Hopp til innhold

Drosjeløyve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Drosjeløyve eller drosjebevilling er en konsesjon som innebærer at man får tillatelse fra offentlig myndighet (fylkeskommunen) til å bedrive drosjevirksomhet i et mindre geografisk definert område (løyvedistrikt).[1] Løyvene er hjemlet i Yrkestransportloven.

Hensikten med konsesjonskravet er at myndighetene ønsker å regulere og kontrollere at virksomheten utøves i samsvar med samfunnets felles beste. Ofte vil myndighetene sette vilkår i forbindelse med tildeling av en konsesjon. Adgangen til dette vil ofte være regulert i loven der kravet om konsesjon kommer til uttrykk, men vil ellers komme an på ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper. Et viktig prinsipp er at adgangen til å sette vilkår ikke kan misbrukes. Vilkårene som stilles må således stå i saklig sammenheng med lovens formål, og må ikke pålegge den forpliktede urimelige byrder i tilknytning til konsesjonen.

Betingelser

[rediger | rediger kilde]

Drosjeløyve gir innehaveren rett og plikt til å drive persontransport utenfor rute med motorvogn registrert for høyst åtte sitteplasser, i tillegg til førersetet. I særlige tilfeller kan løyvemyndigheten gi tillatelse til å drive drosjetransport med motorvogn registrert for opptil 16 sitteplasser, i tillegg til førersetet.

Drosjeløyve er behovsprøvd. Det vil si at fylkeskommunen vurderer behovet for drosjeløyver før løyve eventuelt utstedes. Dersom et løyve blir ledig som følge av oppsigelse eller dødsfall, har søker med minst to års ansiennitet som fulltids drosjefører i løyvedistriktet, fortrinnsrett til det ledige løyvet (forutsatt at denne oppfyller vilkårene forøvrig). Fylkeskommunen avgjør på hvilke vilkår tildelingen av nye løyver skal skje. Søknad om løyve må sendes til fylkeskommunen der søkeren har sin forretningsadresse.

Bopelsløyve

[rediger | rediger kilde]

I geografiske områder der kjøregrunnlaget for drosjer er så vidt lite at det ikke er grunnlag for å danne en drosjesentral, gis såkalt bopelsløyve til drosjeeierne. Bopelsløyvehavere opererer med utgangspunkt i det distrikt de blir tildelt gjennom løyvet, og pålegges således ikke tilslutningsplikt til noen sentral.

Rullestolløyve

[rediger | rediger kilde]

Noen steder har man også en ordning med rullestolløyve, for eksempel i Bergen. Ordningen er ment å bedre transporttilbudet for rullestolbrukerne. Innehaver av rullestolløyve kan søke om overgang til ordinært drosjeløyve etter en tid, noe som kan føre til økt rullering av rullestolløyver. Derfor kan det noen steder være lettere å få et rullestoløyve enn et ordinært drosjeløyve.

Reserveløyve

[rediger | rediger kilde]

En drosjeeier med ordinært løyve kan også besitte et eller flere reserveløyver, men man må først ha et ordinært løyve før en kan ta ut reserveløyver. Hver fylkeskommune har egne regler på hvor mange reserveløyver man kan ha. I utgangspunktet vil et reserveløyve innebære mindre kjøring enn et ordinært løyve. Hver taxisentral har egne planer for reservebilene tilknyttet deres sentral. Reservene skal bare være ut når det er mye trafikk og stor etterspørsel som i helger, høytider og rushtid.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Løyver. Samferdselsdepartementet. Besøkt 23. november 2010

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata