Emmanuel de Grouchy
| Emmanuel de Grouchy | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 23. okt. 1766[1][2][3][4] Paris | ||
| Død | 29. mai 1847[1][3][4][5] (80 år) Saint-Étienne | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell, soldat | ||
| Embete |
| ||
| Far | François Jacques de Grouchy[6] | ||
| Søsken | Sophie de Condorcet Charlotte de Grouchy | ||
| Barn | Henriette Ernestine de Grouchy[7] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise | ||
| Utmerkelser | Storkors av Æreslegionen Marskalker av imperiet (1816–) Kommandør av Sankt Ludviksordenen Marskalk av Frankrike Navn inngravert på Triumfbuen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Emmanuel de Grouchy (født 23. oktober 1766, død 29. mai 1847) var en fransk offiser og marskalk av Frankrike, han deltok på fransk side både i revolusjonskrigene og napoleonskrigene. For ettertiden er han særlig kjent for sin innsats i de hundre dagene og for slaget ved Wavre.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Emmanuel de Grouchy ble født i Paris,[8] hans far var François-Jacques de Grouchy, første Marquis de Grouchy og hans intellektuelle hustru Gilberte Fréteau de Pény. Hans søster var Sophie de Condorcet, gift med Nicolas de Condorcet, hun var en fremtredende salongvertinne. Emmanuel de Grouchy begynte i den franske hærs artilleri i 1779. I 1782 ble han overført til kavaleriet og etterhvert i 1786 til Gardes du Corps (en eliteenhet). På tross av hans aristokratiske bakgrunn og hans forbindelser med det kongelige hoff (det ble sagt at hans far var uekte barn av Ludvig XV av Frankrike) var han tilhenger av prinsippene bak den franske revolusjon og måtte derfor forlate garden.[8]
Ved utbruddet av revolusjonskrigene i 1792 hadde de Grouchy avansert til oberst i regimentet Condé-Dragons og kort etter Maréchal de camp (laveste generalsgrad). Han ble sendt for å tjenestegjøre på den sørøstlige fronten. I 1793 utmerket han seg i kampene mot innenlandske fiender av revolusjonen i Vendée og ble utnevnt til generalmajor (fransk: Général de division). Kort etter ble han degradert grunnet sin adelige bakgrunn, men i 1795 ble han tatt inn i tjeneste igjen. Han tjenestegjorde i staben for styrken som ble sendt til Irland i 1796-1797 og var selv med i ekspedisjonen. I 1798 administrerte han Piemonte samtidig som kongen av Sardinia abdiserte og i 1799 utmerket han seg som divisjonskommandant i felttoget mot østerrikerne og russerne. Under dekningen av den franske retretten etter slaget ved Novi Ligure fikk de Grouchy fjorten sår og ble tatt til fange.[8]
Etter å ha blitt satt fri fra krigsfangenskap returnerte de Grouchy til Frankrike. På tross at han hadde protestert mot 18 brumaire-kuppet ble han umiddelbart tatt inn i tjeneste av Napoléon Bonaparte og utmerket seg igjen under slaget ved Hohenlinden 3. desember 1800. Han tjenestegjorde i felttog i Østerrike i 1805, i Preussen i 1806, i Polen i 1807 hvor han utmerket seg i slaget ved Eylau og slaget ved Friedland. I 1808 kjempet han mot britiske, spanske og portugisiske styrker i Spania. I 1809 kommanderte han kavaleriet i den franske hæren i Italia under visekonge Eugène de Beauharnais fremrykking mot Wien.[8]
Ved Napoléons felttog i Russland 1812 ble han kommandant for III. kavalerikorps. Han ledet korpset i slaget om Smolensk og slaget ved Borodino. Ved de franske styrkenes retrett fra Moskva utnevnte Napoléon han til kommandant for eskorteskvadronen, den besto kun av håndplukkede offiserer. Hans nesten kontinuerlige tjeneste i kavaleriet førte til at Napoléon i 1813 avslo å gi han kommando over et armékorps og de Grouchy trakk seg derfor tilbake til Frankrike.[8]
Ved koalisjonens invasjon av Frankrike i 1814 deltok han i kampene og ble alvorlig såret i slaget om Craonne. Etter Napoléons abdikasjon tapte han ved restaurasjonen i Frankrike stillingen som Colonel général for Chasseurs à cheval (inspektør for lett kavaleri) og trakk seg tilbake.[8]
Etter at Napoléon flyktet fra Elba i 1815 var Emmanuel de Grouchy blant de mange som sluttet seg til han og ble utnevnt til pair og marskalk av Frankrike. Under det korte felttoget i Det forente kongeriket Nederlandene (dagens Belgia) kommanderte han først arméens kavalerireserve og etter slaget ved Ligny fikk han kommando over styrkens høyre fløy som forfulgte de prøyssiske styrkene.[8]
Napoléon sendte de Grouchy for å forfølge prøyssiske styrker under general Johann Adolf von Thielmann. Den 17. juni 1815 klarte ikke de Grouchy å nå de prøyssiske styrkene. På tross av at kanontorden fra slaget ved Waterloo kunne høres så bestemte han seg for å fortsette å følge de prøyssiske styrkene beskrevet i ordrene, mens en britisk-allierte armé og prøyssiske styrker sammen slo Napoléon. Emmanuel de Grouchy seiret over det prøyssiske III. korps i slaget ved Wavre 18. og 19. juni 1815, men med fransk tap ved Waterloo betød seiren lite.[8]
Etter det franske nederlaget gjorde de Grouchy det beste ut av situasjonen. Han samlet restene av Napoléons armé og trakk seg tilbake, raskt og ubeseiret, til Paris, hvor han etter å ha posisjonert sine styrker mellom hovedstaden og fienden overga sin kommando til marskalk Louis Nicolas Davout.[8]
Resten av livet brukte han på å forsvare seg selv. Et forsøk på å dømme han til døden ved krigsrett feilet, men han ble forvist og levde i Amerika inntil han fikk amnesti i 1821. Ved tilbakekomsten til Frankrike fikk han grad som general, men ikke marskalk eller pair av Frankrike. Mange år etter var han foraktet både av rojalistene, som et medlem av deres egen gruppe som hadde støttet revolusjonen og Napoléon, og for hans kamerater i La grande armée, som en påstått forræder mot Napoléon. I 1830 ga kong Ludvig Filip av Frankrike han tilbake både marskalkstaven og tittelen som pair av Frankrike. Emmanuel de Grouchy døde i Saint-Étienne den 29. mai 1847.[8]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Observations sur la relation de la campagne de 1815 par le général de Gourgaud (Philadelphia og Paris, 1818)
- Refutation de quelques articles des mémoires de M. le Duc de Rovigo (Paris,1829)
- Fragments Historiques Relatifs a la Campagne de 1815 et a la Bataille de Waterloo (Paris, 1829–1830) — tilsvar til Barthélemy, Méry og marskalk Gérard
- Reclamation du marchal de Grouchy (Paris, 1834)
- Plainte contre le general Baron Berthezène
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, «Emmanuel Grouchy de», Léonore LH//1210/49[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=emmanuel;n=de+grouchy[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, oppført som Emmanuel De Grouchy, GeneaStar person-ID degrouchye[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Emmanuel Grouchy, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id grouchy-emmanuel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j Chisholm 1911, s. 624.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Om Emmanuel de Grouchy, fra nettstedet napoleon-series.org (engelsk)