Edgar Savisaars regjering
Edgar Savisaars regjering var Estlands regjering fra 3. april 1990 til 30. januar 1992.[1] Regjeringen styrte i en overgangsperiode mellom oppløsningen av Sovjetunionen og etableringen av Estlands folkevalgte organer. Regjeringen hadde basis i protopartiet Folkefronten.[1]
Den 30. mars 1990 erklærte Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk at Estland var ulovlig okkupert av Sovjetunionen. Få dager senere overtok Folkefrontens leder Edgar Savisaar som regjeringssjef etter «reformkommunisten» Indrek Toome. Folkefronten opptrådte sjelden disiplinert, og Savisaar, som selv var omstridt innen bevegelsen, ble valgt med knappest mulig flertall i Det øverste sovjet.[2][3][4]
_ENSV_%C3%9Clemn%C3%B5ukogu.jpg)
I mai 1990 var Moskva-tro demonstranter (Interfront) klare til å ta seg inn i regjeringsbygningene i Castrum Danorum (Toompea) i Tallinn. Savisaar oppfordret i radio folket til å forsvare statsorganene mot kuppforsøk, og 15–20 000 sivilister strømmet til og presset demonstrantene tilbake uten å bruke vold.[5][6][7]
Noen dager etter kuppforsøket la Savisaar frem en kortfattet regjeringserklæring. Regjeringens mål var å sikre nasjonal kontroll over landets territorium og økonomi i en overgangsperiode til et nytt parlament kunne samles. Det øverste sovjet sluttet seg til programmet den 4. juni 1990.[8]
Etter kuppforsøket i Sovjetunionen i august 1991 ble Estland gjenopprettet som en selvstendig republikk. Savisaar-regjeringen tok straks sikte på å omforme institusjonene i samfunnet, stabilisere landet, og forberede det på å knytte seg til Europa og verdenssamfunnet.[8] Det øverste sovjet omdannet seg selv til parlament inntil de første frie parlamentsvalgene kunne holdes. Regjeringssjefen, Savisaar, ble Republikken Estlands statsminister. Den tidligere formannen i Det øverste sovjet, Arnold Rüütel, fungerte som Republikken Estlands president.[9]
Savisaar styrte under vanskelige økonomiske forhold med varemangel og hyperinflasjon. Savisaar meldte sin avskjed som statsminister den 23. januar 1992, etter at han ikke fikk parlamentets støtte for sin krisepolitikk.[10][11] Parlamentet gav regjeringsoppdraget til Savisaars transport- og kommunikasjonsminister, Tiit Vähi.
| Ministerpost | Navn[1] | Tiltrådte | Fratrådte |
|---|---|---|---|
| Regjeringssjef, senere statsminister | Edgar Savisaar | 3. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Statssikkerhetsminister | Raivo Vare | 17. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Bygningsminister | Gennadi Golubkov | 11. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Utdannelsesminister | Rein Loik | 3. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Justisminister | Jüri Raidla | 19. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Minister for materielle ressurser | Aleksander Sikkal | 17. april 1990 | 31. desember 1991 |
| Handelsminister | Ants Laos | 3. april 1990 | 31. desember 1991 |
| Aleksander Sikkal | 1. januar 1992 | 30. januar 1992 | |
| Miljøvernminister | Toomas Frey | 11. april 1990 | 13. februar 1991 |
| Tõnis Kaasik | 13. februar 1991 | 30. januar 1992 | |
| Kulturminister | Lepo Sumera | 10. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Økonomiminister | Jaak Leimann | 11. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Landbruksminister | Vello Lind | 7. april 1990 | 13. februar 1991 |
| Harri Õunapuu | 13. februar 1991 | 30. januar 1992 | |
| Finansminister | Rein Miller | 7. mai 1990 | 30. januar 1992 |
| Kommunikasjonsminister | Toomas Sõmera | 3. april 1990 | 20. juni 1991 |
| Transportminister, senere transport- og kommunikasjonsminister |
Tiit Vähi | 3. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Innenriksminister | Olev Laanjärv | 17. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Sosialminister | Siiri Oviir | 25. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Arbeidsminister | Arvo Kuddo | 17. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Helseminister | Andres Ellamaa | 10. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Industri- og energiminister | Jaak Tamm | 25. april 1990 | 12. desember 1991 |
| Utenriksminister | Lennart Meri | 11. april 1990 | 30. januar 1992 |
| Minister for østpolitikken | Endel Lippmaa | 11. april 1990 | 29. november 1991 |
| Minister for statsborgerskapssaker | Artur Kuznetsov | 24. april 1990 | 29. november 1991 |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c «Varasemad valitsused [Tidligere regjeringer]» (på estisk). Estlands regjering. Besøkt 21. april 2022.
- ^ «Estland iler langsommere enn Litauen». Bergens Tidende: 11. 30. mars 1990.
- ^ «Uvisst valg». Bergens Tidende: 13. 31. mars 1990.
- ^ «Estlands upopulære statsminister». Bergens Tidende: 11. 5. april 1990.
- ^ Røssum, Jon (1990). Den austeuropeiske revolusjonen. Oslo: Det norske samlaget. s. 207. ISBN 82-521-3603-6.
- ^ «Kuppfrykt og uro i Baltikum». Aftenposten (morgen utg.). NTB–Reuters: 8. 16. mai 1990.
- ^ «Borgervern om Estlands frihet». Aftenposten (aften utg.). NTB–AP–Reuters: 6. 16. mai 1990.
- ^ a b Arjakas, Küllo (11. juni 2003). «Valitsuslepingud läbi aegade [engelsk sammendrag]». Riigikogu Toimetised (på engelsk og estisk). Tallinn: Riigikogus kanselli. 7: 66–74. ISSN 1406-5665.
- ^ Hunter, Brian (red.) (1992). The Statesman's Yearbook: Statistical and Historical Annual of the States of the World for the Year 1992–1993 (på engelsk). London: Macmillan. s. 528. ISBN 978-0-230-27121-0.
- ^ Rasmussen, Lars Toft (25. januar 1992). «Tomme hyller og kalde radiatorer bak Estlands regjeringskrise». Morgenbladet. Oslo. NTB: 17.
- ^ Shapiro, Margaret (28. januar 1992). «Hunger and Hardship From the Baltic to the Caucasus; Independence Brings a Winter of Discontent». The Washington Post (på engelsk). Washington, D.C.: A1.