Eldøya

Eldøya (tidligere også skrevet Elløe og Eløen) er den ene av de to øyene rett vest for tettstedet Larkollen i Moss kommune i Østfold. Sammen med øya Kollen danner Eldøya et beskyttet farvann innenfor, og dette gjorde i tidlig seilskutetid Larkollen til en mye søkt uthavn. Fra denne såkalte «Larkollhavna» var det gode seilingsmuligheter både til og fra nord, sør, sørvest og nordvest. Ikke minst militært sett var dette verdifullt i en tid da fartøyene ikke hadde så store muligheter for seilas i motvind som de senere skarpseilerne fikk.

Idag er det bare feriehus igjen på Eldøya, men frem til midten av 1800-tallet, da uthavnen etter hvert mistet sin betydning, var det mange fastboende der ute. Næringsveier var fiske og virksomhet knyttet til de tallrike skipsbesøk.

I Bygdebok for Rygge, bind 1, (s. 553-556) kan vi således lese om Eldøya: «en Øe liggendis udi salte Søen», har fra gammel tid tilhørt Værne Kloster, som brukte den til sommerhavn for kreaturer. Som bruksnr. 15 står det for året 1643 oppført en skyld på 1 tønne torsk. I 1711 fantes det 2 hus her, og oppsitterne Peder Hansen og Jørgen Svendsen hadde 2-3 kuer, livnærte seg av fiskeri og øltapperi til sjøfolk, og ble av den grunn saksøkt av gjestgiveren på Larkollen. I 1801 bodde det seks familier på Eldøya, i 1875 var det kun én igjen. I 1905 ble Eldøya utskilt fra Værne Kloster med Valentin August Sibbern (1843-1918) som eier.

Da den faste bosetningen opphørte, ble flere av bygningene plukket fra hverandre og flyttet inn til fastlandet. Flere av husene i Larkollen i dag er således gamle Eldøy-bygninger.

Eldøya har helt spesielle naturkvaliteter, med særegen flora og fauna. Berggrunnen, som først og fremst stikker seg frem på den sørøstlige og sørvestre del av øya, består av rød sandstein-konglomerat av opprinnelig vulkansk herkomst. Ikke minst mellom det høyeste punktet 22 moh. i sørvest og sjøen nedenfor er det dannet ganske eksotiske klipper av dette geologiske materialet

Her, høyest på øya, finner man to spesielt interessante punkter: En gravrøys – riktignok utkastet - fra bronsealderen, og like ved en varde. Denne varden kan indirekte ha gitt Eldøya dens navn, fordi man antar den har tjent som fyrvarde for skipsfarten fra gammel tid. Blusset fra varden ville i mørket vise trygg vei mot Larkollhavna for skip som stevnet inn fra sør.

Hele øya ligger innenfor Eldøya-Sletter landskapsvernområde, som ble opprettet i 1997 for å bevare natur- og kulturlandskapet i området, med spesielt interessant kvartærgeologi og botanikk. Det er i utgangspunktet fri ferdsel på øya, unntatt området ved hyttebebyggelsen langs stranden i øst. Den nordvestre delen av øya er i tillegg vernet som Eldøya naturreservat, og i sjøfuglenes hekketid er det absolutt ferdselsforbud i dette reservatområdet. Derimot er det ingen begrensninger på Sandtangen helt nordøst på øya. Den er et lite badeparadis, med grei adkomst for mindre båter.