneslag | ||
| Beskjeftigelse | Abteilungsleiter | ||
| Far | Eduard von Lewinski | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Niedersachsen | ||
| Utmerkelser | Jernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd | ||
| Troskap |  Det tyske keiserriket  Weimar-republikken  Tyskland | ||
| Våpenart | Den tyske keiserlige hær | ||
| Tjenestetid | 1906–1944 | ||
| Militær grad | General, generalfeltmarskalk | ||
| Enhet |  Kaiserliche Armee.svg){kind=small} Reichswehr Wehrmacht Heer | ||
| Dømt for | Krigsforbrytelse | ||
| Deltok i | Første verdenskrig | ||
| Signatur | |||
 | |||
Erich von Manstein (født 24. november 1887 i Berlin, død 10. juni 1973 i Irschenhausen i Bayern) var en tysk general som deltok i både første- og andre verdenskrig. Etter krigen ble han rådgiver for Konrad Adenauer.
Manstein ble etter krigen dømt til 18 års fengsel for krigsforbrytelser, men som flere andre tyske krigsforbrytere ble han løslatt etter noen få år i fengsel.
Tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Erich von Manstein ble født som Fritz Erich von Lewinski i en prøyssisk offisersfamilie, tiende barnet av general Eduard von Lewinski (1829–1906), og femte barn av Lewinskis andre kone, Helene von Sperling (1847–1910), en slektning av Paul von Hindenburg. Både Eduard og hans bror Albert von Lewinski ble belønnet med Pour le Mérite.[6] Helenes søster Hedwig von Sperling (1852–1925) var gift med general Georg von Manstein (1844–1913), men ekteskapet var barnløst. Da Eduard von Lewinski døde i 1906, ble sønnen Erich adoptert av det barnløse paret, og han tok sin onkels etternavn Manstein.
Etter skolegang i Straßburg ble Manstein kadett i Plön i 1900, og tok Abitur ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin-Lichterfelde. I 1906 fikk han løytnants grad, og i 1913 begynte han på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin.
Krigsskoleutdannelsen ble avbrutt av utbruddet av første verdenskrig. I løpet av krigen tjenestegjorde Manstein både på østfronten og vestfronten. I 1915 ble han forfremmet til kaptein, og tjenestegjorde i en stabsfunksjon resten av krigen.
Mellomkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Manstein giftet seg med Jutta Sibylle von Loesch i 1920. Sammen fikk de tre barn: Gisela (1921-2013), Gero (1922-42) og Rüdiger (f. 1929).[7]
Tysklands nederlag i krigen påla landet å ruste ned. Manstein deltok i arbeidet med å bygge opp det nye Reichswehr. I 1921 ble han utnevnt til kompanisjef i infanteriregiment nr. 5, og i 1927 ble han stabsoffiser. I 1927 ble han tilknyttet generalstaben og fikk majors grad.
Den 1. juli 1935 ble Manstein sjef for operasjonsavdelingen i hærens overkommando. Året etter fikk han graden generalmajor. Etter omorganiseringen som fulgte i kjølvannet av Fritsch-Blomberg-affæren i 1938 ble Manstein overført til 18. infanteridivisjon i Liegnitz.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Under den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 var Manstein stabssjef i Gerd von Rundstedts Armégruppe Syd. Mansteins lederskap var her en viktig brikke i den tyske suksessen.
Vinteren 1939–1940 bidro Manstein til planen for angrepet på Frankrike. Manstein forkastet idéen om en gjentagelse av Schlieffen-planen fra første verdenskrig, og gikk heller inn for en offensiv gjennom Ardennene. Hitler fulgte i hovedtrekk Mansteins plan, på tross av motstand fra andre deler av offiserskorpset. Suksessen i felttoget gjorde at Manstein fikk tildelt Jernkorsets ridderkors og ble utnevnt til general.
Under starten av Operasjon Barbarossa tjenestegjorde Manstein i den nordlige sektoren av østfronten. Her rykket han frem 150 km på to dager, og erobret den viktige byen Daugavpils. I september ble Manstein overført til Ukraina, der han fikk ansvaret for erobringen av Krimhalvøyen. Tyskerne erobret halvøya unntatt flåtehavnen og festningen Sevastopol høsten 1941, men den tyske offensiven ble inntilt da vinteren kom. Erobringen av Krim ble ikke fullført før 4. juli 1942, da hans styrker gikk seirende ut av slaget om Sevastopol.
20. november 1941 belærte han sine tropper om at «soldatene må forstå nødvendigheten av den harde fremgangsmåten overfor jødene, som har vært den drivende kraften bak den bolsjevikiske terroren og derfor må betale for det.»[8]
I juli 1942, etter erobringen av Krim, ble Manstein forfremmet til generalfeltmarskalk, og overflyttet til Leningradfronten. I november ble han igjen overført til sørfløyen, der han fikk som jobb å unnsette general Paulus' omringede 6. armé ved Stalingrad. Denne unnsetningsoperasjonen hadde betydelig fremgang de første dagene, men ble stanset av sovjeterne før den nåde sitt mål.
.jpg)
I 1943 ledet Manstein de tyske troppene i Ukraina, og gjennomførte en vellykket motoffensiv i februar-mars 1943 da han gjenerobret Kharkov og Bjelgorod og nådde frem til Donets. Senere samme år ledet han den sørlige angrepsgruppen i slaget ved Kursk, hvor den tyske sommeroffensiven ble stanset og slått tilbake av overlegne sovjetstyrker. Deretter satset generalene på et «elastisk forsvar», hvor de lot hovedstyrkene trekke seg tilbake mens de dekket tilbaketoget med forholdsvis svake baktropper, som sinket sovjeterne og påførte dem store tap.
30. mars 1944 ble Manstein avsatt av Hitler etter en serie med uenigheter. Manstein ønsket et elastisk forsvar på østfronten, i motsetning til Hitler som nektet enhver tilbaketrekning. Manstein hadde foreslått at Hitler skulle overlate krigføringen til fagfolk. Dermed anså Hitler ham som illojal og fikk ham avsatt. 10. januar 1944 hadde Time magazine stilt spørsmålet om Manstein kom til å bli «den germanske Pétain» og svikte sitt statsoverhode. Det gjorde han ikke. Da han tok avskjed med hovedkvarteret for Heeresgruppe Süd, fikk han oljemaleriet Hahnenkampf (= Hanekamp) av mennene sine, en symbolsk fremstilling av hans forhold til Føreren. Ingen annen general tjente Hitler så godt som Manstein, samtidig som han konsekvent trakk hans militære avgjørelser i tvil.[9]
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Etter krigen ble Manstein stilt for retten av britene i 1949. Manstein ble frikjent for mange av anklagene, men ble dømt for bl.a. å ha benyttet den brente jords taktikk. Dommen lød på 18 års fengsel, men Manstein ble sluppet fri allerede i 1953.
Senere fungerte Manstein som rådgiver for Konrad Adenauer og for den tyske forbundsdagen i forsvarsspørsmål. Han deltok også i gjenoppbyggingen av det nye tyske forsvaret Bundeswehr.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Erich-von-Manstein, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000407, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 38694[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Eric Lewinski von Manstein, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0039861[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Erich Manstein, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id manstein-erich[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Erich von Manstein»
- ^ von Mansteins familie
- ^ Bjørn Westlie: Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8
- ^ http://www.mungomelvin.com/publications/an-excerpt-from-manstein/
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Erich von Manstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Fødsler i 1887
- Dødsfall i 1973
- Personer fra Berlin
- Prøyssere
- Kasjubere
- Tyske generaler
- Tyske generalfeltmarskalker
- Tyskere fra første verdenskrig
- Tyskere fra andre verdenskrig
- Personer tilknyttet det tredje rike
- Mottakere av Jernkorset (1914)
- Mottakere av Jernkorsets ridderkors
- Antisemittisme
- Tyske arméoffiserer
- Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)
- Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)
- Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)
- Tyskere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig
- Tyskere dømt for krigsforbrytelser