Hopp til innhold

Eberhard Taubert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eberhard Taubert
Født1907[1]Rediger på Wikidata
Kassel[2]
Død1976[1]Rediger på Wikidata
Köln
BeskjeftigelseDommer, jurist, politiker, forlegger, manusforfatter Rediger på Wikidata
Embete
  • Judge of the People's Court Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
Medlem avSturmabteilung
UtmerkelserStort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden

Eberhard Taubert (1907–1976) var en tysk jurist.[3] Fra 1933 til 1945 var han som høyere funksjonær i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda involvert i gjennomføringen av nazistisk politikk. Han skrev blant annet manuskriptet til den antisemittiske propagandafilmen Der ewige Jude og var forlagsleder for Nibelungen-Verlag, som tilhørte Gesamtverband Deutscher antikommunistischer Vereinigungen og var antisemittisk orientert. Etter 1945 var Taubert aktiv i vestlige etterretningstjenester i forbindelse med aktiviteter mot Sovjetunionens påvirkningsforsøk. Han var medarbeider og rådgiver for politikeren Franz Josef Strauß på 1950- til 1970-tallet.

liv

[rediger | rediger kilde]

Weimarrepublikken

[rediger | rediger kilde]

Eberhard Taubert var sønn av en sanitetsoffiser. Han tilbrakte ungdommen sin i Rathenow. Deretter studerte han jus i Kiel, Berlin og Heidelberg, og ble den 19. februar 1931 i Heidelberg forfremmet til Dr. jur. med temaet "Das Recht der Jagdpacht in Preußen".

Taubert meldte seg inn i NSDAP den 1. november 1931 (medlemsnummer 712.249). Samtidig gikk han inn i SA, hvor han var aktiv som SA-Sturmführer i staben til SA-Gruppe Berlin-Brandenburg. Tidlig i 1932 ble Taubert leder av rettsavdelingen i Gauleitung von Großberlin. På denne tiden ble han også "Antibolsjevisme-referent" for Gauleiter Joseph Goebbels der.

Nazismens tid

[rediger | rediger kilde]

Med opprettelsen av Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda den 13. mars 1933 overtok Taubert som avdelingsleder ledelsen av "Abteilung Allgemeine Innenpolitik", hvor han var ansvarlig for "motstridende ideologier", "kirkelige anliggender" samt "bolsjevisme i inn- og utland".[4] Ifølge egne utsagn grunnla han samme år Gesamtverband Deutscher antikommunistischer Vereinigungen, også kjent som Antikomintern, som ble finansiert av ministeriet. Taubert overtok ledelsen av husforlaget ("Nibelungen-Verlag GmbH") i august 1934 og ble også utnevnt til leder av referatet Anti-Komintern i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda. Fra 1939 var Taubert også leder for "Institut zum Studium der Judenfrage",[5] som senere ble omdøpt til "Antisemitische Aktion".[6]

I Goebbels' Reichsministerium ble Taubert i 1936 forfremmet til Regierungsrat, i 1938 – "med avvikelse fra rikets prinsipper" – tidlig forfremmet til Oberregierungsrat av Hitler, og i 1942 til Ministerialdirektor. Hans arbeid på begynnelsen av 1930-tallet fokuserte hovedsakelig på ledelsen av avdelingen "Aktivpropaganda gegen die Juden", som ble utvidet med ansvar for "Antikomintern", noe som i praksis innebar overoppsyn med ministeriets propagandavirksomhet og de underordnede enhetene mot jøder, kommunister og intellektuelle.[7] I 1937 ga Taubert ut de offisielle retningslinjene fra ministeriet for presse, film og kringkasting og andre propagandaenheter, hvor innhold, mål og form for deres virksomhet var kortfattet foreskrevet og forklart. I 1942 overtok han ledelsen av "Abteilung Ost" (Generalreferat Ostraum) i propagandaministeriet. Denne avdelingen, med rundt 450 ansatte under seg, var ansvarlig for ledelsen av alle propagandaenheter i de okkuperte østområdene. Tidlig i 1943 hadde "Abteilung Ost", som han ledet i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda, 93 ansatte. I tillegg kom 350 andre ansatte i den såkalte "Vineta"-organisasjonen, "distribusjonsorganet" til denne avdelingen.[8] Hans offisielle kontaktperson i utenriksdepartementet i alle saker knyttet til østområdene var den senere forbundskansleren Kurt Georg Kiesinger.

Taubert var forfatteren av manuskriptet til den antisemittiske propagandafilmen Der ewige Jude – en filmbidrag til problemet med verdensjødedommen (regi: Fritz Hippler, 1940). Med denne filmen skulle befolkningen psykologisk oppdras til jødehat. I spesialvisninger ble verket målrettet vist til SS-folk som var utpekt til å tjene i Einsatzgruppen eller som vakter i konsentrasjonsleirer.[9] I suggestive scener, som viste filmopptak fra østeuropeiske ghettoer, ble jøder vekselvis sammenlignet med rotter og spyfluer. I en tekstplate i filmen, skrevet av Taubert, står det for eksempel: "Rottene følger som parasitter menneskene fra begynnelsen. De er listige, feige og grusomme. De representerer i dyreriket elementet av undergravende, listig forfall. Ingenting annet enn jødene blant menneskene." Blant nazistene ble Taubert derfor også kalt "Rotte-Taubert", for å skille ham fra "Wewelsburg-Taubert", kommandanten for SS-treningssenteret på Wewelsburg. Den politiske kampbegrepet "rotter og spyfluer" ble senere brukt i denne kombinasjonen av CSU-politikeren Franz Josef Strauß, som ble rådet av Taubert, og av Strauß’ protegé Edmund Stoiber (Stoiber brukte uttrykket i februar 1980 overfor noen redaktører i Süddeutscher Rundfunk i Stuttgart).[10] For Taubert var antisemittisme og antikommunisme uløselig forbundet, siden "bolsjevismen er jødedommens verk og våpen"[11] (se Jüdischer Bolschewismus). Joseph Goebbels roste den 3. oktober 1935 Taubert som en "sympatisk fanatiker".[12] I 1940 var Taubert på Goebbels' oppdrag som NS-Sonderführer ansvarlig for propagandaen i det okkuperte Norge.[13]

Taubert var også forlagsleder for "Nibelungen-Verlag", som ble grunnlagt av Goebbels propagandaministerium i 1934 (hovedkvarter: Berlin og Leipzig). Mellom 1938 og 1944 var dette forlaget ansvarlig for utbredelsen av antikommunistiske og antijødiske bøker (som for eksempel Der Jude als Verbrecher).[14] I 1936 grunnla Taubert også tidsskriftet Contra-Komintern (sjefredaktør: Melitta Wiedemann).

Parallelt med sine aktiviteter i propagandaministeriet var Taubert fra 1934 medlem av den nyopprettede Volksgerichtshof.[15] Fra 1938 var han dommer i den første senat av Volksgerichtshof og deltok i dødsdommer mot motstandsfolk.[16] Blant annet var han den 18. desember 1939 involvert i dødsdommen mot Maurice Bavaud,[17] den 27. november 1942 i dødsdommen mot Helmuth Klotz[18] og den 11. januar 1943 i dødsdommen mot Marcel Gerbohay.[19]

Etterkrigstid

[rediger | rediger kilde]

Etter krigens slutt i 1945 gikk Taubert i dekning, kalte seg deretter "Dr. Erwin Kohl"[20] og bodde delvis i Hamburg,[21] tidvis også utenfor Tyskland i Sør-Afrika og Iran, hvor han skjulte seg mens han rådgav de lokale myndighetene i bruk av "aktivpropaganda", inntil han returnerte til Forbundsrepublikken i 1950.[22] Ifølge Patrick Major ble Taubert kontaktet av den britiske etterretningstjenesten i 1946 og var i 1947 medarbeider for den amerikanske etterretningstjenesten CIC.[23]

Som "Erwin Kohl" var Taubert i 1950 en av grunnleggerne av Volksbund für Frieden und Freiheit (VFF). VFF så seg selv som "den sentrale antikommunistiske organisasjonen i Forbundsrepublikken"[24] og ble støttet[25] og subsidiert[26] av Bundesministerium für gesamtdeutsche Fragen (forløperen til Bundesministerium für innerdeutsche Beziehungen). Mathias Friedel betraktet VFF som en kopi av Antikomintern.[27]

Taubert var fram til 24. august 1955 andre formann i VFF. Etter at hans NS-forbindelser ble offentlig kjent, spesielt hans medvirkning i dødsdommer ved Volksgerichtshof, måtte han trekke seg. En uke før hans avgang uttalte Ewert von Dellingshausen, den ansvarlige referenten i "Ministerium für gesamtdeutsche Fragen", som overvåket og finansielt støttet VFF, i et intervju: "Jeg kan erklære for deg at ministeriet ikke vil trekke noen slike konsekvenser overfor Taubert; for Taubert er en mann vi trenger og han er også uunnværlig. (...) Taubert har erfaring."[28]

I 1953 regnet den britiske etterretningstjenesten Taubert tilhørende Naumann-kretsen til den tidligere statssekretæren Werner Naumann.[29]

I 1958 hentet Franz Josef Strauß (forsvarsminister fra 1956 til 1961) ham som rådgiver for sitt nyopprettede referat "Psychologische Kampfführung" i Bundesministerium für Verteidigung.[30] I Bonn opprettholdt Taubert et forbindelseskontor som arbeidet med psykisk forsvar (PSV) for NATO.[31]

Taubert var fortsatt en sikkerhetsekspert for en amerikansk etterretningstjeneste og tok i 1959 oppdrag for den iranske etterretningstjenesten (SAVAK)[32] samt andre etterretningstjenester i Midtøsten. Under pseudonymet Dr. Marcel Wallensdorfer ga Taubert fra august 1961 ut en pressetjeneste med tittelen Anti-Komintern-Dienst.[33]

Som leder av rettsavdelingen til Pegulan-Werke i Frankenthal rådgav han deres formann Fritz Ries i sikkerhetsspørsmål.[34]

Taubert var i 1955 grunnlegger og eier av Markus-Verlag i Köln.[35]

Etter at den sosialdemokratiske-liberale regjeringen Brandt tiltrådte, samarbeidet Taubert med høyreorienterte publisister som Hugo Wellems om å styrte regjeringen til fordel for en ny regjering ledet av CDU. I tillegg engasjerte han seg publisistisk mot APO.

Etter 1972 ble Taubert alvorlig syk og trakk seg i stor grad tilbake fra offentlige aktiviteter. I sine siste år tok Taubert kontakt med åpenlyst høyreekstreme kretser, som for eksempel Manfred Roeder.[36] I april 1976, noen måneder før sin død, deltok han på en konferanse for Bürger- und Bauerninitiative ledet av Thies Christophersen på Helgoland.[37]

Den 2. november 1976 døde han av skadene etter en trafikkulykke. Tre personer deltok i begravelsen hans.[38]

Skrifter

[rediger | rediger kilde]
  • Das Recht der Jagdpacht in Preußen. Dissertation, Gießen 1930.
  • Kommunismus ohne Maske. 1935;[39] wieder 1955; 1957 (letztere udT Sie haben sich demaskiert. mit geänd. Layout)
  • Das Weltjudentum als Ausgangspunkt der bolschewistischen Weltgefahr. In: Zeitschrift für Politik (Berlin), Jg. 29, 1939, S. 246–253.
  • Der Dritte Welt-Krieg findet nicht statt. Bonn 1955.

Se også

[rediger | rediger kilde]
  • Gereke-Affaire

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Taube nagt am Kohlstrunk. In: Der Spiegel. Nr. 42, 1951 (online – Antikommunist Eberhard Taubert in Aktion). 
  • Bernt Engelmann: Das neue Schwarzbuch Franz Josef Strauß. 1980, ISBN 3-462-01390-4, S. 166–176.
  • Klaus Körner: Eberhard Taubert und der Nibelungen-Verlag. In: Berlinische Monatsschrift (Luisenstädtischer Bildungsverein). Heft 12, 1997, ISSN 0944-5560, S. 44–52 (luise-berlin.de – behandelt hauptsächlich die Zeit bis 1945). 
  • Klaus Körner: Von der antibolschewistischen zur antisowjetischen Propaganda, Dr. Eberhard Taubert. In: Arnold Sywottek (Hrsg.): Der Kalte Krieg – Vorspiel zum Frieden? 1993, ISBN 3-89473-602-X, S. 54–68. (behandelt hauptsächlich die Zeit nach 1945) (Jahrbuch für Historische Friedensforschung, Band 2)
  • Klaus Körner: Die rote Gefahr. Konkret Literatur Verlag, 2002, ISBN 3-89458-215-4.
  • Mathias Friedel: Der Volksbund für Frieden und Freiheit (VFF) – eine Teiluntersuchung über westdeutsche antikommunistische Propaganda im Kalten Krieg und deren Wurzeln im Nationalsozialismus. St. Augustin 2001, ISBN 3-89796-054-0.
  • Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Nationalsozialismus. wer war was vor und nach 1945. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt/Main 2003, ISBN 3-596-16048-0.
  • Wolfgang Benz: Taubert, Eberhard. In: Handbuch des Antisemitismus, Band 2/2, 2009, S. 819 f.

Nettlenker

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Mal:Der Spiegel
  4. ^ Birgit Aschmann: „Treue Freunde…“? – Westdeutschland und Spanien, 1945 bis 1963. F. Steiner, 1999, S. 100.
  5. ^ Hans-Adolf Jacobsen: Nationalsozialistische Aussenpolitik, 1933–1938. A. Metzner, 1968, S. 715.
  6. ^ Jeffrey Herf: The Jewish Enemy. Nazi propaganda during World War II and the Holocaust. Harvard UP, 2006, S. 27.
  7. ^ Bernt Engelmann, Lothar Menne: Auf gut Deutsch. Bertelsmann, 1981, S. 132.
  8. ^ Andreas Zellhuber: „Unsere Verwaltung treibt einer Katastrophe zu …“ Das Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete und die deutsche Besatzungsherrschaft in der Sowjetunion 1941–1945. Vögel, München 2006, ISBN 3-89650-213-1, S. 58. (Angegebene Quelle: BA R 55/1435, Bl. 23.)
  9. ^ Bernt Engelmann: Schwarzbuch Franz Josef Strauß. 1980, S. 176ff.
  10. ^ Siehe Schwarzbuch Franz Josef Strauß.
  11. ^ Das Weltjudentum …, S. 246.
  12. ^ Tagebücher Jos. Goebbels.
  13. ^ Mal:LuiseBMS
  14. ^ Francis G. Gentry: The Nibelungen Tradition: An Encyclopedia. Routledge, 2002, S. 312.
  15. ^ Mal:LuiseBMS
  16. ^ Bernt Engelmann: Schwarzbuch Helmut Kohl: Wie alles begann. Gerhard Steidl, S. 39.
  17. ^ Klaus Pokatzky: „Er wird geköpft“. In: Die Zeit, Nr. 21/1991
  18. ^ Herbert Linder: Von der NSDAP zur SPD. Der politische Lebensweg des Dr. Helmuth Klotz (1894–1943). (= Karlsruher Beiträge zur Geschichte des Nationalsozialismus. Band 3) Universitätsverlag Konstanz, Konstanz 1998, ISBN 3-87940-607-3, S. 325.
  19. ^ Klaus Urner: Der Schweizer Hitler-Attentäter. Huber Verlag, 1980, S. 167.
  20. ^ taz, 22. Juli 2003, S. 11.
  21. ^ Bernard Ludwig: La Propagande Anticommuniste en Allemagne Fédérale. Vingtième Siècle. Revue d’histoire, Band 80, Oktober–Dezember 2003, S. 35.
  22. ^ Michael R. Lang, Henryk M. Broder: Fremd im eigenen Land: Juden in der Bundesrepublik. Fischer, Ffm. 1979, S. 25.
  23. ^ Patrick Major: The Death of the KPD: Communism and Anti-Communism in West Germany, 1945-1956. Oxford University Press 1997, S. 269; Zitat: „«Dr. Anti» already familiar as the inspiration behind the Nazi Antikomintern, had been approached in spring 1946 by British intelligence for information on Communist infiltration techniques, but in 1947 found employment with the Americans in CIC“.
  24. ^ Kai-Uwe Merz: Kalter Krieg als Antikommunistischer Widerstand. R. Oldenbourg, 1987, S. 147.
  25. ^ Gudrun Hentges im Interview mit Felix Klopotek. In: Kölner Stadtrevue. 12/2002, S. 33.
  26. ^ In einem Interview am 21. November 1969 gab der geschäftsführende Vorsitzende H. Hämmerle an: Etat von 1951 bis 1956 jährlich etwa 700.000 DM, 1957 bis 1967 jährlich etwa 1,1 Millionen DM
  27. ^ In einem Interview am 21. November 1969 gab der geschäftsführende Vorsitzende H. Hämmerle an: Etat von 1951 bis 1956 jährlich etwa 700.000 DM, 1957 bis 1967 jährlich etwa 1,1 Millionen DM
  28. ^ Mal:Der SpiegelMal:Der Spiegel
  29. ^ Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer, 2005, S. 618.
  30. ^ Mal:Der Spiegel
  31. ^ Jo Angerer: „Schlacht um Herzen und Hirne“ – Die Geschichte deutscher Kriegspropaganda. In: Wissenschaft und Frieden, Ausgabe 3, 1993, S. 24.
  32. ^ Leo A. Müller: Gladio, das Erbe des Kalten Krieges. Der NATO-Geheimbund und seine deutschen Vorläufer. Rowohlt, Reinbek 1991, S. 101.
  33. ^ Zur Person. In: CrP-Informationsdienst 9, 1961, S. 116.
  34. ^ Bernt Engelmann: Das schwarze Kassenbuch: Die Heimlichen Wahlhelfer Der CDU/CSU, Kiepenheuer & Witsch 1973, S. 91. rsv.daten-web.de (PDF; 1,1 MB)
  35. ^ Mathias Friedel: Der Volksbund für Frieden und Freiheit (VFF). Eine Teiluntersuchung über westdeutsche antikommunistische Propaganda im Kalten Krieg und deren Wurzeln im Nationalsozialismus. St. Augustin 2001, S. 150.
  36. ^ Jürgen Strohmaier: Manfred Roeder: Ein Brandstifter. Gaisreiter Verlag, 1982, S. 38.
  37. ^ Mit der „Bauernschaft“ nach Helgoland. In: taz, 30. August 1983, S. 3.
  38. ^ Körner: Von der antibolschewistischen zur antisowjetischen Propaganda, Dr. Eberhard Taubert. In: Der Kalte Krieg – Vorspiel zum Frieden?
  39. ^ unter dem Autorennamen Goebbels, von diesem auf dem Parteitag 1935 verlesen
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eberhard_Taubert&oldid=24625420»