William Edmund Ironside, 1. baron Ironside
| William Edmund Ironside, 1. baron Ironside | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. mai 1880[1][2][3] Edinburgh | ||
| Død | 22. sep. 1959[1][3] (79 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, dagbokskriver, skribent, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Staff College, Camberley Royal Military Academy Woolwich Tonbridge School | ||
| Ektefelle | Mariot Ysobel Cheyne (1915–)[4] | ||
| Far | William Ironside[5] | ||
| Mor | Emma Maria Richards[5] | ||
| Barn | Elspeth Mariot Ironside[5] Edmund Ironside[5] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Croix de guerre 1939–1945 Storkorsridder av Order of the Bath Distinguished Service Order Følgesvenn av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Kommandør av Order of the British Empire Den britiske Johanniterorden Croix de Guerre Offiser av Æreslegionen | ||
| Våpenart | British Army | ||
| Militær grad | Feltmarskalk | ||
| Deltok i | Første verdenskrig, andre boerkrig, andre verdenskrig, den russiske borgerkrigen, intervensjonen i Nord-Russland | ||
William Edmund Ironside, 1. baron Ironside, (født 6. mai 1880, død 22. september 1959) var en britisk offiser (feltmarskalk) i British Army som spilte en vesentlig rolle som sjef for de britiske styrkene i Persia i 1920-21. Under første del av andre verdenskrig tjenestegjorde han som sjef for det britiske imperiets generalstab.
Bakgrunn og virke
[rediger | rediger kilde]Ironside ble innrullert i det kongelige artilleriregiment (RA) i 1899, og tjenestegjorde gjennom hele den andre boerkrigen, fulgt av en kort periode hvor han spionerte på de tyske kolonistyrkene i Sørvest-Afrika. Da han kom tilbake til vanlige plikter, tjenestegjorde han ved staben til en regulær hærdivisjon i løpet av de første to årene av den første verdenskrig før han ble utnevnt til staben av den nylig opprettede 4. kanadiske divisjon i 1916. I 1918 ble han gitt kommandoen av en brigade ved vestfronten, men ble raskt forfremmet til å kommandere den allierte intervensjonsstyrken i nordlige Russland i 1919 under den russiske borgerkrigen,[6] deretter en allierte styrke som okkuperte Tyrkia,[7] og til sist en britisk styrke i Persia i 1921.[8] Han ble tilbudt posisjonen som kommandant av de britiske styrkene i Irak, men var ikke i stand til ta posisjonen grunnet skader fra en flyulykke.[9]
Han kom tilbake til hæren som kommandant av den militære skolen Staff College i Camberley i Surrey hvor han fremmet ideene til generalmajor og militærhistorikeren J.F.C. Fuller, en forkjemper for mekanisering og bruken av stridsvogner. Han kommanderte senere en divisjon og militære distrikter i både Storbritannia og India, men hans unge alder og direkte framtoning begrenset hans karrieremuligheter, og etter å ha blitt forbigått til overta posisjonen som sjef for det britiske imperiets generalstab (CIGS) i 1937, ble han guvernør av Gibraltar, en tradisjonell utnevnelse før pensjonering. Han ble tilbakekalt fra sin «eksil» på midten av 1939, utnevnt til generalinspektør for de oversjøiske styrker, en rolle som de fleste observatører forventet at han deretter vil bli gitt kommandoen over de britiske ekspedisjonsstyrker (BEF) ved utbruddet av den andre verdenskrig.
Imidlertid, etter en del politisk manøvrering ble general John Vereker, 6. vicomte Gort, gitt denne kommandoen, og Ironside ble utpekt som den nye lederen for det britiske imperiets generalstab.[10] Ironside selv mente at han var midlertidig uegnet for jobben, men følte seg forpliktet til å akseptere den. Tidlig i 1940 argumenterte han tungt for alliert intervensjon i Skandinavia, men denne planen ble oppgitt i siste liten da den finsk-russiske vinterkrigen ble avsluttet. I løpet av Nazi-Tysklands invasjonen av Norge og slaget om Frankrike hadde han en liten rolle; hans engasjement i det sistnevnte var begrenset til et sammenbrudd i forholdet mellom ham selv og vicomte Gort. Han ble erstattet som leder for generalstaben mot slutten av mai og gitt en rolle som han var bedre egnet for, som øverstkommanderende for hjemmestyrkene, ansvarlig for invasjonsforsvaret og for kommandering av hæren i tilfelle tysk landgang. Imidlertid fungerte han kun mindre enn to måneder i denne rollen før han ble erstattet. Etter dette ble Ironside forfremmet til feltmarskalk og adlet som baron Ironside.
Lord Ironside trakk eg tilbake Morley Old Hall i Norfolk for hengi seg til sitt forfatterskap, og tok aldri aktiv tjeneste eller offisiell posisjon igjen. Allerede som ung lærte han seg flere fremmedspråk,[11] og hans språkbegavelse ble et av de vesentlige trekkene av hans karakter; som middelaldrende behersket han ulike språk såpass flytende at han offisielt kunne tolke i sju, blant annet norsk, og var kyndig i kanskje ytterlig ti.[12]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Ironside, Edmund (1962): The Ironside diaries, 1937–1940. Constable. ISBN 0-8371-7369-8.
- Ironside, Edmund (1972): High Road to Command: The Diaries of Major-Gen. Sir Edmund Ironside 1920–1922. Leo Cooper. ISBN 978-0850520774.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, oppført som William Edmund Ironside, BNF-ID 11563059s[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, oppført som Field Marshal William Edmund Ironside, 1st Baron Ironside, The Peerage person ID p28491.htm#i284905, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Edmund Ironside, 1st Baron Ironside, SNAC Ark-ID w6z03xv1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p28491.htm#i284905, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Beede, Benjamin R. (2013): The War of 1898 and U.S. Interventions, 1898-1934: An Encyclopedia, Routledge, s. 238
- ^ Raugh, Harold E. (2013): Wavell in the Middle East, 1939–1941: A Study in Generalship, University of Oklahoma Press, s. 50
- ^ Meyer, Karl E. (2008): The Dust Of Empire: The Race For Mastery In The Asian Heartland, PublicAffairs, s. 65
- ^ Sir William Edmund «Tiny» Ironside, Find A Grave
- ^ Ironside, Edmund (1962): The Ironside diaries, 1937–1940, s. 13
- ^ Nicolson, Harold (1940): «Ironside», s. 674
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Artikler
- Bond, Brian (1999): «Ironside» i: Churchill's Generals. Abacus. ISBN 0-349-11317-3.
- Bond, Brian (1999). «Gort» i: Churchill's Generals. Abacus. ISBN 0-349-11317-3.
- Cairns, John C. (September 2004): «Ironside, (William) Edmund, first Baron Ironside (1880–1959)» i: Oxford Dictionary of National Biography (Oxford University Press). doi:10.1093/ref:odnb/34113. betalingsmur
- Holden Reid, Brian (September 2009): «Fuller, John Frederick Charles (1878–1966)» i: Oxford Dictionary of National Biography (Oxford University Press). doi:10.1093/ref:odnb/33290. betalingsmur
- Nicolson, Harold (1940): «Ironside» i: Foreign Affairs 18 (4): 671–679. doi:10.2307/20029035. JSTOR 20029035.
- Bøker
- Eastwood, James (1940): General Ironside. Pilot Press.
- Heathcote, Tony (1999): The British Field Marshals 1736–1997. Pen & Sword. ISBN 0-85052-696-5.
- Jackson, Julian (2003): The Fall of France. Oxford University Press. ISBN 0-19-280300-X.
- McKinstry, Leo (2014): Operation Sealion. John Murray. ISBN 978-1-84854-704-9.
- Prażmowska, Anita J. (2004): Britain, Poland and the Eastern Front, 1939. Cambridge University Press. ISBN 0-521-52938-7.
- Quinlivian, Peter (2006): Forgotten Valour: The Story of Arthur Sullivan VC. Sydney: New Holland. ISBN 978-1-74110-486-8.
- Soutar, Andrew (1940): With Ironside in North Russia. Hutchinson.
- Zychowicz, Piotr (2012): Pakt Ribbentrop – Beck. Dom Wydawniczy Rebis, Poznań. ISBN 978-83-7510-921-4.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Edmund Ironside, 1st Baron Ironside – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Edmund Ironside hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) Edmund Ironside hos The Peerage