Hopp til innhold

Dharmaskandha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dharmaskandha, eller mer korrekt abhidharma dharmaskandhapādaśāstra (sanskrit: अभिधर्म धर्मस्कन्धपादशास्त्र, tradisjonell kinesisk: 阿毘達磨法薀足論, Āpídámó fǎyùn zú lùn), er den andre av de syv abhidharmatekstene til sarvāstivāda, en av de tidlige buddhistiske skolene. Tittelen kan oversettes med «samling av dharmaer» eller «avhandling om dharmaene og skandhaene i henhold til abhidharmaveien».

Den kinesiske versjonen ble oversatt av Xuánzàng fra 20. august til 5. oktober 659 i 12 bokruller.[1][2]

Teksten begynner med en mātṝkā, en «matrise» eller en liste som oppsummerer og oppregner de emner som skal utdypes. Listen skal gi inntrykk av at teksten er gammel, og angivelig ble gitt av Buddha selv. Kinesiske kilder forteller at teksten ble satt sammen av Buddhas egen disippel Maudgalyāyana. Kilder på tibetansk og sanskrit hevder at Śāriputra er opphavsmannen.[3]

Listen presenterer 21 emner. De 15 første angår praktiseringen av den buddhistiske «veien» (marga), og realiseringen av dens frukter. Den 16. omhandler «forskjellige emner». Emnene 17–20 dveler ved opplistingen av āyatanaene, de 18 dhātuene og skandhaene som noe som inneslutter «alle dharmaer». Det 21. og siste emnet er pratītyasamutpāda eller avhengig opprinnelse.

Teksten ble mest sannsynlig skrevet to eller tre århundrer etter Buddhas død. Den østerrikske buddhologen Erich Frauwallner (1898–1974) analyserte innholdet og fant at det befant seg i grenselandet mellom theravādaskolens pāḷikanon og sarvāstivādaskolens sanskritkanon. Innholdet stemmer delvis overens med saṃyukta āgama, som er sarvāstivādaskolens versjon av samyuttanikaya i sutta piṭaka. Det har også mange korrelasjoner med vibhaṅga i abhidhamma pitaka. Dette gjør det mulig å tidfeste teksten til tiden før keiser Aśoka's regjeringstid (268–232 f.Kr.) og før sarvāstivāda skilte seg ut som en distinkt skole.[3][4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Tripikata Koreana, 24 K0945
  2. ^ Wittern 2002, T26N1537 阿毘達磨法薀足論, 453–513
  3. ^ a b Frauwallner 1995, side 15-21
  4. ^ Willemen 1997, side 69
Autoritetsdata