Hopp til innhold

Domitian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Domitian
Domitianvs
FødtTitus Flavius Domitianus
24. oktober 51
Roma
Død18. september 96
Roma
Snikmyrdet
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleDomitia Longina[1][2]
FarVespasian[3][4]
MorDomitilla den eldre[2]
SøskenTitus[3]
Domitilla den yngre
BarnTitus Flavius Caesar
Flavia
Vespasian the Younger (omstridt, familierelasjon: adoptivsønn)
Domitian the Younger (omstridt, familierelasjon: adoptivsønn)
NasjonalitetRomerriket
Navn før tiltredelseTitus Flavius Domitianus
Navn som keiser:Imperator Caesar Domitianus Augustus
Regjerte14. september 81 - 18. september 96
DynastiFlaviske
ForgjengerTitus
EtterfølgerNerva
Domitian på Commons
Se også liste over romerske keisere

Titus Flavius Domitianus (født 24. oktober 51, død 18. september 96), eller bare Domitian, var romersk keiser fra 81 til 96. Domitian var den tredje og siste keiseren i det flaviske dynasti etter sin far Vespasian og eldre bror Titus. Domitian var ikke spesielt populær og ble i ettertid ansett for å være en tyrann.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Livet som keiserens sønn

[rediger | rediger kilde]

Som yngste sønn av den senere keiser Vespasian vokste Domitian opp ved hoffet til Nero, som ser ut til å ha påvirket ham. Han fikk ikke den samme hovedutdannelse som sin storebror Titus. Men etter at Vespasian hadde grepet makten i Romerriket, ble Domitian en av rikets fremste representanter. Han fikk ingen makt som bror og far, men derimot en mengde hederstitler. Han hadde et kjølig forhold til sin bror, og da Titus ble alvorlig syk, handlet Domitian raskt. Han skyndte seg til pretorianergardens leir utenfor Roma og ble utropt til keiser av soldatene. Dagen etter, den 14. september, ble han formelt godkjent av senatet.

Keiser

[rediger | rediger kilde]

Han hadde utmerket seg som dikter og ikke som kriger da han overtok keiserembetet i år 81, bare 30 år gammel. I sin første tid ved makten ble han ikke beskyldt for noe verre enn at han satt på rommet sitt og spiddet fluer med sin stylus. Han forfattet et verk om hårets skjønnhet og verdighet, enda han selv var skallet og som oftest gikk med parykk. Verket er ikke bevart, men er sitert av Sueton. Etter hvert kom han i konflikt med det romerske senat, som han også bad om råd om tilberedning av fisk.[5]

Men han viste seg å bli en dyktig administrator og gikk meget hardt ut mot korrupsjon. Han rettet også oppdragende tiltak mot romerne, blant annet ved å forby kastrering av menn og straffe homofil praksis blant senatorene.

Domitian ble snart kjent for å være streng i retts- og moralspørsmål. Han viste ikke tilbørlig respekt for senatet og det gamle republikanske hierarkiet. Da han anså senatets funksjon som keiserens rådgivere for å være tomme formaliteter, begynte senatet raskt å mislike ham. Dessuten forflyttet Romas maktsentrum seg gradvis fra senatet til keiserhoffet, og stadig flere ikke-romere fikk politisk innflytelse. I én gruppe var han likevel svært populær: soldatene. Han satte opp lønnen deres fra 300 til 400 sestertier.[6]

Domitian begav seg ut på to krigstog. Det ene var mot chattiene, et germansk folk hjemmehørende bak Rhinfronten, det andre var mot dakerne som hadde tatt seg inn i riket og drept en romersk guvernør. Ingen av felttogene førte til nye erobringer.[7]

Han giftet seg med Domitia Longina som alt var gift Aelius Lamia.[8] Som keiser ble Domitian stadig mer mistenksom. I år 87 ble det avslørt en konspirasjon mot ham blant en gruppe senatorer, og i 89 ble det innledet et mislykket opprør av Germania Superiors guvernør Lucius Antoninus Saturninus. Mot slutten av år 93 førte Domitians mistenksomhet til et utbrudd mot senatorer, riddere og administratorer som førte til henrettelser og landsforvisninger. Han er blitt tillagt følgende utsagn: «En keiser som ikke må henrette folk, er ikke en god keiser, men en heldig keiser.» Det ble at han kunne finne på å la middagsgjestene henrette uten noe forvarsel. Han innførte en omfattende keiserdyrkelse, et effektivt spionasje- og terrorsystem, viste seg mistroisk overfor senatet og sin egen familie, og foretok henrettelser av enhver antatt motstander.

Blant de henrettede var Salvius Cocceianus, fordi han hadde markert fødselsdagen til sin farbror, keiser Otho; Mettius Pompusianus fordi han bar rundt med seg et verdenskart på pergament, og hadde gitt to av sine slaver navnene Mago og Hannibal; Sallustius Lucullus, guvernøren i Britannia, for å latt noen lanser kalles «lukulliske» etter seg selv; Junius Rusticus fordi han hadde publisert lovtaler over Paetus Thrasea og Helvidius Priscus, og kalt dem de mest helstøpte blant menn; på denne bakgrunn forviste Domitian alle filosofer fra Italia.[9] Han iverksatte også betydelige kristenforfølgelser, mer omfattende enn Neros, en terror som også gikk ut over jøder. Det er likevel usikkerhet rundt beretningene om kristenforfølgelsene hans, som det ikke er funnet bevis for.

I 96 ble han knivstukket og drept av en sammensvergelse som omfattet hans hustru Longina og flere offiserer. En skriver hadde gått med ene armen bandasjert i flere dager, med en dolk gjemt inni.[10] Hæren sørget over ham, men senatet var fornøyd med at skrekkveldet var over, og at neste keiser skulle bli senatoren Nerva.[11]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Etter hans død ble det vedtatt et damnatio memoriæ over Domitian. Navnet hans ble fjernet fra alle innskrifter, og hodet hans fra statuer.[12] En rytterstatue av ham fikk nytt hode som forestilte hans etterfølger, keiser Nerva.[13]

På Piazza Navona i Roma står fremdeles obelisken han lot hente fra Egypt. Toppen av obelisken, som ble funnet senere enn selve søylen og nå befinner seg i Museo Gregoriano Egizio, viser at den må ha vært spesiallaget for Domitian. Mens egyptiske obelisker oftest viser farao i bønn foran solguden Ra, lot Domitian seg selv fremstille som solgud, omgitt av tre gudinner. Den ene er Isis, som Domitian fikk et spesielt forhold til etter at han forkledd som Isis-prest unnslapp Vitellus' tilhengere da de stormet Capitol-høyden i år 68. Også Nero hadde latt seg fremstille som solgud, men Domitian gjorde det i egyptisk skikkelse.[14]

Domitian har fått et ettermæle som tyrann og undertrykker av ytringsfriheten. De litterære kildene som skildrer hans regjeringstid, er imidlertid alle skrevet av personer fra den romerske overklassen som var avhengig av støtte fra det nye keiserregimet. Keiserne som fulgte, særlig Trajan og Hadrian, var svært opptatt av å distansere seg fra den siste flaveren. De satte derfor en ny standard for litteraturen og dens omgang med keiserhuset for å bygge opp det nye regimets ideologi og rettferdiggjøre mordet på Domitian.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Domitia Longina[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Domitii[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Domitianus[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ EB-11 / Domitian[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Kirsti Gulowsen og Olaf Steen: Roma (s. 96-97), Dreyers forlag, Oslo 2016, ISBN 978-82-8265-160-8
  6. ^ Chris Scarre: Chronicle of the roman emperors, London 1995, s. 77–80
  7. ^ Chris Scarre: Chronicle of the Roman Emperors, London 1995, s. 81–82
  8. ^ De Vita Caesarum; Domitianus Sueton
  9. ^ Sueton: De Vita Caesarum; Domitianus
  10. ^ Kirsti Gulowsen og Olaf Steen: Roma (s. 97)
  11. ^ Chris Scarre: Chronicle of the Roman Emperors, London 1995, s. 83
  12. ^ Mati Davis og Sara Chopra: Damnatio memoriæ: On facing, not forgetting our past, 21. august 2020
  13. ^ Kieren Johns: Damnatio memoriæ, destruction and disgrace
  14. ^ Siri Sande: «Hadrian og det egyptiske element», To gode keisere? (s. 169), forlaget Messel, Oslo 1995, ISBN 82-991248-2-4

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


  Romersk keiser  
Flaviske dynasti
Forgjenger:
Titus 		81–96 Etterfølger:
Nerva
Romerriket
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Domitian&oldid=24100254»