Distansevern
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Et distansevern er et apparat som beskytter elektriske komponenter (f.eks høyspentledninger, -kabler og transformatorer) mot kortslutninger. Kortslutninger medfører ofte høye strømmer, høy energiutvikling, og skadelige mekaniske påkjenninger på komponentene. Det finnes flere typer distansevern. Utviklingen har gått fra elektromekaniske, til elektroniske til dagens moderne numeriske distansevern. Disse er digitale vern med moderne signalprosessorer.
Et distansevern som beskytter en høyspentledning (45-420 kV) er innstilt med forskjellige soner. Hver sone har sin utstrekning som definerer hvor langt distansevernet rekker. Typisk vil den første sonen dekke momentant ca. 80 % av en kraftledning. Den andre sonen vil dekke den resterende delen av linjen, og er tidsforsinket typisk 300 ms. For å oppnå momentan frakopling av hele ledningen er det vanlig å benytte to dublerte uavhengige samband mellom distansevernene i hver ledningsende som kommuniserer med hverandre. Dette sikrer at distansevernene bare gir momentant frakopling på linjefeil, og ikke på overrekkende feil (samleskinne, utgående linjer etc). På 420/300 kV-nivå er det i Norge vanlig å benytte to ulike typer/fabrikater av distansevern i hver ledningsende for å beskytte høyspentledninger. På lavere spenningsnivå er det vanlig med ett distansevern i hver ende. Distansevern gir hurtig og selektiv frakopling av kortslutninger, men har manglende dekning av høyohmige feil (tre etc. mot linjer). Høyohmige feil dekkes av andre typer vern (følsomme jordstrømvern).