Diskusjon:Veterinær
Avsnittet "Smådyrklinikker reiser etiske betenkeligheter"
[rediger kilde]Avsnittet "Smådyrklinikker reiser etiske betenkeligheter" hører ikke hjemme i et leksikon. Avsnittet er en subjektiv mening fra en bruker. Frisører selger shampoo, internettleverandører selger bredbåndsprodukter osv. Special:Contributions/129.240.115.162
- Løsningen er ikke nødvendigvis å slette alt sammen, for det kan være generell og nyttig informasjon blant det subjektive. Jeg foreslår at man prøver å skrive dette om til encyklopedisk form, og bare sletter det som er helt nødvendig å slette – og forøvrig bidrar ved å styrke og utvide andre deler av artikkelen. En arbeidskopi av avsnittet er lagt inn nedenfor. --Eddi (Snakk) 9 november 2005 kl.16:31 (UTC)
Arbeidskopi av "Smådyrklinikker reiser etiske betenkeligheter"
[rediger kilde]I de senere årene har det vokst fram en «ny generasjon» veterinærer. Den gamle dyrlegen, som gjerne var en 1-mannsbedrift der ektefellen gjorde tjeneste som kontormedarbeider og assistent, er nærmest borte. I dag skal det helst være smådyrklinikker og dyrehospitaler. Større enheter der det ofte arbeider flere veterinærer, dyrepleiere og kanskje også både kontormedarbeidere og terapauter. Faglig sett er dette utvilsomt er styrke, både for kunde og veterinær, men hva med etikken i de nye elementene disse praksisene omgir seg med?
Moderne klinikker blir gjerne lokalisert i nær tilknytning til tettbebyggelser, der kundegrunnlaget er stort og der kundene kan kjøre til døra og parkere gratis. Klinikkene er ofte ressurssterke og godt utstyrt, men i og med at dyrlegen(e) nå har fått et «fast utsalgssted med regulert åpningstid», har de også pådratt seg større utgifter. Mange veterinærer velger derfor å «kompensere» for de økte utgiftene gjennom salg av utstyr og mat til de dyra de til daglig betjener. Veterinæren er ikke lenger bare veterinær, men driver også fôr- og utstyrsbutikk. Dette reiser en rekke etiske spørsmål, både for kunden og veterinæren.
Veterinærer har gode forutsetninger til å gi råd i utstyrs- og ernæringsspørsmål, men kan vi (fortsatt) stole på at vi får kvalitative fornuftige råd i slike spørsmål, når veterinæren samtidig har sterke økonomiske egeninteresser i at vi gjør helt bestemte valg med hensyn til fôr og utstyr? Ville vi godtatt at primærlegen anbefalte og solgte oss «kjøttvarer fra Gilde», etter først å ha avkrevd oss sitt standard konsultasjonshonorar?