Engelsk renessanse

Engelsk renessanse var en kulturell og kunstnerisk bevegelse i England som strakk seg fra tidlig på 1500-tallet til tidlig på 1600-tallet, og dekker de historiske epokene som også kalles for tudortiden og elisabethansk tid. Renessanse i England er assosiert med den felles-europeiske renessanse som hadde sin opprinnelse i nordlige Italia fra 1300-tallet, se Den italienske renessansen.

Betydelige navn i engelske renessanse

Engelsk renessanse blir stundom også referert til som «Shakespeares tid» eller «elisabethansk tid» og har navn henholdsvis fra nasjonens mest berømte forfatter og den mest betydelige monark, men det blir en upresis forenkling da William Shakespeare ikke var den mest berømte forfatteren i sin egen tid, og engelsk renessanse dekker en periode som strekker seg både før og etter Elizabeth Is regime.

Poeter som Edmund Spenser og John Milton skapte verker som demonstrerte en økende interesse i å forstå engelsk kristen tro, som i henholdsvis den allegoriske representasjon av Tudor-dynastiet i diktverket The Faerie Queen (Alvedronningen) og gjenfortellingen av menneskehetens fall fra paradiset i Paradise Lost (Det tapte paradis). Skuespillforfattere som Christopher Marlowe og William Shakespeare skrev teaterstykker som representasjoner av den engelske forestillingen av liv, død og historie. Mot slutten av Tudortiden utga filosofer som Thomas More og Francis Bacon deres egne ideer om menneskelighet og aspekter for et perfekt samfunn, og presset metakognisjonen (tenking om tenking) av sin tid. England kom nærmere å oppnå å lære moderne vitenskap med «Bacons metode», en forløper til den vitenskapelige metode.

Litterære hovedfigurer i den engelske renessanse er nå generelt betraktet å være poeten Edmund Spenser; filosofen Francis Bacon; poetene og skuespillforfatterne Christopher Marlowe, William Shakespeare og Ben Jonson; og poeten John Milton.

Thomas More er ofte betraktet som en av de første forfatterne av den engelske renessansen. Thomas Tallis, Thomas Morley, og William Byrd var de mest kjente engelske musikerne i sin tid, og er ofte blitt sett på som en del av den samme kunstneriske bevegelse som inspirerte de ovennevnte forfattere. Dronning Elizabeth I var selv et produkt av den renessansens humanisme, opplært av Roger Ascham, og skrev selv stundom dikt som eksempelvis On Monsieur’s Departure.

Forskjell mellom italienske og engelske renessanse

Engelsk renessanse skiller seg fra den italienske renessanse på flere måter. For det første var de dominerende kunstarter i engelsk renessanse litteratur og musikk, og billedkunst, skulptur og arkitektur var langt mindre betydningsfull enn i italiensk renessanse. Den engelske tiden begynte langt senere enn i Italia, som vanligvis blir sett på ved at den hadde sin begynnelse med forfattere som Dante og Petrarca, og billedkunstnere som Giotto tidlig på 1300-tallet, og bevegede seg over i manierismen og barokken i løpet av 1550-tallet eller tidligere. I kontrast kan man si at engelsk renessanse begynte løselig på 1520-tallet og strakte seg fram til rundt 1620.

Italiensk og engelsk renessanse hadde en felles enhet i delingen av en bestemt musikalsk estetikk. På slutten av 1500-tallet var Italia det musikalske sentrum i Europa, og en av de musikalske stilarter som kom fram fra den enestående eksplosjon av musikalsk kreativitet var madrigal. I 1588 utga Nicholas Yonge i England Musica transalpina – en samling av italienske madrigaler som var blitt tilpasset engelsk lynne – en hendelse som gjorde madrigalsangen populær i England, nesten uten sidestykke i renessansen ved en øyeblikkelig adopsjon av en ide fra et annet land som ble tilpasset lokal estetikk. Samtidig som madrigalen erobret England fra katolske Italia feilet ironisk nok en militær invasjon av England fra katolske Spania det samme året.

Engelsk poesi var kommet nøyaktig til det rette utviklingsnivå for at denne omplantingen kunne skje ved at lyriske former som sonett ble unikt tilpasset madrigaler (som sonetten allerede var tilpasset i Italia). Komponister som Thomas Morley, den eneste samtidige komponist som skrev musikk til Shakespeare, og hvis verker som har overlevd, utga egne samlinger. Grovt sett i italiensk manér, men dog likevel unikt engelsk. Mange av komposisjonene fra den engelske madrigal-skolen forble i standardrepertoaret opp til moderne tid.

Den mektige flersangproduksjonene til den venetianske skole hadde blitt merkbart i verkene til Thomas Tallis, og Palestrinas stil fra den romerske skole hadde blitt tatt opp i før produksjonen av Musical transalpina i musikken til mestre som William Byrd.

De den klassiske gjenopplivingen førte til en oppblomstring av italiensk renessansearkitektur tok arkitekturen i England en langt mer eklektisk (utvelgelse) tilnærming. Elizabethansk arkitektur beholdt mange av egenskapene til gotikken, selv i sjeldne bygninger som Henrik VIIs gravkammer, fruekapellet^[1] i Westminster Abbey, eller den franskpåvirkede arkitekturen i Skottland viste interesse for den nye stil.

Kritikk av ideen om en engelske renessanse

Forestillingen at denne perioden skal kalles «renessanse» er en moderne oppfinnelse og oppfatning, og ble popularisert av den sveitsiske kunsthistorikeren Jacob Burckhardt på siste halvdel av 1800-tallet. Ideen om renessanse har blitt økende kritisert av mange kulturhistorikere, og noen av disse har utfordret med påstanden at «engelsk renessanse» ikke har noen kulturelle bånd med de kunstneriske prestasjonene og målene til norditalienske kunstnere som Leonardo, Michelangelo, og Donatello som identifiserte seg tett med renessansen.

Faktisk hadde England opplevd en litterær oppblomstring i over 200 år før Shakespeares tid da Geoffrey Chaucer populariserte det engelsk språk som et litterært redskap for litteratur framfor latin, kun femti år etter at Dante hadde benyttet seg av sitt morsmål italiensk for seriøs poesi. På den samme tiden hadde William Langland, forfatteren av Piers Plowman, og John Gower også skrevet på engelsk. Hundreårskrigen og den påfølgende engelske borgerkrigene, kjent som Rosekrigene, hemmet og forhindret sannsynligvis kunstnerisk framgang inntil den relative fredelige perioden og det stable regimet til Elizabeth I igjen tillot kunstnerisk utfoldelse igjen til å utvikle seg, spesielt drama.

Selv i løpet av disse krigstider var det litterær aktivitet: Thomas Malory, forfatter av Le Morte D'Arthur, Arthurs død, var en betydelig litterær figur. Av den grunn har flere forskere stilt seg kritisk til å kalle epoken for engelsk renessanse. C.S. Lewis, professor i middelalder- og renessanselitteratur ved Oxford og Cambridge har i en berømt replikk bemerket til en kollega at han hadde «oppdaget» at det ikke fantes noe som engelsk renessanse, og selv om det hadde vært noe slik, hadde den «absolutt ingen effekt».

Historikere har også begynt å betrakte ordet «renessanse» som en unødvendig belastet ord som innebærer det fordringsløse positive «gjenfødsel» fra det antatt mer primitive og nedsettende «middelalderen». Noen har stilt seg spørsmålet «en renessanse for hvem?» ved å peke på statusen til kvinner i samfunnet ble forverret i løpet av den samme tiden. Mange historikere, og kulturhistorikere, har av den grunn fortrukket å benytte begrepet som «tidlig moderne tid» for denne perioden ved at det er et mer nøytralt begrep som fremhever perioden som en overgangstid som førte til den moderne tid, og som ikke har negative eller positive konnotasjoner.

Andre kulturhistorikere har argumentert imot kritikken ved å hevde at uansett om navnet «renessanse» er passende eller høvelig, var det unektelig en kunstnerisk oppblomstring i England under Tudormonarkene som kulminerte med William Shakespeare og hans samtidige.

Referanser

^ Fruekapell, engelsk Lady chapel, et kapell på innsiden av en katedral eller stor kirke dedikert til jomfru Maria.

Se også

Eksterne lenker

Essays and Articles on Sixteenth Century Renaissance English Literature – Essay og artikler om 1500-tallets engelske renessanselitteratur

[1] Fruekapell, engelsk Lady chapel, et kapell på innsiden av en katedral eller stor kirke dedikert til jomfru Maria.

[1]