Diskusjon:Torolf Prytz

Tekst til fletting

(denne teksten er stilt til disposisjon av Karianne Bjellås Gilje, og kan flettes inn)

Torolf Prytz (1858-1938). Da Oluf døde i 1882, overtok hans 78-år gamle far Jacob igjen ledelsen av firmaet. Han hadde allerede kontakt med den unge arkitekten Torolf Prytz, sønn av Eiler H. K. Prytz (1812-1900) som bl.a. var fogd i Helgeland og stortingsrepresentant 1859-1861. Torolf hadde tegnet noen kunstindustrielle produkter for J. Tostrup etter at han kom hjem som ferdig utdannet arkitekt fra Hannover. Jacob knyttet Torolf stadig nærmere firmaet, og i 1883 ble han kompanjong. Torolf reiste ut i Europa for å bli mer kjent med sitt fremtidige fag, til Tyskland, Østerrike, Ungarn og Frankrike. En utstilling i Budapest i 1884 var også svært viktig for kunnskapen om ungarsk trådemalje. I 1884 vendte han hjem til Norge, og giftet seg med Hilda Nicoline Marie Tostrup (1861-1947), datter av en av Jacobs andre barn, sønnen Einar. Hun hadde vokst opp hos farfaren, og var allerede inne i gullsmedfirmaets liv og virke. Torolf ble fra 1884 også deleier i firmaet, og da Jacob døde i 1890 ble han eneinnhaver av firmaet. Han fortsatte som emaljekunstner, og de mange emaljearbeidene fra 1880- og -90-årene fikk raskt renommé for å være blant de ypperste i verden. Allerede på Verdensutstillingen i St. Louis i 1889 ble hans emaljearbeider omtalt som overlegne til de russiske. Hans kunstneriske høydepunkt var kolleksjonen til Verdensutstillingen i Paris i 1900, der han vant den høyeste utmerkelsen, Grand Prix, for en gruppe vindusemalje-gjenstander utført i den moderne Art Nouveau-stilen. Torolf var også politiker og blant annet statsråd i industriforsyningsdepartementet i Gunnar Knudsens andre regjering i 1917, president i Norges Røde Kors 1922-30, samt medlem av mange andre styrer og komiteer, bl.a. kroningskomiteen 1906 og formann i komiteen for jubileumsutstillingen 1914 i Christiania. Han er også hovedarkitekten for Tostrupgården i Oslo, bistått av arkitektene Christian Fürst og Waldemar Hansteen. Ideen til forretningsgården fikk han i 1893, da han var norsk kommisær ved Verdensutstillingen i Chicago. Samme år begynte han utformingen av sitt nybygg, som ble ferdigstilt i 1898 (se. Ill. xx s. xx). Han har også bl.a. tegnet ordensinsignier til St. Olavs Orden (1905, etter at Norge fikk ny konge) og flere kjente kunstgjenstander, bl.a. ”Sneklokkevasen” i OK (1900, se ill. xx s. xx). En byste av ham står i OK og et portrettmaleri finnes i Håndverkerforeningens lokaler i Oslo. Han og Hilda fikk bl.a. barna Jacob (se nedenfor) og Anne-Margrethe (”Mosse”) gift med Erik Cappelen Knudsen på Borgestad gård – en gård hvor Grete har tilbrakt mange ferier og høytider.