Dyrtidsaksjonen 1917

Første verdenskrig førte til dyrtid med inflasjon og prisstigning, ikke minst på nødvendighetsvarer som mat. Krigen stanset eller bremset all innførsel av mat til Norge gjennom de handelsveiene som var i bruk før krigen. Samtidig konkurrerte de krigførende England og Tyskland om å kjøpe norsk fisk og sild. Mat produsert i Norge ble dyrere. Dette rammet først og fremst arbeidere og byborgere. Vinteren 1916-17 var matsituasjonen blitt verre og verre. Kornlagrene var små og det var dårli med forsyninger utenfra. Det var alvorlig fare for at kornlagrene kunne tømmes før høsten.

Venstre hadde regjeringsmakta og et sterkt flertall på Stortinget. Venstres velgere var i stor grad bønder som tjente penger på prisstigningen. Arbeiderbevegelsen måtte derfor reise kamp for å tvinge regjeringen og Stortinget.

Den 13. og 14. mai 1917 samlet Den faglige Landsorganisasjonens representantskap, Det norske Arbeiderpartis sentralstyre og stortingsgruppe, og forfattet følgende dyrtidskrav:

Dyrtidskravet - ord for ord

Dyrtiden har nu nådd et så kritisk punkt, at vi på det arbeidende folks vegne må kreve en øieblikkelig og mere effektiv inngripen herimot statsmaktene. Vi krever gjennemført en samfundsmessig ordning med produksjonen, importen og omsetningen av livsfornødenheter samt offentlig tilskudd beregnet på å bringe vareprisene i overensstemmelse med forbrukernes betalingsevne. Salget av disse varer skjer gjennem provianteringsrådene og således, at de først og fremst kommer de mindre bemidlede til gode. De foranstaltninger som i første rekke må gjennemføres er:

1. Ingen utførsel av livsfornødenheter før landets eget behov er dekket.
2. Normalpriser på alle viktige livsfornødenheter, ledsaget av produksjonsplikt og salgstvang.
3. Tilskudd til nedsettelse av brenselsprisene, således at de kan reduseres til minst det halve
4. Bedre kontroll med salget av det sammalte mel, så rikfolk og kornprodusenter ikke tilgodesees med denne vare. Melet kreves solgt til den opprinnelige pris: kr. 20 pr. 100 kg.
5. Da tollbeskatningen virker dobbelt urimelig nu i dyrtiden, krever vi all toll på nødvendighetsartikler suspendert.
6. $2/3$ statstillskudd til alle kommunale dyrtidsforanstaltninger.
7. Rett for kommunene til å ekspropiere bedrifter, som er nødvendig for befolkningens forsyning med livsfornødenheter. Ophevelse av den kommunale skattebegrensning og en sterkere progress i beskattningen av store inntekter og formuer. Da de tidligere dyrtidsbevilgninger har vist sig å være ganske utilstrekkelig til i nevneverdig grad å lindre dyrtiden, reiser vi kravet om en statsbevilgning på minst 150 millioner kroner til løsning av de her påpekte nærmestliggende opgaver.

Komiteen

Møtet valgte også en komité som ble pålagt å organisere aksjonen for gjennomførelse av kravene. Komitéen bestod av Ole O Lian, Magnus Nilssen, Richard Hansen, A. Buen, Aksel Knudsen, Martin Tranmæl og Christoffer Hornsrud. Møtet påla også sekretariatet og landstyre å forberde en arbeiderkongress som kunne fatte vedtak om videre aksjon hvis ikke kravene ble imøtekommet.

Demonstrasjon foran Stortinget

Den 24. mai 1917 demonstrerte 7000 jernarbeidere foran stortinget til støtte for kravene. Mange steder ble det holdt stor møter i forbindelse med kravene. Den 6. juni ble det gjennomført en dags generalstreik med demonstrasjoner over hele landet. Dette var til da den største aksjonen i Norsk arbeiderbevegelses historie.

Dyrtidshjelp og prisreguleringsråd

Etter dette imøtekom regjeringen og stortingene kravene litt på vei. 84 millioner ble gitt til dyrtidshjelp og det ble nedsatt et prisreguleringsråd. Arbeiderkongressen ble avlyst. Dyrtidsaksjonen fikk stor betydning for at venstrerettningen vant gjennom på arbeiderpartiets landsmøte i 1918.